I sommer sto jeg ute på verandaen og forsøkte å få mitt barn til å sove i vognen sin. Vogna si, mener jeg, det var dette "mitt barn" som rota det til i riksmålet.
Barnet var litt forkjøla og nøys plutselig. Alt kom ut, kan vi si, for å ikke gå i detaljer. Jeg rev opp verandadøra og ropte KNUT! SNØRRPAPIR! med panikk i stemmen, til min stefar som sto inne på kjøkkenet.
Det blir en frenetisk aktivitet der inne hvorpå barnets bestefar kommer springende ut med et hastig avrevet ark smørpapir.
Hva i himmelens navn tenkte han at jeg skulle med det? Sånn der i full fart?
NÅR trenger man plustelig og panisk smørpapir?
har jeg lurt på mang en søvnløs natt.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
fortid, fremtid, nutid
Hver gang jeg treffer folk og snakker med folk så snakker jeg bare om jobb. Jeg kan bare snakke om jobb. Jeg vil ikke være sånn, jeg tenker ...
1 kommentar:
Ha ha ha, herlig, tydeligvis panikk hos bestefaren.
Legg inn en kommentar