I sommer sto jeg ute på verandaen og forsøkte å få mitt barn til å sove i vognen sin. Vogna si, mener jeg, det var dette "mitt barn" som rota det til i riksmålet.
Barnet var litt forkjøla og nøys plutselig. Alt kom ut, kan vi si, for å ikke gå i detaljer. Jeg rev opp verandadøra og ropte KNUT! SNØRRPAPIR! med panikk i stemmen, til min stefar som sto inne på kjøkkenet.
Det blir en frenetisk aktivitet der inne hvorpå barnets bestefar kommer springende ut med et hastig avrevet ark smørpapir.
Hva i himmelens navn tenkte han at jeg skulle med det? Sånn der i full fart?
NÅR trenger man plustelig og panisk smørpapir?
har jeg lurt på mang en søvnløs natt.
Bor i gokk, driver med kunst. Ikke så interessert i interiør.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-men også sin egen største ressurs!
Ikke at jeg føler så mye på det i dag da. Jeg bare følte at det ble nødvendig med en veldig positiv overskrift. Etter å ha fremstilt seg sel...
-
Jeg hadde tenkt jeg ikke skulle kjøpe noe mer før jul. Jeg kommer selvsagt, slik jeg pleier, å gå tilbake og modifisere denne påstanden om e...
-
Javel, vi blir vel ikke enige om det er sånn eller sånn når det gjelder det der med at alle unger tror at de kanskje er de eneste som ikke v...
1 kommentar:
Ha ha ha, herlig, tydeligvis panikk hos bestefaren.
Legg inn en kommentar