Apropos det å lete etter snørrpapir til sitt barn eller seg selv som jeg skrev om i forrige innlegg

I sommer sto jeg ute på verandaen og forsøkte å få mitt barn til å sove i vognen sin. Vogna si, mener jeg, det var dette "mitt barn" som rota det til i riksmålet.
Barnet var litt forkjøla og nøys plutselig. Alt kom ut, kan vi si, for å ikke gå i detaljer. Jeg rev opp verandadøra og ropte KNUT! SNØRRPAPIR! med panikk i stemmen, til min stefar som sto inne på kjøkkenet.
Det blir en frenetisk aktivitet der inne hvorpå barnets bestefar kommer springende ut med et hastig avrevet ark smørpapir.

Hva i himmelens navn tenkte han at jeg skulle med det? Sånn der i full fart?
NÅR trenger man plustelig og panisk smørpapir?

har jeg lurt på mang en søvnløs natt.