Takk takk takk takk takk.

I går leste jeg gjennom det jeg har skrevet fra pappa døde og til nå.
Før leste jeg meg ofte bakover, aha, var det det som skjedde, aha, det hadde jeg glemt, aha, SÅNN var det det var. Skal vi se, hva gjorde jeg i august i fjor? Som å se på bilder, men mer spesifikt.
Men etter at pappa døde har jeg ikke orket, det har ikke vært noe jeg vil huske, ikke noe jeg er klar for, det har alltid vært tungt nok i øyeblikket om jeg ikke skal forholde meg til forbigåtte øyeblikk også. I går orket jeg og det forbauser meg at så mye har skjedd, det kjennes som om jeg har hatt det sånn som jeg har det nå siden han døde men det har jo vært på tusen forskjellige vis.

Det jeg ikke klarte var å lese meg forbi dagen han døde. Ikke noe før det, en tid der han ikke var død, det ble for mye.

Men dere, kommentarene deres. Altså. Jeg har vært takknemmlig for hver og én av dem da de ble skrevet. Og nå også. Så fine de er. Takk til hver især for at dere har kommet ut av bloggmørtna for å si ting til meg. Det er jo fantastisk. Dere aner ikke.