Prosess

I dag har vi fri. Jeg er litt usikker på om vi egentlig har tid til å ha fri (altså....mengden. Mengden ting) men ettersom jeg ikke ville stå og jobbe alene i dag har vi fri begge to, både jeg og søstersen.
Det er mulig det går fremover. Det bør jo det etter en ukes jobbing, men det vises ikke enda.
I helgen var jeg så sliten at jeg ble en dårlig foreldrepersonlighet. Jendor dro til mormor for å få litt trivsel og hygge. Jeg rydda spiskammerset. Jeg hadde enormt behov for å rydde noe som endte opp med å bli ryddig av prosessen. Dessuten kommer det jo en del saker fra pappas hus som nå må finne plass i mitt.

Det som er ødelagt er enklest å kaste. Hvorfor tok han vare på dette, tenker man, så kaster man. Så har vi det som virker ødelagt, men som vi ikke skjønner hva er. Kaste? Og sånne ting som sikkert er nyttig om man er levende og har en plan, men som blir for overveldende å skulle ta seg av om man er gjenlevende. Syltetøyglass og plastspann og gummistrikk. Så er det de tingene vi vet hva er, men ikke bryr oss om, de kan kastes eller gis til Fretex. Herunder endel pynt og kjøkkenutstyr som pappa kanskje heller ikke egentlig brydde seg om. Så har vi sånt vi har minner om og til, noen gangen fordeler vi det mellom oss, men også her må noe kastes. For kanskje har vi allerede syv av den sorten og ikke bruk for en eneste én av dem og det er fjerde gang på en time man står med den problemstillingen og de tre andre gangene reddet man tingen fra esken merket KAST.
Så er det sånt man ikke har bruk for men tar vare på likevel. Gamle pass og fagbrev.
Og sånt man ikke vil ha men tar vare på for man klarer ikke kaste. Pappas turklær.
Og sånt som kan brukes men som vi kaster. Pappas klær. Jeg vil ikke at noen andre skal få dem.
Jeg er i utgangspunktet for gjenbruk, men noe vil jeg heller kaste enn at fremmedfolk skal få. Kjentfolk er noe annet.

Vi har i grove trekk tatt for oss kjøkken, stue, soverom, ytter- og innergang. Vi har kastet, gitt bort og solgt. Alt som er der må man ta frem, se på, vurdere, bestemme seg for. Hvert eneste gamle sennepsglass.
Nå gjenstår bodene. Også her må man ta frem, se på, vurdere, bestemme. Sofaputer til sofaer som er kastet, lamper som kanskje virker, verktøy, olje, isbor, afghanerpelser, vindunker, malingsspann, gryter, kakeformer, kosedyr, elokseringssett. Alt må man lirke fram fra den overfylte, tetrisstabla hylla og kaste, gi bort, eller ta vare på.
Fire sånne boder er det.
Og så er det ute. Men der er det mye som bare kan kastes uten særlig mye vurdering. Førti år gammelt forskalingsmateriale for eksempel.

Sånn skal vi holde på nesten en måned til. Ødelegge pappas liv.
Stakkars Jendor. Det er ikke verdens beste mamma som henter ham i barnehagen for tiden.