Bort med det.

Jeg har mange nye nummer på telefonen min. Gubben til Hylle, Gubben til Rulle, Gubben til Poser Syltetøyglass.
Vi driver og selger ut fra pappas hus. Over den lokale facebooksiden.  Det som ingen vil ha, ingen kan huske, men fortsatt kan brukes og som vi tror eller ikke tror vi kan få penger for. Akkurat det har det gått litt sport i, det er umulig å vite hva folk vil ha. (Gamle tønner. Da shit, I tell you.) Gubbene til Syltetøyglassene henter forsåvidt gratis, endel sånne saker gir vi bare bort. I begynnelsen ga søstersen bort alt, hun kunne ikke se for seg at noen ville betale for disse greiene, men etter KRIG i kommentarfeltene har jeg innført påbud om "eller høystbydende over null". (Bortsett fra for syltetøyglass.)
Pengene går i et egnet syltetøyglass som står på skjenken, og når dette holoiet begynner å nærme seg over, iallefall for søsteren som drar sørover igjen, skal vi gå ut og spise alle sammen.
Også de pengene for sånt som er mitt og har stått lagret hos pappa, og som selges samtidig, går i det glasset, for Solveig mener at det er så lenge siden jeg har kjøpt det at det ikke har noe med min økonomi å gjøre. Jeg skjønner ikke helt hva det har med hennes økonomi å gjøre heller, men jeg gidder ikke helt ta den diskusjonen.

Det er damene som byr. På gamle symaskiner, antikke symaskiner, tønner, klesruller, kurver, printere, pynt og rubbel, så sender jeg en melding med hvor det har hentes og alle sier Æ send gubben, ka e tlfonnummere ditt.
Så kommer gubben.
Og så blir vi kvitt ting. Og folk betaler for at vi blir kvitt ting og det er genialt. Avogtil betaler de for å få lov å skru ned ting for oss og ta de med seg.
Èn gang har jeg opplevd at damen som vant budrunden sa "du kan levere den [oppgir adresse] og jeg bare Eh, HA HA. Så kom gubben.
Endel ting hadde vi sikkert kunne solgt for mer. Veggen Deluxe, for eksempel, komplett og nedpakket, om vi hadde orket å starte med Finn og diverse, men nei. Hundre kroner, hentes av en pasvikværing. Ut av huset, ferdig med det.

Nå driver jeg og selger seks takstoler. Denne gangen er det gubbene som byr. 
Så blir jeg kvitt seks takstoler som står på tomta, og noen får seks takstoler til skampris.
Det er jo sånn det er. Det er ingen som kjøper noe brukt her om det ikke er et kupp. Man får aldri det det er verdt, men man blir kvitt det fort.

Om noen år, når jeg har kommet litt ovenpå igjen, må jeg kjøpe seks takstoler. Og sette opp den skjåen pappa hadde stukket ut ved hytta.
Det er i den uoverskuelige fremtid.