Tingenes orden.

Tingene har ingen orden, det er dét.

Jeg har bare lyst å skrive om ting.
Vi har så mye ting. Jeg får helt makk.
Jeg tror aldri vi kommer til å måtte kjøpe noe noengang. Iallefall ikke av tekniske saker. Samtidig vet vi ikke hvor det er, noe av det, for vi har så mye ting.
Det sier seg vel selv, at når man flytter hjem med ett flyttelass, til et sted der det står et annet flyttelass, men ikke får pakket ut hverken det ene eller det andre flyttelasset på et halvt år på grunn av husmangel, og så dør det noen, og så tømmer man dette dødsboet over på flyttelass en og to som står i uorden i et hus fordi noen akkurat har dødd og man ikke bruker tiden på å pakke ut og gjøre i orden, da blir det uorden.

Vi har en bod, tidligere soverom, to kaldboder og en garasje. Eh, og et soverom til egentlig. Syrom. Tjåke fullt med saker. I garasjen er det ikke fremkommelig. Egentlig ikke i boden heller.
ÅÅÅåååeh, hvorfor KASTER du ikke bare, sitter du kanskje og roper til bloggen min nå.
Men jeg skal det. Når jeg bare får sortert. Nå er det bare grovsortert, mer ble det ikke tid til, for det må ut av pappas hus.
Jeg skal kaste. Men jeg har tross alt bygget en karriere på å sette sammen strukturer av det som ser ut som skrot, så mye av det der har jeg faktisk bruk for. Det skal ned på jobben min.
Og verktøy er det bare teit å kaste når man har et hus. Spørs bare om man har bruk for fire likedanne rørtenger og tre likedanne grev. Det er jo det jeg må finne ut av.
Og så er det ting som er vanskelig å kaste. Pappas turstøvler som vi mobbet ham sånn for. Dem skal jeg kaste. Når jeg klarer.

Først må jeg sortere. Ikke bare pappas ting, men flyttelass én og to. Jeg kommer bare ikke til.

Men det er klart. Når pappas hus er tømt, og alt jeg eier er i hus, da kommer det iallefall ikke mer greier fra pappas hus. Da kan man begynne å tenke system. Og lage det attpåtil.

Tingene har ingen orden. Men jeg har tolv krakker. Tolv. Og to puffer.
Såh.