Fremover.

Jeg kan ikke huske at jeg noengang har vært så sliten som jeg er nå.
Tror jeg.
Det er egentlig en litt pussig påstand, for jeg hadde definitivt mindre energi for to måneder siden.
Og jeg har opplevd motbakker før.
Men jeg er bare så...motløs akkurat nå. Det vil liksom ingen ende ta, og så begynner det å nærme seg en slutt på dette likevel. I huset står det tre senger, et hjørneskap og en liten BBB-reol. Sager og økser og en arbeidslump i boden. Et par vadere.
Og så? Hva skjer når vi har fjernet også dem?
Da er det over. Da mister jeg siste del av pappa.
Og så? Hva gjør jeg da? Da er jeg nok veldig lei meg.
På en måte nesten gleder jeg meg til det, pappa har kommet sånn i bakgrunnen for alt arbeidet, og for min frustrasjon over at alt arbeidet, og over at alt arbeidet er blitt mitt og frustrasjonen over at mange i familien ikke helt skjønner at jeg har en jobb. Og at mange jeg jobber med ikke helt skjønner at jeg har det forferdelig.
Nå skal jeg har tid å være lei meg igjen. Hei pappa.

Egentlig skulle vi ha tid til å dra på ferie nå, det skulle være en liten skinnende stjerne langt der framme bak alt arbeidet og stresset og styret, men det er lenge siden vi skjønte at det ikke kom til å bli noe av. Det er greit. Vi kan jo ikke trylle noen av oss.

Kombinasjonen sorg+hustømming+hussalg+toåring+mest stressende tid på året på jobb+frustrasjon over kolleger og familie er en ganske bra oppskrift på =margsliten.

Jeg tror en bra motgift mot motløshet er å begynne å rydde så smått i sitt eget hus. Nå kommer det ikke flere lass fra pappas hus.
Og tid såklart. Det skriver jeg fordi jeg kommer ikke på noe annet remedie som er til min rådighet. Tiden kommer til å gå. Det kommer til å bli annerledes.
Jeg tror bare ikke jeg skal forvente meg at mørketiden blir den helt store oppturen.