Det er så vidt man rekker å stå opp så må man gå og legge seg igjen.

Solgte pappas hus idag.
Hvordan var det da? Tjah. Jeg ville jo såklart ha masse penger. Og det fikk jeg etterhvert. Men det er ikke pappas hus lengre. Og det blir jeg så sliten av.
Og så må det tømmes. Så mens budrunden gikk (masse folk som bøy akkurat det samme som forrige budgiver? tenkte de jeg skulle elle?) for jeg og the Stig i skyttelskyttelskytteltrafikk mellom vårt hus og det huset som ER pappas hus, og hentet ting.
Det har vi jo gjort siden februar så det er jo et mirakel at det enda er ting der, men nå er det stort sett bare møbler, verktøy og båtutstyr igjen.
Egentlig er det ikke så vanskelig å tømme. (Eller jo. Sofa, dobbeltseng, køyeseng,  enkeltseng, hjørneskap i flertall og jeg er ikke så stor og sterk.) Men det som tømmes må fylles over i vårt hus. For jeg synes ikke det er så lurt å kaste verktøy, og båtutstyr, og mer verktøy, og mer verktøy, og varmedresser og mer verktøy. Nå er det ikke lengre fremkommelig i kjellerbodene. Og ikke er det tømt hos pappa.
Vi rekker jo aldri å sortere og kaste, det er bare å hive seg rundt når man har tid, eller egentlig ikke tid, nå har vi ikke tid, virkelig ikke, nå skal det skrives søknader men det bli ikke gjort, så ting blir kastet inn i boder med et ønske om system som neste ladning ødelegger.

Men så.
Kommer vi jo til å bli ferdig.
Og da skal jeg rydde. Og rydde og rydde og rydde og rydde.
Og kaste.
Og det er ikke i dag eller i morgen, det er kanskje i løpet av vinteren, og det blir deilig.


Nå skal jeg gå og legge meg. Sto nettopp opp, ladet telefonen, solgte et hus og ryddet og ryddet og minus det med salget blir det det samme i morgen. Frem og tilbake i en bil. Legge seg igjen.
(Men SÅ!)
(Snart.)
(Blir det jo en orden på ting.)