Uten meg...

Nå kom det akkurat to fyrer her med stockholmsdialekt og hentet kunsten min. Egentlig skulle de komme seint i ettermiddag, så ringte de i går og bare vi kommer i morgen bitti, og jeg bare eh nei, jeg har jo ikke pakket kunsten, ikke kom før ti!

The Stig rådet meg til å gå ned og pakke i går kveld, enda jeg jo allerede hadde vært én gang på jobb den dagen, og han gir de beste rådene, så det gjorde jeg, og bra var det for de kom klokken ni.

Og da de lastet inn i bilen var jeg på nippet til å rope Vent! Jeg skal være med, jeg skal bare ha på meg skoene!

Åh, jeg savner Stockholm.

 

 

Passivaktiv venting

Jeg sitter og venter på et mål. Jeg trodde det skulle være enkelt, selv om de som har målet sitter i Sverige og snakker svensk, og jeg sitter i Norge og bare snakker godt svorsk, men det har strandet.

Jeg skal stille ut i et rom som har en avsats høyt opp på veggen. Man kan gå ut på den avsatsen og se ned i rommet. Jeg trenger å vite avstanden fra gulvet på avsatsen, og opp til innertaket i det store rommet man ser utover. Når jeg har den, kan jeg gjøre ferdig et verk som skal henge der, pakke, og så er det én ting på lista som kan hukes av.

Men nå har jeg fått så mange pussige svar på dette, at jeg begynner å lure på om det ikke er sånn at det er en avsats, eller at man ikke kan stå på den, eller at man ikke kan se ut i det store rommet, eller at det ikke er et stort rom. For jeg synes jeg forklarer det så greit, men det er ingen som forstår. Altså er det kanskje et parameter som er feil.

Det hadde vært så kjekt å bli ferdig med dette. 

Jaja, jeg har egentlig andre ting jeg kan gjøre mens jeg venter. Jeg var bare så innstilt på å bli ferdig.

Yeeeeeeeessssss

Det som skjedde i går rett før jeg gikk hjem, 

var at jeg fikk en mail fra advokaten vår om at klagen vår hadde fått medhold i finansklagenemnda.

Nemnda gir oss enstemmig medhold på alle punkter. De sier at motpartens påstand om at "drenering er et begrep som kan omfatte så mangt", når den fremsettes ubegrunnet som her, ikke svekker den fagkyndige rapporten framsatt av oss, som sier at det ikke er drenert.

Yessssssssss.

Mamma sa at det skulle da bare mangle, og jeg er helt enig, men det har tatt et år å få medhold i at når det ikke er drenert, så er det faktisk ikke drenert. Juss altså.

Vi får halvparten av det vi har brukt tilbake. Det er gitt en generell avkortning basert på dreneringens alder. Her var vi litt skuffa, for dreneringer her varer mye lengre enn dreneringer sørpå, og det er søringdreneringer som er brukt som mal for avkortningen, men søren heller, vi spretta champagnen, vi.

Så kan jo motparten nekte å ta dette vedtaket til etterretning, og det må vi bare vente til uti oktober og se om de gjør. Men etter kun litt vurdering fant vi ut at vi skulle sprette champagnen uansett, fordi logikken i det minste hadde vunnet ett slag i denne krigen, og fordi man må skynde seg og passe på å drikke champagne når man kan, når det kanskje ikke blir seier til slutt uansett.

Men vår advokat sa at hun hadde til gode å oppleve at noen ikke retta seg etter et vedtak i nemnda. Det hadde jo vært fint om ikke dette ble første gangen!

øøøøøeeeehmenherregudok

Det er rart det der, enten er det ingenting å gjøre eller så er det TITUSENSINNSYKTMILLIONERMÅGJØRESNUH!

Jeg er på den siste der nå.

 

Egentlig skulle jeg bare lese søknader til en stipendjury jeg sitter i, og ha god til til det, men på grunn av kåråna på annet hold (pandemi) så har noen bedt meg levere mange flere verk enn planlagt til en utstilling. Dette har jeg ca tre dager på å løse. Nå jobber jeg jo ikke så fort at dette egentlig er mulig, men dette er nesten ferdige verk. Det som da må løses er opphenget, og det er ofte den mest tekniske delen. Det er forholdsvis viktig at ingenting ramler ned når det vel er hengt opp. 

Det jeg holder på med nå er fem stk tre meter lange kabler som skal henge fra taket. Jeg har ikke tre meter under taket og de skal henge ganske høyt oppe så jeg lurte litt på om jeg skulle ringe det lokale teateret og høre om jeg fikk låne sceneriggen, men så er det å få fraktet de kablene da...de er sinnsykt tunge.

Så kom jeg på at jeg kan prøvehenge dem i trappeoppgangen her, det blir høyt nok. Det er bare det at jeg blir så selvbevisst når jeg driver og sleper og sliter på masse  gummikabler påknyttet oransj tau på toppen og en liten sokk av myggnetting på, når de andre som jobber her jobber i Havnevesenet og Norsk Test og lokale aviser og regnskapskontor, og der kommer jeg med en skitten gummikabel jeg knapt klarer løfte og hepser den over rekkverket og bare, Jeg skal bare sjekke om den henger pent sånn her...eller om jeg må bytte ut slangeklemmene med en annen festemekanisme!

Jeg føler at jobben min er litt som en slags vaktmester, bare at ingenting blir noengang reparert og ingen skjønner hva jeg gjør der. 

Men jeg tror festemekanismen fungerte. 

I dag var planen å prøve ut en strømpe til tauknutene, men plutselig står det en gammel fyrkjele rett under trappehuset. Rett i hengingen, liksom. Fyrkjele!

Kjære kurator, jeg kan tyværr ikke levere som lovat, da det nu står en varmepanna på mitt testpunkt.

 Varmen er også av i bygget. For fyrkjelen står i trappeåpningen.

Jeg har funnet han som installerer ny, men kvir meg litt for å spørre om han kan flytte litt på den gamle: jeg skal prøve om det blir pent med denne myrullinfargede strømpen av myggnetting på denne kabelen når den HENGER, skjønner du.

Heldigvis har jeg vært kjempemasse syk og sittet i sofaen og lest søknader, for neste helg kommer det to kuratorer, de skal se på all kunsten som jeg plutselig kommer til å ha sendt til Sverige når de kommer. Det løser jeg ved å printe ut en masse bilder som de kan se på, og å pakke fram noen gamle verk. Men nå jobber jeg jo sånn at det er ikke bare å pakke ut, hvert enkelt verk må faktisk bygges opp på plass og det tar fort en halv dag pr verk. Jeg har fått lånt et bittelite rom til her på bygget, det er veldig fint, men jeg må rydde det og flytte over små skulpturer dit. 

Inniher må jeg få plass til et heldagsmøte om nevnte søknader, samt å lese gjennom mine egne notater på ca 263 søknder

Og nå gikk brannalarmen. Men den har gått så mange ganger i det siste at jeg har hørselvernet liggende klar, og en grei rutine på å hepse med meg datamskinen og gå ut. 

I går glemte jeg skoene da.

Planen er at når dette er ferdig tar jeg en fridag eller to og syr ferdig kofta mi. Jepp. dere hørte rett. Jeg har begynt å operere med umotiverte fridager UTEN å være så sliten at jeg vil gråte. Jeg har tatt lærdom. Fremdrift!

 

Dette også mot en slutt

Jeg fikk et sporingsnummer av plakettfolket i går, det viser seg at plaketten har ligget nede på SparKjøp i to uker, jeg har bare ikke fått noe beskjed. Da jeg henta den påpekte jeg dette, hun som jobbet der holdt adresselappen opp foran ansiktet mitt og sa pekte Det er ikke noe telefonnummer her! 

Avogtil kan man bli litt lei av den østeuropeiske servicen her i Kirkenes.

Jeg påpekte (men ikke like bokstavelig) at dette er jo posten, jeg har jo postkasse, jeg har adresse, den står på, skal det være umulig å få utlevert ting når noen ikke vet telefonnummeret ditt? og hun sa at da måtte jeg ringe kundeservice. Jeg er litt lei av denne fragmenteringen. Det er umulig å få gitt en tilbakemelding om at ting ikke fungerer med mindre men er helt over gjennomsnittet engasjert.  

Men! Plaketten var kjempefin. Både jeg og the Stig stusset lenge på stavemåten av etternavnet, men jeg heter jo også det, og det ER sånn det staves. Det bare virka så pussig. Det ser forsatt rart ut. Men det er rett. Og snart kommer det nok til å se normalt ut. En kompis skal bore i steinen og feste plaketten. Og så kan vi sette ut steinen.

Jeg har lyst å vise den til alle, men det blir litt rart, jeg skjønner det. Det ble et ganske fint og personlig minneord, men man må kjenne pappa for å skjønne det, og poenget blir litt borte om det må forklares.

Pappa sitt eget paradis var hytta på Harefossen, bygget i 1932 av transportkasser fra AS Sydvaranger. Hele sommeren lå familien der ute. Farfar kom gående ut i helgene med forsyninger som mel, meitemakk og bygningsmaterialer. Det finnes en historie om da han kom med ny dør, men han bar også tvillingene. Først bar han tvillingene et stykke, satte dem fra seg i lyngen, gikk tilbake og hentet døra, så bar han døra et stykke forbi tvillingene, satte den ned, gikk tilbake og hentet tvillingene...

Pappa overtok hytta når det bare var ham igjen her i Sør-Varanger, men bygde for noen år siden ny, for transportkasser er ikke et evigvarende materiale. 

Og Harefossen ble demmet opp i 1963, elva ble større, strømmene striere, men fossen ble stille. 

Pappa sa alltid at han hørte duren fra fossen. Alltid. Han hadde den inne i hodet når han var på Harefoss.

 

 

De døde og de gående

Jeg fikk jo omsider kontakt med noen som ville selge meg en plakett til pappas gravstein. Jeg synes fortsatt det er rart at de aller fleste jeg sendte forespørselen til, ikke svarte.

Åneeeeei, nå er det noen som vil kjøpe produktet vi tilbyr. Ikke svar!

De som svarte, har heller ikke vært sånn helt på, det har vært mye purringer fra min side, men de har også vært nøyaktige og ringt meg de gangene noe har vært uklart eller det åpenbart har vært noe jeg ikke har forstått.

Men noen plakett har jeg ikke sett noe til. det skulle være seks ukers leveringstid, nå er vi vel oppe i 12, første gang jeg purret var den akkurat kommet, andre gangen var den fortsatt kommet men ikke sendt fordi de trodde jeg skulle komme og hente den (vi har snakket mange ganger om at jeg befinner meg i Kirkenes) og tredje gangen var den sendt i postoppkrav, og det begynner å bli en skikkelig lang stund siden.

Nå er det jo ingen fare for at pappa kommer til å stå opp fra de døde og plaketten blir unødvendig, men det hadde likevel vært veldig greit å bli ferdig med dette. Veldig, veldig.

Og når den kommer, skal the Stig få pakke opp og sjekke at den ser ut som den skal for jeg ORKER ikke hvis det er feil. 

I de levendes rike går vi og irriterer oss litt over den planlagte veiutbyggingen. Den som gjør at veivesnet kapper deler av tomta, vet dere. Akkurat det gjør ingenting. Men da vi fikk den meldinga, fikk vi bare oversikten over akkurat vårt hus, så vi var jo litt spente på helheten, og særlig de punktene i trafikken der vi selv møter på problemer, som gående.

Det første som er litt irriterende er at man velger å satse på vei og tungtrafikk og biler i full fart midt gjennom det som er et boligområde. Det er prinsipelt og overbyggende en dårlig idé, synes alle som bor her.

Selv synes jeg videre ideen om at den nye gang- og sykkelstien som skal bygges, skal brukes av bilene til å kjøre på, er kjempeteit. De som tidligere kjørte rett ut på veien, skal nå kjøre langs gangstien til de kommer til ett av to punkter der man nå kan kjøre på veien. Det gjelder vel en 13-14 hus som tidligere hadde hver sin innkjørsel. 

Og da ser jeg jo for meg hvem som enten må snu, eller hepse barnevogn eller spark opp i skavla eller ned i grøfta, om man møter en bil på denne to meter brede veien. Dette synes jeg er en så utrolig dårlig ide.

I tillegg er det mange dårlige enkeltløsninger for folk som bor langs veien og mister deler av parkeringsplasser og tomter, såklart. Det vil det jo alltid være. Men når resultatet er så dårlig er det jo ekstra forstemmende.

Innsats

Nå skal jeg rydde på atelieret. (Det er derfor jeg blogger.)

Jeg får besøk, og ikke bare må jeg klare å klemme dem inn her, jeg må også klare å vise fram det jeg gjør uten at alle må bytte plass hele tiden. Dessuten har det vært en ganske lang produksjonspause der jeg har holdt på med andre ting (male, være syk, pakke kunst, sitte i utvalg og lese søknader) så det blir bra å starte med en ryddings.

Men ikke så bra at jeg ikke kan prøve å utsette det litt.

 

Jeg øver meg på å elske to ting. Vinteren. Og atelieret mitt.

Atelieret er så lite og rotete at det blir helt uhensiktsmessig, jeg får ikke gjort ting uten å støte i andre ting og hver gang jeg skal gjøre noe må jeg flytte tusen andre ting. Alle skulpturer blir lange og smale for rommet er langt og smalt, med små kjellervinduer høyt oppe på veggen. Det er ikke lett å trives.

Men. Det er billig. Det er det atelieret jeg har, og jeg har jo prøvd å finne meg noe annet og det går ikke. Når det er her jeg skal være, må jeg bare prøve å trives med det. 

Og vinteren. Åh. 

Jeg har sånn årsplanlegger som er sånn som ligger utbrettet på bordet, og man må selv skrive i år og dager og dato, så det begynte jeg med da, men da jeg kom til november kjente jeg bare at nei, ikke november. Klarer ikke november. Årets verste måned, november. Mørkt og mørkt og ingenting staselig og hele lange vinteren foran oss. 

Men nå har snekkeren blitt så jæskla forsinka, så den nye kledningen og vinduene og leskjermingen som skulle komme i september, den kommer nå i november. Og selv om det jo er irriterende, så er det noe med det at da blir det november, men med en slags fremdrift. Den som har hjemmekontor får kanskje en verre november enn normalt, men likevel, det kommer til å skje ting som gjør at noe blir bedre enn det var før. Og det kommer til å skje dag for dag.

 

Kjenner meg litt pollyanna her da. 

 

Ok, nå rydde atelier. Huhei!

Kjenner det i kroppen og hodet med

Vi maler og maler og maler og maler. Belønningen for å ha malt ferdig én utlagt ladning plank, er at jeg får gå inn og snyte meg. Det er viktig med belønninger. Jeg tenker bare på jobb og skal få jobbe i helgen, muligens også litt i morgen, sånn at jeg kan finne svarene på de mest høymælte mailene og maile dem til de mest stressa personene. Men nå har jeg tenkt så mye på jobben at det mest er bare å gå og gjøre det, det er ikke så mye jeg blir nødt til å klure ut når jeg først er der. Tror jeg. Det vil si jeg må finne ting som jeg ikke vet hvor er, det er jo alltid spennende på verkstedet mitt.

Og! Nå er det bare vindskiene igjen, to strøk, og husker jeg rett var det noe med at tanakofta skulle komme i morgen, det blir et velkomment avbrekk om enn jeg ikke helt vet når det skal bli tid til det. Men det blir det! Tid, velkomment og avbrekk!

Prågress

Vi maler huset. Dettsikker metode, plank for plank nede på bakken, før snekkeren kommer to måneder forsinket og snekrer dem fast på huset. Altså han kan jo falle da, men han har både stillas og HMS-kurs for små og mellomstore bedrifter, så han klarer seg nok.

Vi slipper altå henge opp ned i en stige rett under raftekassa, så det er fordelen, ulempen er logistikken. Alle planker må ut av stabel, over til malestasjon,  males, bæres til tørkestasjon, tørkes, og stables igjen. Så må man gjøre det for neste strøk. Vi bærer og bærer og stabler og strør og stabler og bærer. 

Vi begynner kanskje å bli bittelitt lei. Det er også dette stressmomentet Været, det bør jo ikke regne, og her spås været med terninger. Vi aner ikke kom det kommer til å regne eller ikke, uansett hva værmeldinga sier. Og vi må bli ferdige før det er nede i fem grader, for da vil ikke malinga tørke lenger. Det kan se ut til at vi bare har ut uka. Og i går kom det enda mer plank med en lastebil!

Og jeg har en milliard ting å gjøre på jobb og folk som mailer og ringer og jeg bare: kan ikke prate! det er oppholdsvær og ti grader, hadet!

Men når vi er ferdige, da er vi ferdige. Det blir bra. Og nå har vi begynt på andre strøk, det vil si at alt vi maler, er ferdig når det er ferdigmalt, farvel, sees ikke igjen. 

Bortsett fra vindskiene, som man jo liksom må ha øverst da, de kom ugrunnet så de er nå grunnet og har foreløpig brukt to døgn på å ikke tørke og det blir skikkelig skikkelig teit om det eneste som ender opp umalt i dette stressmaratonet for å slippe å stå i stige og lift, 

er vindskiene.

Vi får prøve å unngå det.

Bivirkninger

Det som alltid skjer når jeg har vært syk en stund er at jeg får sån SYYYYYK kjøpspreng. Jeg vil bare handle på internett og klikke ting hjem. Men så er jeg jo syk da, så jeg orker jo heller ikke. Jeg kanskje går til nettbutikken og i høyden klikker jeg meg fram til DAME men så faller orken sammen.

Men nå kom jeg over ei Sør-Varangerkofte på facebook. Blå, fine farger, ikke egentlig den typen dekorasjon som jeg liker best, men den typen jeg liker er det bare jeg som syr, nåfortiden. Og nå gidder jeg ikke sy flere kofter, på en stund tror jeg. Men hva skal jeg med enda en? Og så bestemte jeg meg for at jeg somler sånn med å bestemme meg at den er solgt før jeg får sendt noen forespørsel. To sekunder etter å ha bestemt meg for det, sendte jeg en forespørsel. 

Nå må jeg ligge litt på sofaen.

Lovbrudd

I dag har jeg vært på butikken. Med forkjølelsessymptomer. Det skal man ikke. Unnskyld samfunnet. Men jeg har et barn som må få mat. Og må kan jo selvsagt dette barnet få brødskiver, det vil si, vi har ikke brød, men det kan faktisk få snitter fra begravelsen til middag. Igjen. Det går. Men så er man sånn skapt at i avveiningen mellom stort upersonlig samfunn, og liten veldig personlig femåring som ikke får mat og har syk mamma og dermed får se tre strake timer med fiskevideoer på youtube istedet for innholdsrik aktivisering, så blir enden på visa at man går og kjøper fisk til middag til femåringen. På butikken. Mens man er forferdelig forkjølet.

Jeg tok ikke på noe jeg ikke skulle ha

Jeg sprita fingrene før jeg gikk inn, midtveis, og ved utgangen

Jeg pratet ikke med noen 

Jeg tørka av håndtaket på handlevogna med sprit

Men om noen andre hadde oppført seg som meg, hadde jeg likevel vært irritert.

Jeg raska med meg et sett med jekkestropper ved utgangen. Da følte jeg meg som pappa. Jeg har jekkestropper. En polkasse full faktisk, etter pappa stort sett, men når vi nå driver og maler må planken ligge i press, i forskjellige stabler av umalt, halvmalt og helmalt, så vi bruker endel stropper, og jeg tror faktisk vi har nok. Men jeg så jekkestropper, jeg tenkte aaaah hmmmm, så nå har vi fler.

Nå må jeg sove litt før barnet kommer hjem og jeg må være ansvarlig, tålmodig og god voksenperson. Det er ikke helt innenfor rekkevidde, men man strekker seg...

snnnnnrrrrrrk

Jeg er skikkelig forkjølet. Fruen fra havet ble begravet i går, nå vet jeg ikke lengre om jeg har lesere som har hengt med så lenge at de husker henne, men nå blir det ikke flere eventyr på henne iallefall. Jeg fikk ikke gå i begravelsen for jeg var så forkjølet. Søstra mi påpekte at i begravelser er det uansett så mye snørring at ingen kommer til å merke noe, men jeg ble hjemme. Leste noen søknader. Og sov.

I dag er jeg også forkjølet. Det ligger to stabler med plank som må males, jeg merker at jeg driver og maser på meg selv om jeg kanskje ikke er bittelitt i stand til å gå og male? selv om jeg får frostrier hver gang jeg reiser meg. Det blir ikke maling, sier jeg til meg selv. Men det er vel det samme om man har det dritt i sofaen eller mens man maler, svarer jeg. Det blir ikke maling, sier jeg, jeg klarer ikke. Og dessuten skal jeg være alene med Jendor så jeg må prøve å holde denne forkjølelsen på et sån noenlunde handterbart nivå. Men det må jo males. Sier jeg. Ja. Sier jeg. Men det går ikke nå.

Men jeg gir meg ikke.

Jendor har sant og si vært litt skuffet over kvaliteten på foreldreinnsatsen, det har vært mye på privaten, så skal det males, og han vil fiske, men det blir det bare aldri. Jeg har lovet ham en genser med en gjedde eller abbor eller iallefall en fisk på, men jeg klarer ikke finne noe som ikke sendes fra utlandet selv om det framstår som en norsk butikk. Jeg kanskje må få tak i sånne strykeark og lage selv. Eller applisere en silhuett. Når jeg er ferdig å snørre. Og male. Og lese søknader.

Sukk.

Blæh

og heiheihei

Jeg tror at en av grunnene til at det går så tregt på bloggfronten er at blogging er en av de tingene jeg gjør på jobb. Og nå er jeg hjemme alle dagene for her er det internett og leser søknader for kulturrådet, mange, eller maler huset, plank for plank, mange.

Her om dagen måtte jeg ned på atelieret og fikse noe, og da starta jeg faktisk på et blogginnlegg, helt automatisk, på vei ned bakken til jobb. Men jeg hadde ikke med datamaskinen og dessuten annet å gjøre enn å blogge.

Jeg maler og maler men nå skjer det så mye annet i livet så jeg er litt usikker på hvor ferdig jeg blir før det blir for kaldt til å fortsette. Dessuten reiser the Stig bort, og ettersom jeg ikke har sertefikat, må børnus muligens være hjemme fra barnehagen på fredag for da har jeg ikke fått orget skyss. 

Det at jeg ikke har sertefikat merker jeg folk ser på som en karaktersvakhet, altså, man får skylde seg selv og som man reder ligger man, men det har egentlig aldri vært nødvendig før nå, alder 42. Det går greit. Men det er helt uvanlig når man er nordfra.

Nå skal jeg lese søknader. Hei hei.