Et punkt avkrysset som om det var noe helt hverdagslig

Nå har vi hatt askespredningen og når jeg orker så skriver jeg vel om det og. Men det er nok den fineste begravelsen jeg har vært i.

Egentlig den eneste fine begravelsen jeg har vært i. Man sier jo ofte at "det var en fin begravelse" men det er det jo aldri. Det er alltid egentlig ganske grusomt. 

Nå er det ti dager til jeg skal levere på deadline, det blir sykt deilig å bli ferdig med dette prosjektet. Og så skal jeg dra til Oslo og presentere og så er det videre, videre, nye prosjekter, mer jobb. Men altså til neste år, da SKAL jeg ha ferie. HereGUHD.

I morgen skal jeg ha mine slektninger fra USA på middag, de som kom med asken vi spredde, og så kom det noen inn med en sklitakling i begravelsen og inviterte dem til å ta kaffen hos dem (de bor i nærheten da) og det er faktisk ikke fordi jeg tror at de ikke får mat når de er her at jeg inviterer dem på middag, det er fordi jeg ser dem hvert tyvende år og vil være sammen med dem, men vi ble så forfjamset alle at slektningene takket ja og jeg lovte å følge dem til rett hus, og invitasjonen kom jo såklart fra et godt hjerte, men likevel, jeg er skikkelig sur. Jeg ville ha en kveld med vin og fotoalbum i flertall, ikke hive i dem middagen og desserten i hånda på vei opp til noen andre.

Men man får vel, også her, ta det man får. 

Men snart håper jeg at det jeg får er litt mer tid både alene og med dem jeg er glad i og litt mindre tid med jobb.

 

(LITT mindre tid med jobb, ikke helt uten jobb, jeg ser på deg, Troll-i-ord.)