47!

I dag har jeg gått til jobb. Utrolig deilig. Jeg har jo hatt noen forsøk med brodder i forskjellige utførelser, men summa summarum, det har vært for glatt på isen med vannet oppå. I dag var det bart store deler av veien. Juhu, juhu, juhu.

I dag har jeg også bursdag, i går kveld hadde vi en samtale i hjemmet som var sånn:

The Stig: Han Jendor vil ha kjøttkaker i mårn, det e vel greit?

Meg: Men æ trudde vi hadde bestemt at vi sku gå ut å spis på bursdagen min?

Skrekkslagne blikk fra de to i sofaen. Tre minutter senere var de på vei ut døra for å eh sykle. 

Ærlig talt, jeg har bursdag fjorten og fire dager etter de to andre. Det kommer ikke som en overraskende dag midt i september akkurat. Ærlig talt. 

Jeg blir 47. Det gir meg lett aldersangst faktisk, men jeg vet jo at alternativet er verre og har såklart sykt lite lyst på kreft igjen eller det som verre er, så hurra for 47. Snart setter roen og visdommen inn.

 

I går sende jeg en ny mail til Elkjøp, kontaktet dem på veggen deres på FB, la ut en lengre hjertesukk/pekefinger/oppkjefting på min egen side, og nå er det altså gått sånn ca to uker siden de skulle kontakte meg. Bra er det jo ikke. Men det er bare en datamaskin. Man må ikke få infarkt. Man er tross alt 47.

 

Nå skal jeg internettshoppe litt. Det er en tekanne jeg har så lyst på. 

Og da går det jo i stå for meg, vet dere. Kan jeg kjøpe tekanne? Jeg HAR jo tekanne! Jeg har til ogmed fler. To jeg har fått i foreæring av tidligere stemor, og en som mannen fikk i foræring av et visningssted da han stilte ut, som egentlig var gul men som ble byttet til blå fordi jeg var gravid og ble kvalm av gult. 

Jeg synes det er moralsk forkastelig å kjøpe nytt når man har. Bare for man er LEI, liksom. Og jeg er SÅ LEI av middagstallerknene våre. Jeg vil ha nye middagstallerkner. Vi har fire hvite sånne iittala-talerkner med høy kant. Vi er jo bare tre personer så hva skulle vi med fler, jeg har dessuten et pen-servise som jeg min mor har latt meg arve av min stefar og som han lett forvirret synes det er noe kjent med hver gang han spiser hos oss. Nå vil jeg ikke ha fire hvite tallerkner med høy kant mer, jeg vil ha noen andre, noen fine, fler, men er det LOOOOOV?

Jeg tror tildels denne refleksen kommer av å alltid ha hatt lite penger, ikke egentlig reell moralsk overlegenhet.

Og jeg blir jo ikke moralsk opprørt når jeg spiser hos folk og de ikke har rosa og lyseblå tallerkner fra åttitallet, selv om de sikkert kjøpte middagstallerkner på åttitallet også...men jeg synes det må bli et mål å være mer fornøyd med det man har. For alle. Hva skal man med nytt hvis man har? 

Jeg tror heller ikke miljøet ramler tvert sammen om jeg kjøper en tekanne. Jeg har et hus med stort sett bare brukte møbler, fått funnet kjøpt brukt, så der gjør jeg det brukbart, men hvis jeg kjøper en tekanne nå, så er det jo plutselig tre tekanner der jeg ikke kommer til å bruke. For et sløseri. Med ressursene.

Men jeg har jo bursdag. Jeg har litt lyst på en tekanne jeg har valgt selv. 

Det spørs om jeg klarer løse denne floken i løpet av dagen. 

Jeg gjetter på nei.