Én til

Samiske samfunn har ganske høy selvmordsrate. Kirkenes er ikke, ikke utad iallefall, egentlig et samisk samfunn, men der skiller vi oss ikke ad. Selv om det slår hardest ut blant sørsamiske menn i reindrifta, mister vi også gutter.

Så når kirka plutselig annonser at de holder åpent, tror jeg aldri at det har hendt en ulykke. Jeg åpner lokalavisens nettsider, men som ventet står det ingenting. Da er det ikke en ulykke og selvmord skal det ikke skrives om. Litt etter begynner folks vegger å fylles med telefonnummere til mental helse, nødnumre, hjelpetelefoner, og da vet man. Men man vet jo ikke hvem enda.  

Så må man høre litt rundt, det er gjerne treff hos den første man spør med ungdommer i hus. 

Og så er det ny begravelse og enda en gravstein som fylles opp med fine steiner, ting, engler, fotballflagg, krakker, ski, minner, på og rundt gravsteinen, en ungdom man ikke klarer slippe og som man tenker ikke skulle sluppet taket. 

Ofte er det i fylla og jeg tror jeg er like redd for selvmord som for krig. 

Denne gangen var det ingen vi kjente, og man føler seg litt snokete som spør rundt, men det er greit å ikke plumpe uti med noe overfor noen som er involvert på noe vis. Det er faktisk greit å vite. 

Og så må man håpe at det ikke sprer seg, dette er det andre på ganske kort tid, da jeg gikk på gymnaset var det plutselig mange. Jeg har hørt at det med at det blir en selvmordsbølge er en myte, og nå er det lenge siden jeg gikk på gymnaset og det har ikke vært sånne klynger siden da, tror jeg. Men nå og da. Ved siden av pappas grav er det iallefall to som har kommet til siden den gang han døde. Som liksom er min måleenhet, andres graver. Tre, fire, fem, teller jeg videre inni meg, de gravene ved jeg ikke hvor er og den siste har ingen grav, han døde i går. 

Dette er ingen bloggpost man kan vikle seg elegant ut av. Og man kan ikke hjelpe dem når de er døde. 

Det er for trasig.