Sannelig sannelig sier jeg dere, ingenting rimer på kurs

Ja, da hadde vi altså de siste tre kvarterene av kurset. Ingen skjønte helt hvorfor læreren, som ikke reiste med bagasje, måtte være på den bittelille flyplassen vå nesten to timer før flyet gikk, men det måtte hun da, og for. Og så sydde vi videre. Jeg er nesten ferdig men må rekke opp en veldig irriterende del, og det butter i mot, men det er bare å få det gjort. 

Jeg hadde altså noen betraktninger om kurset i går, og kurslærers metode, som jeg tilskrev det å være uforberedt. Men jeg tok feil. Jeg innser nå at jeg har gått på et kurs der kurslærer faktsk ikke ville at vi skulle lære å sy ládjogahpir. Vi skulle få sy oss hver vår, men ikke egentlig lære å sy den. Derfor fikk vi ingen mønsterdeler, og derfor fikk vi ingen forklaringer. 

Etter kurset i går fikk vi en sms om at vi ikke fikk dele noen kunnskap fra kurset med noen andre. 

Ikke bilder, ikke søm, ikke fremgangsmåte, ikke mønsterdeler. Da vil det bli tatt rettslige skritt.

Det synes jeg er veldig interessant! Kurslærer anser altså kunnskapen om å sy ládjogahpr som sin eiendom. Dette er i noen grad riktig, ettersom hun har gjort et stort arbeid på å forske på gamle luer og rekonstruere dem. Hun har utarbeidet et mønster basert på dette. Hvor unikt dette mønsteret er, eller om det er sammenfallende med alle andre som syr ládjogahpir, vil jo være viktig, og jeg aner ikke svaret, jeg har ikke sydd med andre. 

Men så kan man jo, som same, oppfatte at det å nekte folk å dele sin erhvervede kunnskap om å sy en del av det som er vår felles materielle og kulturelle arv, som feil. 

Det står også i sms-en at vi ikke får dele mønsteret, verken på nett eller med venner. Jeg har ikke akkurat tenkt å dele det på nett, men aner at det er etablert en rettslig praksis på at det ikke er ulovlig og dermed heller ikke tas rettslige skritt om man deler strikkemønstre med venner og familie. Så her tror jeg ikke kurslærer kommer til å vinne frem med sine rettslige skritt.

Og jeg tror også det er vanskelig for kurslærer å mønsterbeskytte mønsteret sitt, ettersom det jo er...ja det er jo et luemønster til ládjogahpir da, vår ládjogahpir. Og mønsteret vil være helt avhengig av hodeformen til den som skal bære luen. Men har hun den moralske retten til et mønster hun har utviklet selv? 

Som en masteroppgave, forsking betalt av staten, og basert på samisk kulturarv, må tillegges?

Veldig spennende, dette. Når kan man begrense kunnskap?

Når bør vi gå med på noens ønske om å begrense kunnskap?