Eh...hei.

Jeg skulle skrive noe. Her. Jeg hadde allerede skrevet det i hodet. Jeg åpnet internett og havnet på villspor med en gang. Jeg hadde hele tiden følelsen av at jeg skulle noe annet. Men jeg visste ikke hva. Jeg kom på at jeg ville blogge. Jeg åpnet blogger. Hodet er helt blankt, jeg vet vel ikke hva jeg skulle skrive om.

Noe med...noe? 

Mens jeg sitter og er blank i hodet piper det inn en melding fra SAS. Jeg har fått noen bonuspoeng for noe. Rart, det pleier man jo ikke å få melding om? Eller, vent, kan det være de der poengene jeg har bedt om å få for den flyturen som ble kansellert? I juli? Aldri i verden om det kan være det. Jeg åpner appen, og sannelig min hatt. Hah! Da blir neste steg å kontakte SAS sine roboter, slåss seg fram til et menneske, og påpeke at da skal jeg sannelig ha sølvkort. Men! Det er allerede registrert! Juhu! Jeg hadde aldri trodd at det skulle ordne seg. Jøssenamn og herre min hatt alzå.

Akkurat så lite er livet mitt nå at dette var en stor hendelse. Eller så er livet så stort og fullt av utfordringer at en sånn liten ting ble stort. Her kan man velge hvor pendelen skal lande. 

Vi som blogger blogger jo av ren egoisme og skriveglede. Hurra for oss. Det betyr, for min del, at det er en slags åpen dagbok der jeg selv kan gå tilbake og sjekke hvordan tilstanden var på et gitt tidspunkt. (Eller hvor artig og slagferdig og strålende flink til å skrive jeg er.) Og alle bloggere kjenner seg igjen i at alt i livet ikke er like ombloggbart. Da pleier jeg å antyde. Sånn at jeg selv skal kunne skjønne det om noen år, når jeg går tilbake. MEN JEG SKJØNNER ALDRI HVA JEG HAR MENT. Hva betyr dette, møte med en stor institusjon som ikke vil bruke pengene sine? Hæ? Hvem hadde jeg møte med? Triste ting i andre sitt liv som ikke jeg kan utlevere her? HVEM DA? Kunne jeg ikke bare utlevert bittelitt? 

Og jeg hater jo å lese sånne ting selv. Kjære lesere, nå er livet fullt av sånne ting som jeg ikke kan skrive om, beklager, jeg vet hvor mye jeg betyr for dere, (love ya!!!) men dette kan eg ikke dele. Jeg kan bare si... vi elsker alle de flotte menneskene på nærsykehuset. <3 <3 <3 . Eller jo sånne er greie, da skjønner man jo hva som foregår. Kjære lesere, det foregår så mye i livet mitt nå som jeg ikke kan dele. <3 <3 <3 JA MEN SÅ IKKE GJØR DET DA.  

 

 

 

 

 

Her er problemet også at jeg ikke husker det jeg skulle dele.  

<3 <3 <3 til alle.