Pappa syntes det var litt rart at jeg ikke kunne huske å ha planta stemorsblomstene.
La meg klargjøre:
Det var ikke sånn at jeg forlot en kasse med jord, kom tilbake til en kasse med jord etter tre måneder, renska ut to døde insekter, lurte på hvorfor jeg egentlig syntes en kasse med jord var så dekorativt, dro igjen, og da jeg kom tilbake nå var det plutselig japansk hage med stemorsblomster.
Det var sånn at jeg i april planta masse frø, en såkalt "blomsterblanding", det grodde som bare det, jeg var i Kirkenes i tre måneder, jeg kom tilbake, alt var dødt, jeg renska blomsterkassa, men av en eller annen grunn kasta jeg ikke jorda (fordi de sitter litt fast bak der som de står og jeg hadde innholdet fra ørten andre blomsterpotter å begrave), jeg dro hjem igjen, så kom jeg hjem igjen, og DA
var det stemorsblomster.
Som jeg sannsynligvis planta samtidig med "blomsterblandingen" fordi jeg vet at de bruker år og dag på å komme opp.
Men det kan jeg ikke huske at jeg har gjort. Men jeg tror altså ikke at de bare har oppstått av intet.
Ok?
Bloggeren blogger om sin balkonghage.
Jeg driver og tar livet av balkonghagen med mitt stockholmsfravær. (Har ikke balkong i Kirkenes. Der har vi veranda.)
Nå ser det plutselig sånn ut:
Ting kan tyde på at det har regnet litt i Stockholm i det siste.
Jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer til å ha tatt livet av. De lever jo. Og vannstemorsblomster er kanskje noe trendy svenskt. Hva vet jeg. Jeg kan ikke huske å ha planta dem, men det må jeg visst ha gjort. Egentlig hadde jeg renska ut av den blomsterkassa da jeg var her sist (se råtten stilk til venstre) og hadde tenkt å kaste jorda også, vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, men bra var jo det for nå har jeg plutselig fått en liten japansk hage her.
Bra jeg har lagt sånne dreneringskuler i bunnen da.
Nå ser det plutselig sånn ut:
Ting kan tyde på at det har regnet litt i Stockholm i det siste.
Jeg vet ikke helt om dette kvalifiserer til å ha tatt livet av. De lever jo. Og vannstemorsblomster er kanskje noe trendy svenskt. Hva vet jeg. Jeg kan ikke huske å ha planta dem, men det må jeg visst ha gjort. Egentlig hadde jeg renska ut av den blomsterkassa da jeg var her sist (se råtten stilk til venstre) og hadde tenkt å kaste jorda også, vet ikke helt hvorfor jeg ikke gjorde det, men bra var jo det for nå har jeg plutselig fått en liten japansk hage her.
Bra jeg har lagt sånne dreneringskuler i bunnen da.
Jeg spør
Det er en ting jeg ikke forstår. Og da mener jeg at jeg ikke helt forstår det, det er ikke bare et retorisk poeng. (men det er det også):
Når nå de uføre skal få utbetalt mindre penger enn før, for at de skal innse at det skal lønne seg for dem å jobbe, og bli motivert til å jobbe mer,
betyr ikke det at blåregjeringen underkjenner det arbeidet som ble gjort da disse menneskene ble erklært uføre?
Når du blir erklært så og så mange prosent medisinsk ufør, betyr ikke det at et ekspertapparat avgjør at du ikke kan jobbe mer enn en viss prosent? Et sted mellom null og 95 prosent?
Så når Blått sier at men nå skal du motiveres til å jobbe en viss mengde mer, det vil si det som tilsvarer skattetrekket din i rene penger da, må det jo samtidig bety at det apparatet som erklærte deg medisinsk ufør i utgangspunktet, har bommet på prosenten? I SAMTLIGE tilfeller i Norge de siste ørten år?
Så hvorfor varsler det ingen gjennomgang av dette systemet? Hvis alle som er erklært uføre har større restarbeidsevne enn ekspertapparatet har avgjort?
Nå når det nå er avgjort at de kan jobbe mer enn tidligere anslått, de har bare ikke vært nok økonomisk motivert?
Jeg klarer ikke trekke noen annen konklusjon enn at diverse eksperter og instanser har fått sitt arbeid underkjent med denne reformen.
Når nå de uføre skal få utbetalt mindre penger enn før, for at de skal innse at det skal lønne seg for dem å jobbe, og bli motivert til å jobbe mer,
betyr ikke det at blåregjeringen underkjenner det arbeidet som ble gjort da disse menneskene ble erklært uføre?
Når du blir erklært så og så mange prosent medisinsk ufør, betyr ikke det at et ekspertapparat avgjør at du ikke kan jobbe mer enn en viss prosent? Et sted mellom null og 95 prosent?
Så når Blått sier at men nå skal du motiveres til å jobbe en viss mengde mer, det vil si det som tilsvarer skattetrekket din i rene penger da, må det jo samtidig bety at det apparatet som erklærte deg medisinsk ufør i utgangspunktet, har bommet på prosenten? I SAMTLIGE tilfeller i Norge de siste ørten år?
Så hvorfor varsler det ingen gjennomgang av dette systemet? Hvis alle som er erklært uføre har større restarbeidsevne enn ekspertapparatet har avgjort?
Nå når det nå er avgjort at de kan jobbe mer enn tidligere anslått, de har bare ikke vært nok økonomisk motivert?
Jeg klarer ikke trekke noen annen konklusjon enn at diverse eksperter og instanser har fått sitt arbeid underkjent med denne reformen.
Samene ååååh jeg får MAKK!
Jeg sitter og jobber med søknader. Det har jeg gjort en stund. Det er viktig å få det ordentlig.
Jeg blir veldig frustrert av å skrive søknader for det er på en måte helt ulidelig kjedelig. Både det å skrive, men særlig det å få det inn på rett vis med riktige vedlegg og riktig antall tegn i riktig skjema. Sjelen min krøller seg.
Noen skal til Kulturådet, noen skal til de forskjellige kunstnerorganisasjonene og noen skal til Samene. Det vil si, det er forsåvidt en kunstnerorganisasjon det også, i dette tilfellet.
Og jeg vet at når jeg starter med det må jeg ha friskt mot og høyt blodsukker for jeg får MAKK av det rotet man må forholde seg til da!
For det første må man passe seg for alle utdaterte nettsider som google fortsatt henviser til men som ikke er oppdatert eller korrekt. Det må man bare vite, at denne nettsiden, uansett hvor riktig den ser ut, er ikke riktig. Hvorfor kan man ikke bare fjerne dem da? Og når man har funnet riktig side, henvises man til DEN SIDEN MAN ER PÅ, for mer informasjon. På den siden man er på, er det ikke mer informasjon. Men en link til en side med mer informasjon. Som er den man er på.
Men man kommer seg jo forbi dette, til riktig side, som har litt mer informasjon. Man har jo en viss erfaring. Der er det link til søknadsskjema. Hurra. Men den siden er 404, finnes ikke.
Og jeg bare, hvorfor er det på død og liv VI som må holde på på dette fortærende uprofesjonelle viset!?
Hvorfor legges ikke maks søknadssum på de forskjellige stipendene ut? Alle de andre klarer jo det?
OG: Hvorfor legges ikke tidligere års tildelingslister ut? Hvorfor legges ikke stipendkomittéene ut? Dette er jo offentlige penger?
Jeg får sikkert svar (på de tre siste der) om jeg skriver til Sametinget. Det er ikke tvil i min sjel om det. Men alle andre legger dette ut offentlig så snart tildelingene er klare. Åpenhet og gjennomsiktighet er BRA!
Og virker litt mer proft....
Jeg kunne sikkert skrevet en mail om alt dette til Sametinget. Jeg burde helt klart gjort det. Jeg bare ser ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Jeg skrev faktisk en mail til Kulturrådet. For i deres søknader går det ikke an å skrive inn samiske bokstaver. Nå skriver jeg jo ikke søknader på samisk til Kulturrådet, men nå og da må man ha med sånne krumelurer for å få med navn på verk, folk man har jobbet med, og stedsnavn. Sånn som det er nå må man drive med litt sånn aktiv dysleksi for å få inn sånt. Dhe ej såm å krive meh dalefeil.
Så da skrev jeg en mail og fikk svar. (De skal se på det til neste år)
Jeg vet. Jeg burde ta mitt ansvar som talefør same og skrive til Sametinget også. Jeg vet.
Men jeg har mer lyst å gå ut å brøle på verandaen.
Spørs om de hører meg der i vestfylket da.
Jeg blir veldig frustrert av å skrive søknader for det er på en måte helt ulidelig kjedelig. Både det å skrive, men særlig det å få det inn på rett vis med riktige vedlegg og riktig antall tegn i riktig skjema. Sjelen min krøller seg.
Noen skal til Kulturådet, noen skal til de forskjellige kunstnerorganisasjonene og noen skal til Samene. Det vil si, det er forsåvidt en kunstnerorganisasjon det også, i dette tilfellet.
Og jeg vet at når jeg starter med det må jeg ha friskt mot og høyt blodsukker for jeg får MAKK av det rotet man må forholde seg til da!
For det første må man passe seg for alle utdaterte nettsider som google fortsatt henviser til men som ikke er oppdatert eller korrekt. Det må man bare vite, at denne nettsiden, uansett hvor riktig den ser ut, er ikke riktig. Hvorfor kan man ikke bare fjerne dem da? Og når man har funnet riktig side, henvises man til DEN SIDEN MAN ER PÅ, for mer informasjon. På den siden man er på, er det ikke mer informasjon. Men en link til en side med mer informasjon. Som er den man er på.
Men man kommer seg jo forbi dette, til riktig side, som har litt mer informasjon. Man har jo en viss erfaring. Der er det link til søknadsskjema. Hurra. Men den siden er 404, finnes ikke.
Og jeg bare, hvorfor er det på død og liv VI som må holde på på dette fortærende uprofesjonelle viset!?
Hvorfor legges ikke maks søknadssum på de forskjellige stipendene ut? Alle de andre klarer jo det?
OG: Hvorfor legges ikke tidligere års tildelingslister ut? Hvorfor legges ikke stipendkomittéene ut? Dette er jo offentlige penger?
Jeg får sikkert svar (på de tre siste der) om jeg skriver til Sametinget. Det er ikke tvil i min sjel om det. Men alle andre legger dette ut offentlig så snart tildelingene er klare. Åpenhet og gjennomsiktighet er BRA!
Og virker litt mer proft....
Jeg kunne sikkert skrevet en mail om alt dette til Sametinget. Jeg burde helt klart gjort det. Jeg bare ser ikke for meg at det kommer til å skje noe.
Jeg skrev faktisk en mail til Kulturrådet. For i deres søknader går det ikke an å skrive inn samiske bokstaver. Nå skriver jeg jo ikke søknader på samisk til Kulturrådet, men nå og da må man ha med sånne krumelurer for å få med navn på verk, folk man har jobbet med, og stedsnavn. Sånn som det er nå må man drive med litt sånn aktiv dysleksi for å få inn sånt. Dhe ej såm å krive meh dalefeil.
Så da skrev jeg en mail og fikk svar. (De skal se på det til neste år)
Jeg vet. Jeg burde ta mitt ansvar som talefør same og skrive til Sametinget også. Jeg vet.
Men jeg har mer lyst å gå ut å brøle på verandaen.
Spørs om de hører meg der i vestfylket da.
Mer om pål-pål (eller noen)
Han kompisen fra folkehøyskolen svarte.
Det ble ikke bedre av den grunn.
Han mente at "det var en i samme gjengen som het Oda".
Oda? Oda? Altså, greit at jeg ikke alltid klarer å skille folk, men stort sett klarer jeg da å se forskjell på gutter og jenter. Og når jeg er i tvil, da er jeg i tvil, men går ikke bare ut fra at Oda og Pål er samme person.
Etter det svaret fikk jeg iallefall vondt i hodet.
Men Kompis fra Folkehøyskole sa at nei, det var ikke ei jente, det var en gutt. Som alle kalte Oda.
På en måte er det bra, for han skjønte hva jeg mente, og han serverte et navn på en person som han mente kunne føre til denne forvirringen om man så ham i sammenheng med Per Jone/Pål-Pål.
Men jeg tror at jeg hadde huska det om det var en person som halvparten kalte Jone og andre halvparten Oda. Det hadde jeg liksom bitt meg merke i, på noe plan.
Aaarhf. Nei jeg tror jeg må forsøke å la dette fare. Men om alle bare kunne begynt med navnelapper hadde det vært til stor hjelp for meg. Tusen takk.
Det ble ikke bedre av den grunn.
Han mente at "det var en i samme gjengen som het Oda".
Oda? Oda? Altså, greit at jeg ikke alltid klarer å skille folk, men stort sett klarer jeg da å se forskjell på gutter og jenter. Og når jeg er i tvil, da er jeg i tvil, men går ikke bare ut fra at Oda og Pål er samme person.
Etter det svaret fikk jeg iallefall vondt i hodet.
Men Kompis fra Folkehøyskole sa at nei, det var ikke ei jente, det var en gutt. Som alle kalte Oda.
På en måte er det bra, for han skjønte hva jeg mente, og han serverte et navn på en person som han mente kunne føre til denne forvirringen om man så ham i sammenheng med Per Jone/Pål-Pål.
Men jeg tror at jeg hadde huska det om det var en person som halvparten kalte Jone og andre halvparten Oda. Det hadde jeg liksom bitt meg merke i, på noe plan.
Aaarhf. Nei jeg tror jeg må forsøke å la dette fare. Men om alle bare kunne begynt med navnelapper hadde det vært til stor hjelp for meg. Tusen takk.
i anledning FOR HELVETTE!
Jeg vil gjerne, i all min zenhet og beherskelse, republisere dette innlegget fra 11. mars 2011.
Det går i sin helhet sånn:
kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
Det går i sin helhet sånn:
kjære alle biler små
når som jeg er ut å gå
ikke kjøre på meg
ikke skvette vann!
huske å bruke blinke lys
teite voksne mann!
jeg er ikke synsk i hodet
så det fins en enkel kode
blink med blinke lys
før du brekker bilen over til der jeg går for faen!
Gammelt jungelord. Eller viddeord, kanskje heller.
"Den som er i Kirkenes, men i fjerntåka har sjekket Yr for Stockholm, og planlagt etter dette, blir våt, kald og skuffet."
Pål, Pål-Pål, og Pålpålpål. Eller noen helt andre.
Jeg har skrevet før om min dårlige ansiktshukommelse. Jeg kjenner rett og slett ikke igjen folk. Sjarmerende nok. Og dette er litt selvforsterkende for når jeg er i situasjoner der jeg vet at jeg kan støte på folk jeg burde kjent igjen, overkompanserer hjernen min og jeg kjenner igjen folk som jeg aldri har hilst på før, men jeg tror det er kjentfolk. De trenger ikke være så veldig like, samme hårfarge kan være nok.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.
I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.
Jeg fortalte jo i fjor om da jeg var tilbake på Konstfack og traff på en som hadde gått i klassen under meg, jeg bare syntes det var litt underlig at han hadde krympet. For det går jo ikke an. Men jeg trodde likevel det var ham. Til jeg traff den virkelige utgaven. Det er nok noe av det samme som skjer når man tror at man kjenner seg igjen en plass når man driver og går seg litt vill eller tester nye steder eller er en plass der man ikke har vært på lenge, hjernen forteller deg hvor du er selv om det er noe som ikke stemmer. Som for eksempel at et hus ikke er på rett plass eller det plutselig har dukket opp en elv. Man tror liksom likevel at man vet hvor man er, det der huset som ikke skulle stått dere er på en måte bare som støy, hjernen overstyrer logikken.
Skjønner dere hva jeg mener?
Vel, når jeg gikk på folkehøyskole (og dette har jeg også skrevet om før) var det en fyr der som het Per Jone. Noen kalte ham bare for Per, og andre sa bare Jone og jeg syntes det var mildt forvirrende men ikke i større grad enn at jeg registrerte at det var sånn. Per Jone var litt sånn underlig og arrogant, humørsyk kanskje? Noen ganger var han verdens triveligste og andre ganger var han bare tverr. Og han huska aldri at vi nettopp hadde snakket sammen eller ting jeg hadde fortalt ham før. Som var frustrerende og også forvirrende og kanskje det som fikk meg til å tenke på ham som arrogant. Helt til jeg så Per og Jone stå og prate sammen, og innså at det var to forskjellige mennesker.
Hujeda.
Men. Og nå kommer grunnen til at jeg skriver om dette igjen.
Facebook lurer på om jeg kanskje kjenner Per Jone Lindblad?
Men herrejedorias. Har de gått hen og blitt ett? Nei dette var ordentlig ordentlig forvirrende. Er det en eller to?
Det er jo mange år siden jeg gikk på folkehøyskole, husker jeg feil?
Jeg må jo huske feil navn. Det må ha vært en Pål Jone som alle kalte Jone og en...Erik eller noe. For det VAR jo to. Håper jeg. Jeg får hodepine av dette.
I går kom jeg på noe som fikk meg til å puste litt lettet ut, sånn, AH, det er klart de var to, for husker du ikke at- men i dag har jeg glemt hva akkurat dette var. Fanes!
Så i ettermiddag måtte jeg skrive en mail til en kompis fra folkehøyskolen, som jeg er venn med på facebook men ikke har snakket med på mange år, og forklare problemet og spørre om hjelp til å rede dette ut.
Kjempedeilig å framstå som godt over middels fjottet. Men jeg MÅ vite det. Jeg må ha svaret!
Jeg må ha svaret mer enn jeg må framstå som smart og rolig og behersket. Faktisk.
....lengt!
Avogtil har jeg også lyst å bo i et land der sommer er normalen. Der man stort sett går i barlegger og småsko. Og liksom forbereder seg på Noe Annet når vinteren kommer. (Istedet for at vinter er normalen og man blir hautullat av at det er sommer og alt man skal ha gjort i full fart av sommeraktige aktiviteter.) Det virker som litt mindre stess med alt hvis man er litt mer bortskjemt med sommer.
Men det har kanskje litt med min sterke dragning mot det å dra på ferie å gjøre.
Og jeg har jo gitt hele ferieskiten opp, det går jo bare verre og verre hver gang vi prøver oss på fenomenet. Nå tør jeg ikke mer. (Helt ærlig.)
Men likevel, jeg drømmer litt om det. En sånn lang ferie der man blir VANT til å bare gå rundt og vase og gjøre ting man vil. Der været er fint hver dag sånn at man ikke får vondt i den indre finnmarkingen om man sitter inne selv om det er sol ute. Og kanskje man kan ha et svømmebasseng og en fantastisk hotellfrokost tilgjengelig.
Jeg liker jo høsten. Og vinteren. Vinter er min normaltilstand, evig sommer hadde vært litt slitsomt. Litt som å komme til et land der alle bare spiser godter og alt er laget av sukkertøy, kjempeartig først, men så får man vel lyst på brød etterhvert. Og et eple.
Men likevel. Når jeg ser bilder av folk som oppfører seg som om sommer var noe helt normalt, da blir jeg bittelitt misunnelig. Og vil på ferie.
Jaja. Jeg får tenke på det som en allergi. Jeg har jo også veldig lyst på katt, og det går heller ikke. Det er bare å finne seg i det.
Men det har kanskje litt med min sterke dragning mot det å dra på ferie å gjøre.
Og jeg har jo gitt hele ferieskiten opp, det går jo bare verre og verre hver gang vi prøver oss på fenomenet. Nå tør jeg ikke mer. (Helt ærlig.)
Men likevel, jeg drømmer litt om det. En sånn lang ferie der man blir VANT til å bare gå rundt og vase og gjøre ting man vil. Der været er fint hver dag sånn at man ikke får vondt i den indre finnmarkingen om man sitter inne selv om det er sol ute. Og kanskje man kan ha et svømmebasseng og en fantastisk hotellfrokost tilgjengelig.
Jeg liker jo høsten. Og vinteren. Vinter er min normaltilstand, evig sommer hadde vært litt slitsomt. Litt som å komme til et land der alle bare spiser godter og alt er laget av sukkertøy, kjempeartig først, men så får man vel lyst på brød etterhvert. Og et eple.
Men likevel. Når jeg ser bilder av folk som oppfører seg som om sommer var noe helt normalt, da blir jeg bittelitt misunnelig. Og vil på ferie.
Jaja. Jeg får tenke på det som en allergi. Jeg har jo også veldig lyst på katt, og det går heller ikke. Det er bare å finne seg i det.
jaha. jojo. jadaneidasåjoda.
Unnskyld at jeg skriver så kjedelig blogg for tiden. Det er enten dette eller:
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
i det uendelige.
Så da blir det litt forbrukerblogg. Som det heller ikke er særlig fres i.
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger." "Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal nordover."
"Å, jeg er nordpå. Her er det vanlig."
"Jeg sitter på en flyplass. Jeg skal sørover."
"Å, jeg er sørpå! Her er det søringer/utlendinger."
i det uendelige.
Så da blir det litt forbrukerblogg. Som det heller ikke er særlig fres i.
Kanskje folk har sluttet å lese mail?
Diskma Chiiin- ingen svar
ødelagt tag til dør- ingen svar
nytt passerkort- ingen svar
banken- ingen svar
forsikringsselskapet- ingen svar.
Kanskje det er min mailkonto som ikke fungerer optimalt? Nei se det er nok ikke det eneste svaret for minst to av mailene over er sendt av helt andre mennesker, selv om det gjelder meg.
Ring, sier du kanskje. Ja, da må det være et mulig alternativ m telefonnummer.
Imellomtiden sitter jeg her som et mehe og venter. Eller, det gjør det ikke for det fartes jo både nordover og sørover, men sånn mentalt da. Inni meg sitter jeg og er et mehe.
ødelagt tag til dør- ingen svar
nytt passerkort- ingen svar
banken- ingen svar
forsikringsselskapet- ingen svar.
Kanskje det er min mailkonto som ikke fungerer optimalt? Nei se det er nok ikke det eneste svaret for minst to av mailene over er sendt av helt andre mennesker, selv om det gjelder meg.
Ring, sier du kanskje. Ja, da må det være et mulig alternativ m telefonnummer.
Imellomtiden sitter jeg her som et mehe og venter. Eller, det gjør det ikke for det fartes jo både nordover og sørover, men sånn mentalt da. Inni meg sitter jeg og er et mehe.
Abonner på:
Innlegg (Atom)