Mamma ringte i går og lurte på om jeg ville være med å se en danseforestilling. Jeg hadde sett den blafre forbi på internett, og hadde tenkt at den kunne man jo sett, og mamma har jeg overhodet ikke sett siden hun kom hjem (overdrivelse, men lite kontakt) så da dro vi.
Jeg hadde for meg at den hadde fått så gode kritikker og hadde ganske høye forventninger.
Jeg vet ikke helt hvor jeg hadde det fra for det har den ikke.
Og her er liksom forskjellen på meg og mamma som kulturkonsumenter: mamma blir sykt imponert når folk kan danse. Eller synge. Jeg har det som minstekrav. At folk kan det de skal. Jeg er overvettes vanskelig å imponere. Generelt i livet, kanskje. Jeg gir en jevn G/G- til det meste.
Det var ikke en dårlig forestilling! Men jeg tror ikke jeg vil dra det så langt som å si at den var bra. Det var noen fine bilder og scener, men den var fragmentert og litt sånn skole-oppsetning. Altså at noen som går på skole har laget den og bare lessa på med ting de ville ha med og så har de tenkt at publikum finner sikkert en sammenheng.
Og så er det en ting som irriterer meg så grenseløst, og dette er personlig og ingen forestillinger kan egentlig få trekk i karakterern for dette, sånn hadde-jeg-vært-kritiker, og det er når folk har veldig mye ansiktsuttrykk. Haha. Men jeg blir forvirret! Er dette en danseforestilling eller er det sirkus? Er det Brecht? Dansere som kommer på scenen og har veldig kontaktssøkende ansiktsuttrykk mot publikum- la meg nå være i fred her i stolen min.
Publikum var i stort ganske fornøyd tror jeg? De klappet ihvertfall. Det var en del kvener i salen, og de følte seg nok sett, siden dette var en kvensk danseforestilling. Jeg er også kven, men jeg var glad det var over, noe som også skyldes min innebygde, manglende evne til å sitte i ro lenge. Denne forestillingen tok akkurat en time, ikke fordi jeg så på klokka, men fordi, i det mørket senket seg over sluttscenen og alt skulle være litt mystisk og ettertenksomt, da gikk en digital klokke av med pipingen sin. Og den peip. Og den peip. Inn i mørtna og gjennom hele sluttscenen og til lyset kom på og danserne bukket.
Digitale armbåndsur! Dem hadde jeg glemt! Det var en stor greie da jeg gikk på skolen, tenk å ha en rosa Casio! Åpenbart på vei tilbake.
Men altså. Jeg har gjennomlevd en lang kulturell periode der det samiske var på vei opp i lyset, på scener, i gallerier, på lerret, og mye av det har vært dårlig. For det var så nytt, sant. Vi måtte lære oss. Hva ER denne samiske kunsten, hva skal vi være? Og vi måtte heie på hverandre, vi måtte gå på alt som var dårlig og klappe masse mens vi vrei oss i stolene, (den samiske smerten, som en bekjent omtalte det som), for å heie og dytte hverandre fram, sånn at det en gang skulle kunne bli bra. Jeg vet ikke om jeg orker å gjøre dette en gang til med det kvenske. Jeg er 48. Noen yngre kvener kan ta jobben, jeg har gjort det der, jeg kommer tlbake når det har blitt bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar