Å merkes

Jeg har jo, i nesten årevis, sydd en kofte til søstersen. Den ble på et tidspunkt tilogmed ferdig. Og overlevert. Og tatt i bruk.

Da yngsteblad Figenschou var liten, gikk hun i barnehage. Yngsteblader gjør jo gjerne det. I barnehager går det mange andre yngsteblader, og for at vårt eget yngsteblad skulle komme hjem med sine egne yngstebladsklær, skrev vi navnet hennes på vaskelappen i nakken på alt. Bare at Yngsteblad har nesten førti bokstaver i navnet sitt, så det ble en forkortelse. Somafito.
Nå kunne hun ikke lese da, men et eller annet nepskrell fortalte henne vel at det sto Somafito i nakken på samtlige klesplagg hun var i besittelse av, og dermed hadde vi det gående. Ikke FAEN* om hun skulle vise seg levende noe sted med SOMAFITO i nakken! Nei, nei, og atter nei! Nei! Der går grensen!
NEI!
Jeg husker ikke helt hvordan denne kontroversen ble løst, men hun fortsatte nå i barnehage og de sto Somafito i nakken på alt.

Poenget er at jeg har brodert inn "Somafito" på kofta. Ikke i nakken, for jeg har ikke utstyrt kofta med vaskelapp, men en lur plass. Og det har hun ikke oppdaget. Og vil kanskje heller aldri oppdage.
Knis.


*forholdsvis mild bannskap fra den kanten, tre år

Ja men hva med utviklingen, da!

Jeg føler at den der ungen burde stimuleres litt mer. Ikke bare bli lagt på et sauskinn sammens med det røde dørslaget (han trenger vel ikke leker når han ikke engang kan fokusere, tenkte vi) og overlates til seg selv og bobleblåsingen sin. Eller i vippestolen, der han sitter skjeløyd og ser på hva han nå ser på. (Bæsjer, altså)
Samvittigheten kommer og gnager meg på hjernen, burde man ikke drive med litt...Lek gjennom Læring eller hvadetheter? Istedetfor å bare la ham ligge der?
Jeg vet ikke. Det er ikke så lett å leke lett pedagogisk med noen som stort sett ikke møter blikket ditt og som kommuniserer gjennom bæsjefarger.
Jeg føler meg som en dårlig Foreldreperson som sitter her og blogger og lar Jendor ligge og underholde seg selv. 
Jeg får gå og vifte litt med dørslaget.

Jeg er glad jeg ramla på hodet

Jeg aner faktisk ikke om jeg har skrevet om dette før. Har jeg?
Men før jeg startet med denne bloggen, studerte jeg musikk. Det var fantastisk. Det var som å være Harry Potter og gå på Galtvort. Magisk. Min verden. Det der å stå opp og pakke en bag full av diverse fløyter og kanskje en sekkepipe og gå ned på skolen. Åh.
Og vanskelig, jeg er ikke egentlig noe naturtalent. Da må man øve mye. Og være mye frustrert. Kjenne mye på det der stille skriket i magen når man ikke får til, ikke får til, ikke får til.
Og øve. Og håpe at man knekker kode etter kode, men man vet ikke.
Det mest magiske, mest fantastiske, er å spille sammen med andre.  Sitte inne i lyden og brette utover og innover ny lyd. Få det til å slå ut og åpne seg, i en helhet, ikke en enhet. Det er vel det jeg savner mest.
For nå driver jeg overhodet ikke med musikk mer.

Før jeg begynte å studere musikk, ramla jeg på hodet. Dét har jeg skrevet om før. Jeg var kanskje fjorten, hoppa i sovepose, noen spente bein på meg, jeg gikk i betongen med tennene først, og alle tenkte, det var bra det bare var tennene som gikk.
Og så, da jeg begynte seriøst med musikken, ble det åpenbart at noe var feil, armene funka liksom ikke, og etter lang, lang tid fikk det der betongmøtet skylden. Det som starta som en vrang senebetennelse gikk over til å bli en udefinert men kronisk nakkeskade.
Som overhodet ikke plager meg ihverdagen. Men når du står på et øvingsrom seks timer om dagen og gjør den samme bittelille intense bevegelsen hele dagen, bør fysikken være i orden. Og det var den ikke og den ble bare verre og verre. Og i starten trodde jeg det kom til å fikse seg å på slutten var det åpenbart at det kom den ikke til å gjøre.
Jeg fullførte utdannelsen, med litt modifikasjoner, men det var åpenbart, nei det var ikke åpenbart, det ble åpenbart, eller ikke akkurat åpenbart-,vel, til slutt innså tilogmed jeg at musikk, det måtte jeg slutte med.
Og det er vel ikke det artigste, å bli kasta ut av Galtvort når du endelig har funnet en plass å bruke dine magiske evner.
Nei, det er ikke særlig stas.
Men kanskje det der at jeg aldri var noe naturtalent gjorde det lettere. Jeg følte aldri at verden gikk glipp av noe stort, det va det bare jeg som gjorde. Det var ikke som om skjebnen seilte forbi og nekta å stoppe og ta meg på, men jeg mista musikken. Som er forferdelig trasig, men noe annet.

Og jeg er glad jeg ramla på hodet. For nå har jeg det så bra. Det er ikke lett å være billedkunstner heller. Men jeg er ikke like frustrert over alt jeg ikke får til. Jeg er flinkere til dette en jeg var som musiker. Teknisk sett iallefall. Det er mer ensomt, det er det, men man veies ikke og finnes for lett på samme daglige basis heller. Hverdagen er lettere. Ikke like magisk kanskje, men bedre og riktigere og helt rett. Jeg holder på med det jeg skal holde på med. Det føler jeg hver dag.
Selv om jeg enda ikke har begynt å høre på musikk igjen, føler jeg meg ikke...feil. Jeg føler meg rett.
Jeg føler meg ikke snytt for noe, jeg er takknemmlig og lettet over at det ble som det ble.
Jeg vil si: det var verdt det.
Og: nå er alt rett.

Dét kan man sitte og være litt sånn plutselig forskrekket takknemlig over på bussen en maimorgen.

Kaldt både her og der

Før, da jeg studerte musikk, og før det igjen, var håndleddsvarmere et basisplagg. Jeg hadde så støle håndledd og det føltes som noe som hjalp. Jeg tror mange felespillere kjenner seg igjen i dette. Iallefall var det en ting jeg ofte fikk i presang fra andre musikere. Men også fra tanter og foreldre og slekt og holoi, og da i litt mer outrerte former, for jeg var jo så kunstnerisk.
Og så slutta jeg å studere musikk eller holde på med musikk overhodet, men håndleddsvarmerne fortsatte å strømme på. I årevis. Jeg kunne ha startet utsalg.

Heldigvis gjorde jeg ikke det da, for nå har jeg plutselig begynt å fryse så forskrekkelig på pulsen. Uvisst av hvilken grunn. Det gjør ikke vondt i armene, men det er så kaldt akkurat på håndleddet. Brrrr. Men jeg har jo et helt lager å ta av, så hjelpen er nær. Den ligger i skuffen, faktisk.
Jeg er også veldig kald på kjevebeinet. Over skjerfet liksom?
Får begynne med sånn balaklava.
Da har også familien løst julegaveproblematikken de neste hundre år!

samemesterskapet i innebandy

Neida, det skal ikke handle om det. Jeg bare måtte le når denhemmelighetsfullefotografen leste den overskriften høyt ute fra kjøkkenet. Fint med samefellesskap og alt man finner på. Samtidig er det kanskje ikke en tittel som henger så voldsomt høyt verken internt eller eksternt. "Se, der går samemesteren i innebandy!"

Jeg vet ikke helt hva det skal handle om lengre. Her hjemme handler det mest om Han Der Ungen, Johan uten navn og land. Får man en unge på ferie i Sverige starter han livet som statsløs. Det er klart at det kompliserer alt litt, særlig når man tenderer til å ha litt utfordrende forhold til byråkrati. Og det letter vel ikke på et allerede litt vel utfordrene forhold til NAV. Det var nemlig i utgangspunktet ikke meningen at han skulle komme her. Nå gjorde han det. Det involverer mange, mange instanser.

Jeg har videre oppdaget noe jeg ikke var klar over før. Jeg er den eneste selvstendige næringsdrivende i Norge som noengang har søkt om foreldrepenger. Artig, hva?
Det er den eneste forklaringen jeg kan komme på. Om NAV aldri har hatt en sak som min før, er det jo ikke rart at de ikke klarer å forholde seg til sitt eget regelverk. Alle NAVansatte skumma bare gjennom kapittelet "selvstendig næringsdrivende og deres rett til foreldrepenger" til eksamen. (For de har vel eksamen?)
Nå venter jeg med gru på deres rekasjon på at babyen kom i feil land. For jeg har jo selvsagt forholdt meg til regelverket og meldt ifra. Dum som jeg er.

Men ungen er fin da. Han hikker og spreller og bæsjer og veiver og sier eh! eh! som betyr "Æ har mista smokken. Nån må komme og ordne det."
Og da gjør vi det. På sekundet.

hmøh øh ø, mm

jeg er så bloggetom!

Velkommen etter og hurra!

Åja, i dag er det jo 70 år siden resten av Norge, og Evråpa! ble fritt! Hurra for det!

innlegg jeg ikke la ut

Jeg har forfattet et lengre (som i ca syv løpemil) innlegg. Om NAV. Og en vanvittig søkeprosess. Om mappene "runde én", "runde to", og "runde tre" under hovedmappen NAV på min datamaskin, og en spådd runde fire der i nærhorisonten. Jeg ender med å oppfordre andre selvstendig næringsdrivende som søker om foreldrepenger om å drite i å gjøre noe som helst av research, men bare ta et ark og skrive JUBA JUBA på det, for det kommer man like langt med. NAV kommer uansett til å overse dokumentasjonen din og refleksmessig begynne å sende skjema du skal fylle ut med akkurat samme informasjon en gang til.
Jeg utbroderer vanviddet og kunnskapsløsheten i byråkratiet.
I det vide og brede.
Og så slettet jeg hele innlegget.

For dere. Hva er vitsen.
Vi har hørt det før. Det er så lett å mobbe det der stakkars NAV. Nei, de kan ikke jobben sin men de vet det og de er satt til å gjøre den. Ja, det ender med at man må gjøre dem for dem. Men vi har da hørt det før. Vi vet det. NAV fungerer ikke og det er vi som tar støyten. Og jeg er jo en sånn som ikke gir meg så jeg støyter i vei. Og det holder kanskje. Skal man skrive noe om NAV nå så må man ha noe nytt å komme med. Jeg kan være så sur jeg vil over å måtte forholde meg til det NAVansatte har drømt ihop om natten, men NAV er ferdigmobbet.
Det betyr kanskje også at man på noe plan har gitt dem opp som etat og der er synd.
Men jeg har imidlertid ikke gitt opp å få i orden min egen sak for jeg er jo ikke en sånn som gir meg. Så meg er det ikke synd i.
Det er NAV det er litt synd i såklart.

det gror

I dag har vi pottet om. Og jeg har liksom bare sådd bittelitt mer.
Det kan muligens blir trangt på verandaen. Muligens.
Særlig siden jeg jo også har noen frøposer som skal sås direkte på plass. Og de skal jo også sås.

Vi liker jungel. Vi får vel se på det på den måten.

Slektsliv

Ettersom jeg driver og prioriterer over en høy lest her, har nesten alle blomstrene jeg kjøpte på hagesentret dødd av tørst og neglisjering. Mamma sa hun skulle potte dem om for meg i morgen. Søskenbarnet mitt holder på å le seg ihjel av uttrykket potte om.
Jeg har fått kjole av søstra mi, plutselig, i jebbursdagsgave, hvilket ikke har hendt på ørten år, og det var en glede. Og Jendor Ett Barn har fått så mye presanger av slekta at jeg faktisk har gått litt i surr og takket litt på kryss og tvers til alles forvirring.
Jeg la ut en kjærlighetserklæring til slekta på feisbok, men brukte ungdomsuttrykket "hjerte" hvilket fikk min far til å ringe og bekymret forhøre seg om alle var friske.

Friske og fine. Det er det de er.

Ned med tronen, alteret, pengevældet.

I dag er det første mai. Arbeidernes frihetsdag. Årets viktigste fridag, kanskje, for oss ikkereligiøse.
Og jeg går ikke i tog i år heller. Jeg tror aldri jeg har gått i førstemaitog, annet en bak tubaen, og det har jeg jo gjort, i mange år. Men aldri av politisk overbevisning.
Det er kanskje litt rart når man kommer fra en familie av kommunister og anarkosyndikalister.
Men jeg har aldri vært en del av en sånn familie som diskuterte politikk rundt kjøkkenbordet. Når det gjelder min bestefar, kommunisten, tror jeg det politiske allerede hadde kostet ham så mye i livet at det å skulle drive kjøkkenbordspolitikk ble litt for mye for ham. Partisan under krigen, dømt for spionasje etter...det holdt vel. Politisk hadde han forlatt kjøkkenbordet for lenge siden. Jeg husker ikke om han var så ivrig med å gå i førstemaitog på norsk side av grensen heller, men det var en viktig dag. Skjønt russerne var bedre på feiringen av den. Det ble liksom litt tamt i Kirkenes. Han gjorde likevel sitt beste om han var på norsk side den dagen. Blådress og medalje.
Og jeg spilte tuba.
Aldri snakket vi om politikk. Enda vi var så like, og så enige.

Når det gjelder kjøkkenbordet i mitt eget kjernefamiliehjem ble det ikke snakket så mye politikk der heller, men det er klart at disse røde venstreideene mine er arv og miljø. Det ble bare ikke snakket så mye sakpolitikk. Eller idepolitikk. Jeg vokste jo opp i en pågående skilsmisse så det var kanskje ikke så mye overskudd til å ta tak i politiske grunnstrømminger. Jeg er kanskje litt mindre skeptisk til overmakten enn opphavet mitt er, men bortsett fra det tror jeg nok jeg har plukket opp den røde fane og den knyttede neve og alle skal få etter behov selv uten direkte forklaringer om hvorfor vi synes det vi synes.
Indoktrinert, med andre ord.

Nei, jeg vet ikke hvorfor jeg ikke går i tog. Jeg er vel bare ikke vant til at man demonstrerer sitt grunnsyn på den måten. All honnør til dem som gjør det, men for meg blir det for uvant.
Men en ting skal jeg ha: i år jobber jeg ikke på førstemai. Og det er fanden suse meg lenge siden jeg har fått det til.
Ned med tronen, alteret, pengevældet!