Jeg jobber hjemme, for det skal komme en snekker. En som har kjøpt hytte av mamma sender en venneforespørsel på FB for å spørre om jeg har nøklene, jeg gir vedkommende nr til the Stig som jobber på samme sted og har nøklene. Snekkeren ringer og sier han er på vei, jeg skal gå ut på verandaen for å møte ham men ser at naboen og naboen står foran huset mitt med to store malerier som de åpenbart diskuterer, kankje det er arvegods, de er søskenbarn, jeg synes liksom ikke jeg kan stå og henge der når de står og henger der. Da kommer snekkeren sånn at jeg kan få lov å henge på min egen veranda uten at det virker påtagelig.
Snekkeren er superhyggelig og sier til min overraskelse at han ikke ville ligget søvnøs over foringen rundt vinduene, de er ikke gjort rett, men de trekker sannynligvis heller ikke vann sånn som samtlige andre snekkere har sagt. Dette er altså en snekker som kommer med de varmeste anbefalinger fra to mennesker jeg stoler på, en onkel og en tidligere kollega på museet, og det er jo også så mye mer behagelig å tro på den ene som sier dette går bra istedet for de en to tre fire fem... seks som har sagt det må fikses. En snekker som ikke vil tjene penger! I believe!
Jeg går på butikken og kjøper tre poser potetgull til mannen som i dag blir nødt til å prate om ting han ikke liker å prate om. Huset altså. Ikke følelser.
Og så skriver jeg søknad og prøver å finne et tall som noen har, som har fri i dag, jeg må kanskje bare finne på det da, og så flytter og flytter og flytter jeg brokker av tekst opp og ned i det pussig formatterte skjemaet til kulturdirektoratet og nå har jeg hodepine.
Men jeg har også en pakke paracet en plass og innimellom alt dette har jeg laget middag så det er vel lov å ta helg snart kanskje, kanskje akkurat nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar