Skolevegrer

Vi har en skolevegrer i hus, og det er meg. Heldigvis, for jeg er ferdig med grunnskolen og hadde det vært han yngste hadde vi hatt et problem. Vi har en kompis hvis barn ikke klarer å gå på skolen, og omkvedet fra skole og kommune er dere må dette, dere må gjøre sånn, dere må tvinge. Men problemet ligger jo ikke hos foreldrene, det er på skolen. Barnet ar ingen problemer med å være hjemme og å løse det kan ikke legges på foreldrene. 

Nåvel, heldigvis er det et mindre problem når skolevegreren begynne å nærme seg femti. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke være smittsom. Men jeg blir jo så irritert når vi får årets timeplan og se der, de har ikke lengre kort dag på onsdager, jaja, og lengre dag på tirsdag og torsdag. Det var plutselig MYE lengre skoleuke, ingen stegvise overganger der. Jaja. Det er altså ikke dette jeg blir overvettes irritert over, jeg blir bare bittelitt vanlig irritert. Det jeg blir fryktelig irritert over er at det viser seg at det som på timeplanen står som lang dag på onsdager, faktisk ikke er det. Det er frivillig. Det er et tilbud om leksehjelp. Men det må jeg kontakte læreren til Jendor for å finne ut.    

Fordi Jendor har jo kulturskole etter skoletid på onsdag, og når han har lang dag, blir jo det umulig, men etter å ha snakket med både den ene og den andre, blant annet Jendor som sier det er masse unger i samme klassetrinn og eldre i den gruppa på kulturskolen OG en lærer i slekta på samme skole fremkommer det at det ikke egentlig er lang dag for noen på skolen. Det er leksehjelp.  

Når jeg kontakter læreren angående kræsjen med kulturskolen svarer hun "Vi anbefaler at alle elevene er med på leksehjelp!" 

Punktum. JEG tenker at når man anbefaler at ungene er på skolen i fritiden sin, kan man forklare hvorfor dette er en så sterk anbefaling, i det minste. 

Jeg svarer, og spør, om det da betyr at hun anbefaler at Jendor slutter på kulturskolen. Så direkte. Med støtte av the Stig, som ikke er skolevegrer i det hele tatt, så det er sagt. Men det er jo der saken står.

Jeg styrer med dette mens jeg blander farger på atelieret, pulsklokka piper til og sier at nå er jeg skikkelig stresset, skal vi ta noen pusteøvelser? 

Pusteøvelser hjelper ikke mot skolevesenet. 

 

Ikke mot farger man ikke finner ut av heller, jeg prøver å lage et skum som stivner uten å løse seg opp. Jeg ser at jeg har klart det før ferien, men ikke fasiken om jeg husker hvordan. Det står en flaske trelim på bordet, så muligens har den vært involvert og nå lager jeg en rekke blandinger av trelim, håndsåpe, oppvasksåpe, kaldt vann, varmt vann, akrylfarger og lakkfarger. Jeg skriver ned hva de forskjellige fargene består av når jeg heller dem utover arket. Jeg lagde en farge i går, den beholdt ikke skumformen men ble til en fantastisk krakelering. Ikke så sterk dessverre. Og ikke husker jeg hvordan jeg lagde den heller. I går. I fortidens grumsete tåke, i går.

 

Det slår meg nå at internett sikkert vet. Skumfarger er sikkert kjempepopulært på en eller annen montesorriskole i Amerika.

Ja har du sett. Barberskum er den hemmelige ingrediensen. Men jeg vil ha litt større luftbobler. Sånn som jeg klarte før ferien. Sukk. Åkei, men internett er kanskje min venn i dag. 

Skolevesenet ikke.