rapport

Ingen faner i dag. Tenkte også at jeg er frisk, men innser at det er litt ønsketenkning selv om jeg er bedre. Har også tenkt å dra og montere en utstilling i morgen (lokalt, ikke med fly) og innser at kanskje det også er ønsketenkning. Det er fokusert arbeid, ikke sånn venstrehånds mandagsarbeid jeg kanskje er mest istand til å utføre nå. Når man ikke er syk på ordentlig er det vanskelig å blir frisk på ordentlig, ser det ut til. Har iallefall lovet å lage middag i dag. Håper jeg ikke forlovet meg der. 

overogut

Vil ha, vil ha

Nye 600 faner. I går interiør, i dag oppbevaringssaker. Åh, oppbevaring og kontorsaker. Min akilleshæl. Hvis jeg bare hadde den sjøgrønne aluminumsboksen fra Japan og den røde lerretspungen fra Ungarn, aner dere hvor velorgansiert og målrettet jeg hadde blitt da? Jeg hadde føket ut av kontoret med min OB-4 Duty Tote bag full av penner og datamaskin (som virket, nyere årsmodell) og plastlommer med klips og kullstifter i velorganiserte volum, til et møte med min art director i New York, i et kult og bare delvis flagrende antrekk. AI-versjonen av meg selv. 

Saken er at jeg har veldig mye sånne oppbevaringssaker. Ikke sånn superfine, men fine nok, jeg jobber som sagt på et gammelt sykehus som aldri ble helt tømt så sakser og tapeholdere og brevordnere og skuffeordnere med rom i forskjellige størrelser, det er tegnesalen full av. Jeg har mer enn jeg trenger og jeg blir ikke mer velorganisert av det heller. Det er bare flere steder ting kan bli borte. Det blir faktisk bare mer ting.

Jeg sendte noen linker til søstera mi, hun svarte herregud slutt med de der linkan med kommunale artefakter. 

Ah, kommunale artefakter. I fine farger. Livet da, dere. 

Den innbilt syke

Jeg har 600 faner åpnet på datamaskinen. Jeg får sånn kjøpspreng når jeg er syk og nu har jeg syknet hen, akk. Jeg kjøper aldri noe. Vi har jo alt. Det er ikke plass. Av møbler i dette tre etasjer store huset kan jeg telle alt som er kjøpt nytt på én hånd. Eller faktisk, jeg må bruke begge om jeg tar med gulvmattene. Men ellers er det funnet, fått, laget, arvet og kjøpt brukt. Alt vi trenger har vi. Men når jeg er syk, vil jeg ha mer. Ååååhhh jeg vil ha mer. Fine ting. Som skinner. Som vi ikke har plass til.

 

Jeg har den der sykdommen jeg har innimellom, jeg tenker på det som forkjølelse men for å være ærlig er den helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varm og kald og helt utslitt om jeg prøver å gjennomføre noe. Veldig anpusten. For en maoistlutheraner som meg er det veldig vanskelig å godta at jeg er syk på ordentlig. Kanskje jeg bare er lat? Gidder ikke gjøre noe annet enn å ligge, hva slags sykdom er det?

Jeg ble syk på fredag, satt halve dagen på jobb og gjorde ingenting og var sur på meg selv av den grunn, så innså jeg at jeg orker ikke, jeg må hjem, og the Stig kjørte meg og siden har jeg stort sett ligget. Av ren latskap. Nå sitter jeg og skriver da, men svetten renner av overleppa. Jeg orker ikke ligge mer.

Jeg innser hver gang jeg er syk at det er nok stort sett jeg som smårydder her. Det ser IKKE UT her når jeg ikke orker å rydde. Det er stort sett the Twig som har ting liggende utover, og the Stig som ikke har noe ønske om at det skal være særlig orden, og da blir det sånn. Det er rydde- og vaskedag på torsdager, innført av overkommandant mammapersonlighet, men det har også ført til at man ikke rydder andre dager. Det er jo ikke torsdag. Og om overkommandant ikke tar initiativ eller for eksempel er syk eller bortsreist en torsdag, så må det jo avlyses. Kan jo ikke rydde om ikke alle gjør det.

Heldigvis er det dette som plager meg mest med familien min, ikke dop eller fyll eller familievold eller religiøs fantatisme.

 

I går var det åtte år siden jeg fant pappa død på gulvet. Jeg gikk tilbake til 2017 i bloggen og leste om det. Jeg ble veldig trist. Tenk at han bare døde. Men jeg er også veldig glad for at jeg skrev om det, selv om jeg ikke skrev så veldig i detalj. På en måte skulle jeg ønske at jeg gjorde det, tilogmed nå, sånn at jeg ikke glemmer, på den andre siden er det ikke noe lykkelig minne og jeg husker veldig mye av det også og det tror jeg at jeg kommer til å fortsette med. Litt fragmentert kanskje, jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å tegne opp noen tidslinje, men jeg har alle delene på den linjen. 

Det var litt vanskelig å få til en elegant overgang fra død pappa til noe litt lettere videre her i teksten. 

Nå skal jeg gå og sitte på sofaen og lese verdens tyngste bok. Jeg må ha pute i fanget fo å lese den, ellers får jeg vondt i lårene av bokryggen. Jeg må også prøve å få ryddet litt, hodet mitt er rotete nok som det er, det faller sammen om det er rotete overalt ellers også. 

Jeg har flyttet den svære, tomme søppelsekken som lå midt i stua på fjerde døgnet. Det klarte jeg. 

 

Det hadde vært greit å bli litt piggere snart, men temperaturen (ute, ikke min) har steget med 34 grader, det er glarholke med vann på, det ser strødd ut men ofte er sanden under isen, så man blir lurt. Ute er det glatt og farlig. Jeg er inne. Det er ikke det verste. 

 

 

Ferdig med siøgg, ja. Spæts, eller hva de sier, skoltene.

I dag KAN jeg ikke ta av meg longsen for jeg har på nikkers. Skjønt kanskje likevel, for jeg glemte at jeg er same da jeg kjøpte dem, uprøvd, på Fretex i Bodø. Og selv om jeg verken eier rein eller snakker samisk, er jeg genetisk fullt på høyde med de beste, og når ned men stort sett ikke opp, så de når meg til anklene. Om jeg tar av meg longsen er det godt mulig de korte ullsokkene dekker alt av hårete legger som nikkersen ikke når. 

Samefolkets feiring på samefolkets dag, det som skulle bli en tradisjon vi skal snakke om når vi blir gamle, blir ikke å bli gjentatt, men det er godt mulig vi kommer til å snakke om dette forsøket på skape tradisjon når vi blir gamle. Vi kom, ja, skal man si at vi kom litt sent? Arrangementet startet klokken elleve, men det er jo i arbeidstiden så da kommer man ikke, vi tenkte vi skulle komme til gáktiwalken men da var det ikke et bord å få. Vi satte oss inne i den tilstøtende kafeen, som hadde storskjerm, men sinnsykt dårlig storskjerm, så vi ga ungene kake og snek oss inn i salen igjen for å se på gáktit, men det var liksom ikke...hyggelig. Pappaen til en kompis sier at de første årene han bodde her var de ett bord på Sentrum (tildligere nevnte tilstøtende kafé) på sjette februar, nå får man ikke bord i storsalen lengre, så for hans del må folk gjerne komme seg inn i skapene igjen så det blir mulig å få plass. Men jeg så ham ved et bord så han hadde fått plass. Med hele sin familie.

Før gáktiwalken var over hadde allerede ett av våre barn gitt opp og dratt hjem, og vi lurte på det samme da den var over, men nå var det bord og det skulle være leu'dd, så da tvang jeg de andre til å bli, og eh. Nå vil jeg jo ikke henge noen ut på internett, noen som gjør sitt beste og som bidrar på nasjonaldagen på andre måter enn å sitte ved et bord og spise kake, men det bare var...ja det kan jo være at det var et annet kulturuttrykk men jeg tror at i tillegg var det ikke bra. For det første tror jeg den som leudet var veldig nervøs, i tillegg fikk jeg følelsen av at hun kanskje var vant til å sitte og synge og nå måtte stå. Det var liksom ikke hold eller kraft eller tonalitet. I tillegg blir Máttaráhkká på skolt mistenkelig likt mahtafahka og de var det som var temaet for andre leu'dd. På bordet bak søskenbarnet mitt knakk dattera til en kompis av oss sammen i latter, og kompis måtte også jobbe hardt for å ikke følge etter. 

I det siste tone skjelvende seg utover en sal som ikke visste hvordan de skulle reagere, sa søskenbarnet mitt NU FÆR VI, så før kveldens hovedtaler rakk å reise seg var vi ute av salen og jeg sa unnskyld unnskyld unnskyld, ungene sa mahtafahhhhka, og så var den feiringen over. I bilen på veien hjem sa jeg at til neste år tar vi det med bålpanne på verandaen, ja, sa søskenbarn, og så skrur vi opp nåkka, og jeg sa åh, er det da du er som mest lykkelig, for hun er av den delen av familien som omtales som "har nu nok å driv med" og hun sa ehhhja, og vi ble sluppet av ved vårt hus og jeg gikk inn og mannen sa hæ er dere tilbake allerede, og jeg sa mahtafahka, ja, til neste år blir det på verandaen med bålpanne og tørka reinhjerter og Anne sier hun vil skru opp noe, og the Stig sa ååååkei, vi har vel en hylle eller noe, og det kan jo bli en fin tradisjon, og etterpå sende søskenbarnet mitt en snap og sa FLASKE. 

Aha.

Jeg er i grunnen enig. 

 

Nå henger koftene i skapet, og vi er atter usynlige, men nå fyller vi en hel sal med folk som er villige til å være synlige, og ikke ett kafébord. Ungene har feiring både i barnehage og på skolen, sånn var det ikke før. Framover går det.

Šiõǥǥ Saa’mi meersažpeei´v! Lihkku beivviin!

Jeg fikk aldri tatt av meg den longsen. I dag har jeg på en ny. Ikke kofte, for kofte alene på jobb, hva er greia, men Jendor har på kofte og først prøvde jeg å få den inn under utedressen, men så ble løsningen at jeg ble med ham inn på skolen og hjalp ham på med den der, (og da kunne vi jo hatt på komagger og skallebånd også når løsningen ble sånn, istedet for de grønne froskesokkene han hadde tatt på og som jeg ikke så før vi sto i garderoben, samer har kanskje ikke froskesokker sa han, han tror fortsatt han kler seg ut, på skolen har de lært at samer har rein, og det er et par i klassen som har det, de hjelper ikke til for å si det sånn, DU er same sa jeg, så da har samer froskesokker, men sånn veldig sjettefebruarstilig var det kanskje ikke) og så ble jeg sittende i garderoben en stund for så kom det ca 46 andre unger som trengte hjelp med sjal og belter og riskut og ruohktit og det hele, og en far også som oppgitt hadde fått ansvaret for datterens koftepåkledning, neste år klarer han det selv, heh, i år hjalp jeg bittelitt til. 

Senere skal vi på samfunnshuset og se på byens gáktit, jeg og er søskenbarn og våre barn, da kan jeg ha på kofta, og da kan vi spise kake, og vi pleier å skippe den delen av sjette februar, men i år tror jeg det blir hyggelig. "Og når vi blir gamle," sa søskenbarnet mitt, "da kan vi tenke på at da vi var unge pleide vi å gå på samfunnshuset og drikke kaffe sjette februar, det blir så koselig å tenke på" og jeg tenker ikke på meg selv som ung akkurat, men det blir koselig å tenke tilbake på, ja.

Og man kan jo ikke legge ut bilder. Men den ble fin, kofta. Her er den på instagram. Nå skal jeg frykte ketchup resten av livet. 

https://www.instagram.com/p/DFuU1e3q1rO/

Berlevåg

Jeg sitter her og ser på blåsten. Snøen fyker av hustakene. Akkurat den der snøføyken, når den kommer fra hustak og hjørner, får meg alltid til å tenke på Berlevåg, et sted jeg ikke er helt sikker på om jeg har vært engang. Muligens da jeg enda drev med teater og vi turnerte mye. Muligens ikke. Jeg tror jeg må ha sett en film eller noe fra Berlevåg der noen går langs en gate og snøen fyker. Det er jo ikke sånn at det aldri skjer her. Det skjer ofte her. Men Berlevåg har likevel monopol eller i det minst merkevareretten i mitt hode.

I morrest ble den generalavgjørelsen tatt at i dag kjører vi på jobb. Det er ikke så kaldt, minus 16 kanskje, men sur vind og snøfokk. Mmmmm. Kjøre. Så deilig.

Jeg har jo som alltid på longs, og det blir for varmt på jobb, men det tar sånn imot å ta den av. Jeg må sette meg ned. Ta av skoene og sokkene. Og bukse og SÅ longs. Og så ta på alt igjen. Gidder jo ikke det. Så istedet for noe som tar to minutter går jeg heller rundt resten av dagen og er for varm absolutt hele tiden. 

The Twig har mistet fem jeksler og har en sjette som er løs, han kan nesten ikke spise noen ting. Han er irritert. Og det merkes. At alle skulle ramle ut samtidig, da. Det blir suppe og hjelkokt makaroni en stund fremover tror jeg. Og å lukke ørene, det handler veldig mye om lidelsene ved å ikke ha tenner fra den kanten. Forståelig, men ensporet. 

I dag skal vi til mamma og spise cowboymat, det burde egentlig gå greit. 

Nei vet dere, nå GÅR jeg og tar av meg den longsen. Herregud.

LETT å overtale.

I morrest var det 26 minus og jeg var veldg glad for at jeg hadde forberedt meg mentalt på dette med overtrekksbukser og det hele, selv om det ikke var meldt så kaldt, og klar til å traske ned på jobb i kukhelveteskulden, det skal jeg klare, stå på, og så sa the Stig at han skulle være hjemme og så sa han og det kan jo du også være, og da var jeg bare overtalt. Enda jeg strengt tatt ikke har så mye å utføre på hjemmekontoret (men litt) og jo hadde tenkt å gå på jobb, faktisk, men noen fordeler har man jo med denne kukhelvettesjobben, og det er å være hjemme når det blir for uoverkommelig å skulle transportere legemet. 

Nå er det fint lys og jeg leter etter bilder til en utstilling. Det er ikke så verst. 

Det som før var januar har nå blitt februar

 Ja nå tenker jeg det er mange som sitter der ute og lurer på hva jeg gjør på en mandag?

Jeg har gått på jobb. Da jeg så at det var tyve minus hadde jeg ikke så lyst å gå på jobb, men nå har jeg nå gjort det da. Jeg skal rydde og koste og ordne og gjøre det trivelig sånn at jeg bare lengter etter å komme meg på jobb hele tiden. Foreløpig har jeg gått gjennom mailinnboksen og skaffet meg en slags oversikt, ryddet litt, helt vann i slukene (hjelper veldig på lukten) og kontaktet huseier om den rare bankelyden i taket. Litt som et slags disko. Han visste heller ikke hva det var, men sannsynligvis en vifte som...som ikke har det bra da. 

Det hadde vært verre med en pipelyd men jeg håper ikke dette blir min nye permanente tilværelse. 

På det rommet jeg skal sitte i ro er det veldig kaldt og på det rommet der jeg skal bevege meg er det veldig varmt. Det er ikke lett å få reguleringen til å stemme med virkeligheten. 

Det er fint å være i gang på arbeidsjobbekontoret, selv om jeg har likt å være hjemme. En ting jeg har merket meg er at etter en måned der jeg ikke har gått til jobb, har jeg ikke særlig vondt i verken bein, føtter eller knær. Da jeg var i Bodø rett før jul var det et problem at jeg hadde så vondt i føttene samtidig som jeg hadde tenkt å kjøpe julegaver. Det var vanskelig å gå. Uten at jeg egentlig vet hvorfor. Og det hadde vel vært sånn i et års tid men i forskjellig grad. Avogtil bedre, avogtil verre. Og akkurat nå er det veldig bra. Halter ikke, tenker ikke på hvor langt det er til forskjellige steder, tenker ikke på trapper. Jeg håper det holder seg sånn og ikke blir verre igjen nå som jeg har begynt å gå til jobben igjen, for jeg liker jo å gå. Ok, det gjør vel alle. For alle liker å gå. 

Det som er fint med et kaldt rom er at når jeg fryser går jeg og jobber i det varme rommet og så går jeg og kjøler meg ned i det kalde når det blir for varmt. Litt som å ha en sånn gammeldags vask med to kraner. 

Det som er vanskelig med å pakke ut utstillingen som står i kasser på det varme rommet nå, er at jeg byttet atelier mens den var på vift, så ingenting har en fast plass. Pinnene har ikke bodd på det atelieret før. Så jeg må tenke meg om hele tiden. Og da blir jeg varm! Og da må jeg gå og kjøle meg ned. 

Stoff

 Altså av typen tekstil, ikke narkotiske substanser.

I går sydde jeg ferdig gáktien til Jendor. Han er så fin, skulle ønske det gikk an å legge ut bilder på blogger. Under middagen nevnte jeg det stoffet jeg bestilte til kofte til Jendor da han var liten, som jeg betsilte før pappa døde og som kom da han hadde dødd. Alt var så kaotisk, det holdt på å bli returnert, jeg husker endatil svigermor kjørte meg på Posten så jeg skulle få hentet det ut. 

Og så ble det borte. Og jeg har lett og lett, og vi har jo tilogmed flyttet syrommet, tømt og kastet en skuffeseksjon og flyttet alt stoffet som var der over i plastdunker og like borte er det. 

-Kanskje det er sammen med vevene du fikk av Bente, sa the Stig. 

Hvordan han visste det, og visste det nå, og ikke tidligere i løpet av disse åtte årene som har gått, vet jeg ikke, for nå gikk jeg ned og så oppå hyllene, og der lå en flat pakke, like flat som pakkene med vever, og inne der, tre meter bondeblå lettklede i ull. 

Og et veldig bra tilbud på smokingstoff, som gikk ut i 2017.

Jeg vet ikke hva jeg gjør med det, det er i knappeste laget for en kofte til meg. Og jeg vet ikke om jeg vil ha bondeblå kofte. Jeg kan sy luhkka, men en rest på to meter gjør man jo ingenting med. Jeg kan vente noen år og sy den neste kofta til Jendor. Jeg sendte bilde på koftestoffet, og tekst såklart, i chatten jeg har med mamma og søstersen, mamma svarte med tommelopp-tegnet. Totalt upassende reaksjon, synes jeg. Jeg vil ha noe litt mer ååååh eller wow! eller ka gjør du nu? 

Ikke tommel opp på en lang historie. Ærlig talt. 

Jeg får kanskje gå og legge mønsteret mitt utover. Så ser jeg om det er nok.

Fremdrift, for ikke å si gjennombrudd!

Jeg syr og syr og syr og syr og nå har jeg bare armene igjen, det burde jeg klare i dag, og da har jeg sydd en guttekofte på fire dager. 

I går tenkte jeg at jeg skule sy kraven før lunsj og armene etter. Jeg var litt sur da jeg ikke rakk det. Det tar alltid lengre tid en man tror og det er ingenting å være sur for.

Nå sitter jeg foran vedovnen og skriver og syr ikke, men jeg SKAL sy. Det var bare så kaldt. Jeg har vært nede i kjellerstua og skrudd på varmen. Så skal jeg gå og sy armene, det må jeg alltid først gjøre for hånd og da kan jeg sitte her foran ovnen igjen når jeg kommer så langt. 

Jeg trodde virkelig ikke at jeg skulle få til kraven. Selv, og uten hjelp. Sør-Varanger-kofta har en krage som er helt njálfáhtta, som jeg såklart heller aldri har sydd (ettersom det er et sørsamisk plagg), men det er som med mye annet i livet, steg for steg, så går det. Jeg hadde en kofte å se etter, og selv om mye var uforståelig, er det jo søm. Det er ikke magi. Det er ikke så mange måter å komme seg fra a til b på, og de fleste er logiske. Først klippet jeg til halsåpningen. Så sydde jeg innlegget til krage, det har jeg ikke gjort før men jeg har sydd innlegg til belte. Jeg rullet kragen mens jeg sydde, tenkte det var lurt. Så sydde jeg taggene på kragen (og ga i samme operasjon opp alle tanker om å noen gang sy njunnesuorrángákti, herreGUhd for et styr), sydde delene sammen, logisk nok, og så festet jeg kraven i halslinningen. For hånd. Først hadde jeg sydd inn en hjelpesøm i kontrastfarge, tenkte det var lurt for å sy pent. Og det jeg gjorde var å sy inn en alt for stor krage som jeg klippet til etterpå. For, jeg vet jo at det jeg er dårligst på og som gjør meg mest motløs er når millimeter skal treffe millimeter, og kraven er stiv og lett og måle, og halsåpningen er myk og med sømningsmonn og umulig å måle og det aldri blir rett. Så jeg juksa. 

Og inn i alt dette skal dobbeltsøm og biser og ting som skal sette rett og pent, men steg for steg, så kommer man dit. 

 

Steg for steg, så er man kommet til armene, det er det vanskeligste jeg vet, men det er bare å prøve. 

Slutt å kjemp! (eller skal det være og?)

Innimellom blir jeg så vanvittig less på meg selv. I dag har jeg bestemt meg for å ha ferie. Jeg skal sy kofter, det er snart sjette februar. Og her sitter jeg og formelig kveles av dårlig samvittighet. Ferie? Jeg har jo hatt feie i en måned! Bare at som jeg vet har jeg ikke det, jeg har hatt hjemmekontor. Men jeg må jo på jobb! Jeg må jo rydde! Jeg må gjøre det møbelet! Bare at det må jeg jo ikke, MÅ jeg rydde? Nå? Og det møbelet, jo jo, jeg får vel sikkert snart en mail om det er ferdig, det er sånn det fungerer, og da får jeg minne på at jeg venter på klarsignal og vinkler. 

Kan man ikke bare nyte de gaver som livet gir, som i dette tilfellet er muligheten til å ta noen dager fri pg sy ferdig en kofte til min sønn? Må man alltid kjempe sånn? Slutt å kjemp! Mitt nye livsmotto.

 

Sønnen vil ikke ha kofte, de skal ha gáktiwalk på skolen og han har sagt han skal ha luhkka da, og han ser ikke for seg muligheten for noe annet etter at han har gitt en sånn beskjed. Men du har jo vokst ut av luhkkaen, sier jeg, og det hadde ikke han tenkt på. Det er vel også en overdrivelse, den er bare litt kort foran. Men jeg har ikke stoff til å sy luhkka, og det får man ikke akkurat kjøpt over disk her i byen. 

Jeg syr kofte, jeg. Blir den ferdig til sjette februar er den også ferdig til syttende mai. (Altså, kolt, for min ene svenske leser.) Søskenbarnet mitt har mønster, jeg har aldri sydd herrekofte før, hun er ikke hjemme så det har egentlig satt en stopp for planene, men, men, jeg har jo nøkkel. Så jeg snakket med henne i går og hun forklarte hvor alt er, litt senere skal jeg tusle opp der og hente det jeg trenger og prøve å gå i gang. Jeg aner ikke hvordan man gjør kragen men jeg låner en kofte også av henne og så har jeg et par videoer. Og den optimismen man har når man aldri har gjort noe for og ikke kan se for seg at det kan være så vanskelig.  

 

Vi har et ganske heftig koftepoliti her i området. Det har tatt fra meg veldig mye kofteglede, alt man gjør er feil og gjenstand for kritikk. På en måte bryr jeg meg ikke, har jeg tenkt, jeg gjør nå som jeg vil egentlig, på den andre siden tar det veldig imot å skulle sy kofter igjen. Men det hjelper å vite at man ikke er den eneste som har det sånn. At det tvert imot er ganske vanlig. Så nå syr jeg til sønnen og så kanskje jeg syr en njunnesuorrángákti til meg selv, en kopi av en gammeltante sin. 

Sønnen først. Og den der kragen. 

Og én feriedag av gangen, så klarer jeg det.