Jeg har 600 faner åpnet på datamaskinen. Jeg får sånn kjøpspreng når jeg er syk og nu har jeg syknet hen, akk. Jeg kjøper aldri noe. Vi har jo alt. Det er ikke plass. Av møbler i dette tre etasjer store huset kan jeg telle alt som er kjøpt nytt på én hånd. Eller faktisk, jeg må bruke begge om jeg tar med gulvmattene. Men ellers er det funnet, fått, laget, arvet og kjøpt brukt. Alt vi trenger har vi. Men når jeg er syk, vil jeg ha mer. Ååååhhh jeg vil ha mer. Fine ting. Som skinner. Som vi ikke har plass til.
Jeg har den der sykdommen jeg har innimellom, jeg tenker på det som forkjølelse men for å være ærlig er den helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varm og kald og helt utslitt om jeg prøver å gjennomføre noe. Veldig anpusten. For en maoistlutheraner som meg er det veldig vanskelig å godta at jeg er syk på ordentlig. Kanskje jeg bare er lat? Gidder ikke gjøre noe annet enn å ligge, hva slags sykdom er det?
Jeg ble syk på fredag, satt halve dagen på jobb og gjorde ingenting og var sur på meg selv av den grunn, så innså jeg at jeg orker ikke, jeg må hjem, og the Stig kjørte meg og siden har jeg stort sett ligget. Av ren latskap. Nå sitter jeg og skriver da, men svetten renner av overleppa. Jeg orker ikke ligge mer.
Jeg innser hver gang jeg er syk at det er nok stort sett jeg som smårydder her. Det ser IKKE UT her når jeg ikke orker å rydde. Det er stort sett the Twig som har ting liggende utover, og the Stig som ikke har noe ønske om at det skal være særlig orden, og da blir det sånn. Det er rydde- og vaskedag på torsdager, innført av overkommandant mammapersonlighet, men det har også ført til at man ikke rydder andre dager. Det er jo ikke torsdag. Og om overkommandant ikke tar initiativ eller for eksempel er syk eller bortsreist en torsdag, så må det jo avlyses. Kan jo ikke rydde om ikke alle gjør det.
Heldigvis er det dette som plager meg mest med familien min, ikke dop eller fyll eller familievold eller religiøs fantatisme.
I går var det åtte år siden jeg fant pappa død på gulvet. Jeg gikk tilbake til 2017 i bloggen og leste om det. Jeg ble veldig trist. Tenk at han bare døde. Men jeg er også veldig glad for at jeg skrev om det, selv om jeg ikke skrev så veldig i detalj. På en måte skulle jeg ønske at jeg gjorde det, tilogmed nå, sånn at jeg ikke glemmer, på den andre siden er det ikke noe lykkelig minne og jeg husker veldig mye av det også og det tror jeg at jeg kommer til å fortsette med. Litt fragmentert kanskje, jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å tegne opp noen tidslinje, men jeg har alle delene på den linjen.
Det var litt vanskelig å få til en elegant overgang fra død pappa til noe litt lettere videre her i teksten.
Nå skal jeg gå og sitte på sofaen og lese verdens tyngste bok. Jeg må ha pute i fanget fo å lese den, ellers får jeg vondt i lårene av bokryggen. Jeg må også prøve å få ryddet litt, hodet mitt er rotete nok som det er, det faller sammen om det er rotete overalt ellers også.
Jeg har flyttet den svære, tomme søppelsekken som lå midt i stua på fjerde døgnet. Det klarte jeg.
Det hadde vært greit å bli litt piggere snart, men temperaturen (ute, ikke min) har steget med 34 grader, det er glarholke med vann på, det ser strødd ut men ofte er sanden under isen, så man blir lurt. Ute er det glatt og farlig. Jeg er inne. Det er ikke det verste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar