Endelig fremdrift

I dag har jeg vært på jobb. På jobb-jobb fysisk, ikke svart på mail fra sofaen. Jeg er fortsatt ikke frisk, men i dag måtte jeg bare, og jeg var ikke så dramatisk syk som da jeg kom på jobb og bare holdt på å fryse ihjel med en gang, for det viste seg at radiatorene hadde gitt opp igjen og det var faktisk bare 10 grader på kontoret. 

Det var altså ikke meg.  

Men senere var det meg men da var det å jobbe på, så jeg har vært og hengt utstillingen, på te-kjøkkenet til utstillingsvertene, så jeg har kanskje ikke fått det beste gallerierommet på utstillingen, og det er blått og flasser og lyssettingen er taklyset, og jeg sloss med lysbrytere og strømmålere på veggen og det blir jo ikke kjempebra så det er bare å sette i gang og gjøre det beste ut av det, det er umulig så det er ingenting å gråte for heller at man ikke får det til. Det er tilogmed sånne små blondeduker i plast på kjøkkenbenken. 

Men boken ble bra, jeg hentet den jo bare på Posten og gikk og la meg for halvannen uke siden, nå er jeg gjenoppstått og har åpnet eskene og det var akkurat den boken jeg hadde laget inni og ikke kundeavisen til Joker Bøler for eksempel, som jo ville vært et mareritt.

10/10

Jeg skal møte en kurator under festivalen. Jeg har møtt henne før, for halvannet år siden. Jeg husker at det var trivelig, men jeg husker ikke et ord av hva vi snakket om. Jeg husker ikke hvordan hun ser ut. 

Jeg skal også ha en offentlig samtale med en annen i bransjen, jeg kjenner henne fra før. Jeg fisket litt etter en konflikt på en institusjon hun har vært involvert i da vi møttes for å planlegge denne samtalen, hun sa at dette snakket vi om da jeg var på besøk sist. Jeg husker ikke det i det hele tatt. 

Jeg har stort sett problemer med å gjengi samtaler jeg har hatt med andre, når jeg kommer hjem, og the Stig siterer meg ofte med fantastiske sitater jeg ikke kan huske å ha uttalt. Jeg høres ut som en smart og morsom person, da. 

Uten videre hukommelse.

Jeg tror ikke jeg holder på å få alzheimers, jeg vet ikke om jeg alltid har vært sånn men jeg er ikke forvirret og frustrert i hverdagen og glemmer ovnen på og går meg vill. Jeg bare husker ikke. Særlig husker jeg ikke samtaler jeg har hatt, om de ikke involverer store følelser. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg tenkte lenge at det at jeg ikke gjenkjente personer var en karakterbrist og at jeg ikke var interessert i mennesker, så det å innse at det er noe som heter ansiktsblind var en åpenbaring, men jeg tror ikke man kan være samtaleblind. Jeg lurer på om jeg bare rett og slett ikke klarer å konsentrere meg. Jeg vet jo at jeg ofte ramler ut i en samtale, det gjør det kanskje vanskeligere å huske dem. 

Herregud. Ikke liker jeg folkemengder og sosiale settinger, ikke husker jeg folk og ikke husker jeg samtaler, for en toppenperson.

blæh

Jeg er litt lei av å være syk. Det blir man jo. Jeg har behov for å gå på jobb, ting må gjøres, men jeg orker ikke. Samtidig funderer jeg på å gå og måke snø, det laver ned, så jeg lurer på hva jeg egentlig driver med.

Jeg føler meg strengt tatt verre i dag enn i går.

Nå har jeg jo ikke måket den snøen da. Og jeg vet at om jeg går ut og måker snø kan jeg snu og gå rett inn på sekundet, mens jobb er mer sånn timesprosjekt bare for å komme seg dit. Og jeg har ikke vært ute på en uke. Og jeg er så lei av mobilen. Så jeg skjønner hvor jeg kommer fra, for å si det sånn.  

Kanskje måke snø. Senere. Først litt mer dødscrolling på mobil.

rapport

Ingen faner i dag. Tenkte også at jeg er frisk, men innser at det er litt ønsketenkning selv om jeg er bedre. Har også tenkt å dra og montere en utstilling i morgen (lokalt, ikke med fly) og innser at kanskje det også er ønsketenkning. Det er fokusert arbeid, ikke sånn venstrehånds mandagsarbeid jeg kanskje er mest istand til å utføre nå. Når man ikke er syk på ordentlig er det vanskelig å blir frisk på ordentlig, ser det ut til. Har iallefall lovet å lage middag i dag. Håper jeg ikke forlovet meg der. 

overogut

Vil ha, vil ha

Nye 600 faner. I går interiør, i dag oppbevaringssaker. Åh, oppbevaring og kontorsaker. Min akilleshæl. Hvis jeg bare hadde den sjøgrønne aluminumsboksen fra Japan og den røde lerretspungen fra Ungarn, aner dere hvor velorgansiert og målrettet jeg hadde blitt da? Jeg hadde føket ut av kontoret med min OB-4 Duty Tote bag full av penner og datamaskin (som virket, nyere årsmodell) og plastlommer med klips og kullstifter i velorganiserte volum, til et møte med min art director i New York, i et kult og bare delvis flagrende antrekk. AI-versjonen av meg selv. 

Saken er at jeg har veldig mye sånne oppbevaringssaker. Ikke sånn superfine, men fine nok, jeg jobber som sagt på et gammelt sykehus som aldri ble helt tømt så sakser og tapeholdere og brevordnere og skuffeordnere med rom i forskjellige størrelser, det er tegnesalen full av. Jeg har mer enn jeg trenger og jeg blir ikke mer velorganisert av det heller. Det er bare flere steder ting kan bli borte. Det blir faktisk bare mer ting.

Jeg sendte noen linker til søstera mi, hun svarte herregud slutt med de der linkan med kommunale artefakter. 

Ah, kommunale artefakter. I fine farger. Livet da, dere. 

Den innbilt syke

Jeg har 600 faner åpnet på datamaskinen. Jeg får sånn kjøpspreng når jeg er syk og nu har jeg syknet hen, akk. Jeg kjøper aldri noe. Vi har jo alt. Det er ikke plass. Av møbler i dette tre etasjer store huset kan jeg telle alt som er kjøpt nytt på én hånd. Eller faktisk, jeg må bruke begge om jeg tar med gulvmattene. Men ellers er det funnet, fått, laget, arvet og kjøpt brukt. Alt vi trenger har vi. Men når jeg er syk, vil jeg ha mer. Ååååhhh jeg vil ha mer. Fine ting. Som skinner. Som vi ikke har plass til.

 

Jeg har den der sykdommen jeg har innimellom, jeg tenker på det som forkjølelse men for å være ærlig er den helt uten forkjølelsessymptomer. Jeg er bare varm og kald og helt utslitt om jeg prøver å gjennomføre noe. Veldig anpusten. For en maoistlutheraner som meg er det veldig vanskelig å godta at jeg er syk på ordentlig. Kanskje jeg bare er lat? Gidder ikke gjøre noe annet enn å ligge, hva slags sykdom er det?

Jeg ble syk på fredag, satt halve dagen på jobb og gjorde ingenting og var sur på meg selv av den grunn, så innså jeg at jeg orker ikke, jeg må hjem, og the Stig kjørte meg og siden har jeg stort sett ligget. Av ren latskap. Nå sitter jeg og skriver da, men svetten renner av overleppa. Jeg orker ikke ligge mer.

Jeg innser hver gang jeg er syk at det er nok stort sett jeg som smårydder her. Det ser IKKE UT her når jeg ikke orker å rydde. Det er stort sett the Twig som har ting liggende utover, og the Stig som ikke har noe ønske om at det skal være særlig orden, og da blir det sånn. Det er rydde- og vaskedag på torsdager, innført av overkommandant mammapersonlighet, men det har også ført til at man ikke rydder andre dager. Det er jo ikke torsdag. Og om overkommandant ikke tar initiativ eller for eksempel er syk eller bortsreist en torsdag, så må det jo avlyses. Kan jo ikke rydde om ikke alle gjør det.

Heldigvis er det dette som plager meg mest med familien min, ikke dop eller fyll eller familievold eller religiøs fantatisme.

 

I går var det åtte år siden jeg fant pappa død på gulvet. Jeg gikk tilbake til 2017 i bloggen og leste om det. Jeg ble veldig trist. Tenk at han bare døde. Men jeg er også veldig glad for at jeg skrev om det, selv om jeg ikke skrev så veldig i detalj. På en måte skulle jeg ønske at jeg gjorde det, tilogmed nå, sånn at jeg ikke glemmer, på den andre siden er det ikke noe lykkelig minne og jeg husker veldig mye av det også og det tror jeg at jeg kommer til å fortsette med. Litt fragmentert kanskje, jeg tror ikke jeg ville vært i stand til å tegne opp noen tidslinje, men jeg har alle delene på den linjen. 

Det var litt vanskelig å få til en elegant overgang fra død pappa til noe litt lettere videre her i teksten. 

Nå skal jeg gå og sitte på sofaen og lese verdens tyngste bok. Jeg må ha pute i fanget fo å lese den, ellers får jeg vondt i lårene av bokryggen. Jeg må også prøve å få ryddet litt, hodet mitt er rotete nok som det er, det faller sammen om det er rotete overalt ellers også. 

Jeg har flyttet den svære, tomme søppelsekken som lå midt i stua på fjerde døgnet. Det klarte jeg. 

 

Det hadde vært greit å bli litt piggere snart, men temperaturen (ute, ikke min) har steget med 34 grader, det er glarholke med vann på, det ser strødd ut men ofte er sanden under isen, så man blir lurt. Ute er det glatt og farlig. Jeg er inne. Det er ikke det verste. 

 

 

Ferdig med siøgg, ja. Spæts, eller hva de sier, skoltene.

I dag KAN jeg ikke ta av meg longsen for jeg har på nikkers. Skjønt kanskje likevel, for jeg glemte at jeg er same da jeg kjøpte dem, uprøvd, på Fretex i Bodø. Og selv om jeg verken eier rein eller snakker samisk, er jeg genetisk fullt på høyde med de beste, og når ned men stort sett ikke opp, så de når meg til anklene. Om jeg tar av meg longsen er det godt mulig de korte ullsokkene dekker alt av hårete legger som nikkersen ikke når. 

Samefolkets feiring på samefolkets dag, det som skulle bli en tradisjon vi skal snakke om når vi blir gamle, blir ikke å bli gjentatt, men det er godt mulig vi kommer til å snakke om dette forsøket på skape tradisjon når vi blir gamle. Vi kom, ja, skal man si at vi kom litt sent? Arrangementet startet klokken elleve, men det er jo i arbeidstiden så da kommer man ikke, vi tenkte vi skulle komme til gáktiwalken men da var det ikke et bord å få. Vi satte oss inne i den tilstøtende kafeen, som hadde storskjerm, men sinnsykt dårlig storskjerm, så vi ga ungene kake og snek oss inn i salen igjen for å se på gáktit, men det var liksom ikke...hyggelig. Pappaen til en kompis sier at de første årene han bodde her var de ett bord på Sentrum (tildligere nevnte tilstøtende kafé) på sjette februar, nå får man ikke bord i storsalen lengre, så for hans del må folk gjerne komme seg inn i skapene igjen så det blir mulig å få plass. Men jeg så ham ved et bord så han hadde fått plass. Med hele sin familie.

Før gáktiwalken var over hadde allerede ett av våre barn gitt opp og dratt hjem, og vi lurte på det samme da den var over, men nå var det bord og det skulle være leu'dd, så da tvang jeg de andre til å bli, og eh. Nå vil jeg jo ikke henge noen ut på internett, noen som gjør sitt beste og som bidrar på nasjonaldagen på andre måter enn å sitte ved et bord og spise kake, men det bare var...ja det kan jo være at det var et annet kulturuttrykk men jeg tror at i tillegg var det ikke bra. For det første tror jeg den som leudet var veldig nervøs, i tillegg fikk jeg følelsen av at hun kanskje var vant til å sitte og synge og nå måtte stå. Det var liksom ikke hold eller kraft eller tonalitet. I tillegg blir Máttaráhkká på skolt mistenkelig likt mahtafahka og de var det som var temaet for andre leu'dd. På bordet bak søskenbarnet mitt knakk dattera til en kompis av oss sammen i latter, og kompis måtte også jobbe hardt for å ikke følge etter. 

I det siste tone skjelvende seg utover en sal som ikke visste hvordan de skulle reagere, sa søskenbarnet mitt NU FÆR VI, så før kveldens hovedtaler rakk å reise seg var vi ute av salen og jeg sa unnskyld unnskyld unnskyld, ungene sa mahtafahhhhka, og så var den feiringen over. I bilen på veien hjem sa jeg at til neste år tar vi det med bålpanne på verandaen, ja, sa søskenbarn, og så skrur vi opp nåkka, og jeg sa åh, er det da du er som mest lykkelig, for hun er av den delen av familien som omtales som "har nu nok å driv med" og hun sa ehhhja, og vi ble sluppet av ved vårt hus og jeg gikk inn og mannen sa hæ er dere tilbake allerede, og jeg sa mahtafahka, ja, til neste år blir det på verandaen med bålpanne og tørka reinhjerter og Anne sier hun vil skru opp noe, og the Stig sa ååååkei, vi har vel en hylle eller noe, og det kan jo bli en fin tradisjon, og etterpå sende søskenbarnet mitt en snap og sa FLASKE. 

Aha.

Jeg er i grunnen enig. 

 

Nå henger koftene i skapet, og vi er atter usynlige, men nå fyller vi en hel sal med folk som er villige til å være synlige, og ikke ett kafébord. Ungene har feiring både i barnehage og på skolen, sånn var det ikke før. Framover går det.

Šiõǥǥ Saa’mi meersažpeei´v! Lihkku beivviin!

Jeg fikk aldri tatt av meg den longsen. I dag har jeg på en ny. Ikke kofte, for kofte alene på jobb, hva er greia, men Jendor har på kofte og først prøvde jeg å få den inn under utedressen, men så ble løsningen at jeg ble med ham inn på skolen og hjalp ham på med den der, (og da kunne vi jo hatt på komagger og skallebånd også når løsningen ble sånn, istedet for de grønne froskesokkene han hadde tatt på og som jeg ikke så før vi sto i garderoben, samer har kanskje ikke froskesokker sa han, han tror fortsatt han kler seg ut, på skolen har de lært at samer har rein, og det er et par i klassen som har det, de hjelper ikke til for å si det sånn, DU er same sa jeg, så da har samer froskesokker, men sånn veldig sjettefebruarstilig var det kanskje ikke) og så ble jeg sittende i garderoben en stund for så kom det ca 46 andre unger som trengte hjelp med sjal og belter og riskut og ruohktit og det hele, og en far også som oppgitt hadde fått ansvaret for datterens koftepåkledning, neste år klarer han det selv, heh, i år hjalp jeg bittelitt til. 

Senere skal vi på samfunnshuset og se på byens gáktit, jeg og er søskenbarn og våre barn, da kan jeg ha på kofta, og da kan vi spise kake, og vi pleier å skippe den delen av sjette februar, men i år tror jeg det blir hyggelig. "Og når vi blir gamle," sa søskenbarnet mitt, "da kan vi tenke på at da vi var unge pleide vi å gå på samfunnshuset og drikke kaffe sjette februar, det blir så koselig å tenke på" og jeg tenker ikke på meg selv som ung akkurat, men det blir koselig å tenke tilbake på, ja.

Og man kan jo ikke legge ut bilder. Men den ble fin, kofta. Her er den på instagram. Nå skal jeg frykte ketchup resten av livet. 

https://www.instagram.com/p/DFuU1e3q1rO/

Berlevåg

Jeg sitter her og ser på blåsten. Snøen fyker av hustakene. Akkurat den der snøføyken, når den kommer fra hustak og hjørner, får meg alltid til å tenke på Berlevåg, et sted jeg ikke er helt sikker på om jeg har vært engang. Muligens da jeg enda drev med teater og vi turnerte mye. Muligens ikke. Jeg tror jeg må ha sett en film eller noe fra Berlevåg der noen går langs en gate og snøen fyker. Det er jo ikke sånn at det aldri skjer her. Det skjer ofte her. Men Berlevåg har likevel monopol eller i det minst merkevareretten i mitt hode.

I morrest ble den generalavgjørelsen tatt at i dag kjører vi på jobb. Det er ikke så kaldt, minus 16 kanskje, men sur vind og snøfokk. Mmmmm. Kjøre. Så deilig.

Jeg har jo som alltid på longs, og det blir for varmt på jobb, men det tar sånn imot å ta den av. Jeg må sette meg ned. Ta av skoene og sokkene. Og bukse og SÅ longs. Og så ta på alt igjen. Gidder jo ikke det. Så istedet for noe som tar to minutter går jeg heller rundt resten av dagen og er for varm absolutt hele tiden. 

The Twig har mistet fem jeksler og har en sjette som er løs, han kan nesten ikke spise noen ting. Han er irritert. Og det merkes. At alle skulle ramle ut samtidig, da. Det blir suppe og hjelkokt makaroni en stund fremover tror jeg. Og å lukke ørene, det handler veldig mye om lidelsene ved å ikke ha tenner fra den kanten. Forståelig, men ensporet. 

I dag skal vi til mamma og spise cowboymat, det burde egentlig gå greit. 

Nei vet dere, nå GÅR jeg og tar av meg den longsen. Herregud.

LETT å overtale.

I morrest var det 26 minus og jeg var veldg glad for at jeg hadde forberedt meg mentalt på dette med overtrekksbukser og det hele, selv om det ikke var meldt så kaldt, og klar til å traske ned på jobb i kukhelveteskulden, det skal jeg klare, stå på, og så sa the Stig at han skulle være hjemme og så sa han og det kan jo du også være, og da var jeg bare overtalt. Enda jeg strengt tatt ikke har så mye å utføre på hjemmekontoret (men litt) og jo hadde tenkt å gå på jobb, faktisk, men noen fordeler har man jo med denne kukhelvettesjobben, og det er å være hjemme når det blir for uoverkommelig å skulle transportere legemet. 

Nå er det fint lys og jeg leter etter bilder til en utstilling. Det er ikke så verst. 

Det som før var januar har nå blitt februar

 Ja nå tenker jeg det er mange som sitter der ute og lurer på hva jeg gjør på en mandag?

Jeg har gått på jobb. Da jeg så at det var tyve minus hadde jeg ikke så lyst å gå på jobb, men nå har jeg nå gjort det da. Jeg skal rydde og koste og ordne og gjøre det trivelig sånn at jeg bare lengter etter å komme meg på jobb hele tiden. Foreløpig har jeg gått gjennom mailinnboksen og skaffet meg en slags oversikt, ryddet litt, helt vann i slukene (hjelper veldig på lukten) og kontaktet huseier om den rare bankelyden i taket. Litt som et slags disko. Han visste heller ikke hva det var, men sannsynligvis en vifte som...som ikke har det bra da. 

Det hadde vært verre med en pipelyd men jeg håper ikke dette blir min nye permanente tilværelse. 

På det rommet jeg skal sitte i ro er det veldig kaldt og på det rommet der jeg skal bevege meg er det veldig varmt. Det er ikke lett å få reguleringen til å stemme med virkeligheten. 

Det er fint å være i gang på arbeidsjobbekontoret, selv om jeg har likt å være hjemme. En ting jeg har merket meg er at etter en måned der jeg ikke har gått til jobb, har jeg ikke særlig vondt i verken bein, føtter eller knær. Da jeg var i Bodø rett før jul var det et problem at jeg hadde så vondt i føttene samtidig som jeg hadde tenkt å kjøpe julegaver. Det var vanskelig å gå. Uten at jeg egentlig vet hvorfor. Og det hadde vel vært sånn i et års tid men i forskjellig grad. Avogtil bedre, avogtil verre. Og akkurat nå er det veldig bra. Halter ikke, tenker ikke på hvor langt det er til forskjellige steder, tenker ikke på trapper. Jeg håper det holder seg sånn og ikke blir verre igjen nå som jeg har begynt å gå til jobben igjen, for jeg liker jo å gå. Ok, det gjør vel alle. For alle liker å gå. 

Det som er fint med et kaldt rom er at når jeg fryser går jeg og jobber i det varme rommet og så går jeg og kjøler meg ned i det kalde når det blir for varmt. Litt som å ha en sånn gammeldags vask med to kraner. 

Det som er vanskelig med å pakke ut utstillingen som står i kasser på det varme rommet nå, er at jeg byttet atelier mens den var på vift, så ingenting har en fast plass. Pinnene har ikke bodd på det atelieret før. Så jeg må tenke meg om hele tiden. Og da blir jeg varm! Og da må jeg gå og kjøle meg ned.