det som vil frem, får komme frem da

hver gang jeg setter meg til foran bloggomaten, og skal til å skrive om dagens små hendelser, er det en historie som ikke har noe med noen som helst sak å gjøre, som vil frem og være med. Ettersom den hendte ca før datamaskinens inntog, har jeg alltid avvist den blankt, men den dukker opp igjen og igjen og fortrenger alt annet.
Den er ikke hysterisk morsom, men: Her kommer den, så får det være slutt på maset:
Da jeg gikk barne- og ungdomsskolen, var det en som het bjørn erik s. i klassen min. Vi kalte ham alltid for Bøsa, som både betyr snørrklompen og sintingen. Jeg tror muligens han ikke var så fornøyd med dette kallenavnet, men det ga jo vi jamt fanes i. Bøsa het Bøsa. Helt til plutselig en dag, i et friminutt, vi sitter og spiller kort, noen sier blablabladintur, Bøsa, og det renner over for Bjørn Erik og han plutselig reiser seg og skal brøle til oss litt om hva han egentlig heter. Desverre skjer det en uforklarlig feilkobling i hjernen til Bjørn Erik akkurat da, og det han roper er:
Æ hete ikke Bøsa, Æ HETE FJØSA!

Stakkars gutt. Sånn, ferdig med den saken.

1 kommentar:

Henriette sa...

Hahahahahhahahaha
utrolig bra!!! Ser for meg at dette eeeegentlig var et "you had to be there kinda situation", men jeg synes det var kjempemorsomt selv om jeg var ganske langt unna da dette skjedde ;)

Et påbegynt innlegg og et ferdigskrevet innlegg

Nå sitter jeg og er kjempegod til det jeg er kjempedårlig til, og det er å farte fra hit til dit på fremmede steder med fremmede kommunikasj...