Under sneen

Jeg har jo snakket jo om litt det før, hvordan det å være skillsmissebarn omgjør julaften til en ganske hektisk arbeidsdag.
Men det var veldig hyggelig å være på kirkegården. Man skulle kanskje tro at det var enda mer arbeid, på kirkegården er det jo ENDA flere familiemedlemmer som skal ha oppmerksomhet, men det blir jo likevel anderledes.
Og så er det så himla stemningsfullt, stille, kaldt, levende lys som blafrer nært og fjernt og snedekte gravsteiner. Og familier med lys og granbar og spader som vasser rundt i sneen og banner og leter etter onkel John og tante Mina og foreldrene dine, lå ikke de ved et tre? Det treet der?, Nei, Gustavsen, nei det er ikke noen av våre.
Årh, Men her da?
Og når man sitter i bilen igjen er det noen som roper faen tante Mina! Og så glemte vi henne i år og, hun ligger så tullete til.

Solveig sa da vi gikk, at her ligger det egentlig en hel by, og det er litt fint å tenke på. Her ligger bestefar og mormor, med brødrene sine og naboene sine, kjøpmannen, postmannen, de de var på hils med, lærerinnen, klassekamerater, og før eller siden kommer vi og.