den gang da, hver gang nå

Jeg vet jo ikke så mye om unger, men det ligger som sagt en skole bort i gata her, og jeg vet at de hyler veldig mye. Hele tiden når de er ute faktisk. Hvorfor gjør de egentlig det? Jeg vet jo at de ikke har så stort ordforråd, men de må da få vondt i halsen?
Jeg kan ikke huske at vi hylte så mye, men hvem vet.
I dag tenkte jeg litt på noe farmor fortalte, familien hennes bodde ute i Strømmen, noen kilometer fra Kirkenes. Hun pleide å fortelle meg om da hun var ung, da visste hun at når det flødde så var det sei å få på det stedet, og når det fjære så var det...torsk..å få på et annet sted. Sånne ting vet jeg ingenting om, og noen øyeblikk var jeg egentlig ganske beskjemmet, men jeg vet at om formiddagen er det trådløst nett ved vinduet, og senere på ettermiddagen må jeg sitte i lenestolen for å få nett. Og strengt tatt gjør den kunnskapen meg bedre egnet til å leve i samfunnet enn å vite hvor hysa står når ved Strømmen bro. Og da jeg var liten visste jeg hvor man skulle gå for å få best barnetimegodter. Det var Varsikiosken, og det var egentlig ganske langt å gå, jeg vet ikke, et par kilometer kanskje, med mindre man turte ta snarveien over nerfeltan, og det torte vi ikke for vi var så redd for grimsteinguttene, så det hendte vi bare gikk på Norol istedet som var mye nærmere. Eller. 200 meter nærmere iallefall.
Nåtildags (her slår åttiåringsmoduset mitt inn) får ungene ikke gå noen steder. Jeg har en venninne som lar dattera si gå til skolen selv, det er absolutt i gangavstand, men nå om vinteren, nå som det er mørkt ute, kjører hun henne. Jeg hadde muligens gjort det samme selv, med min velutviklede fantasi. Men da vi var små brukte vi jo ikke sykkelhjelm og gikk både hit og dit selv om det ikke var gatebelysning. Mora til Mo...annen snakket om da han var liten, at han pleide å gå på ski for å besøke oldeforeldrene i Bjørnevatn, det er et stykke, over ei mil frem og tilbake, nærmere to kanskje, og hvis de ikke var hjemme pleide han å skrive navnet sitt i sneen, med skistaven, ved siden av døra, så gikk han hjem. Åshild så på ham og sa, det hadde du aldri fått lov til i dag. Da måtte vi le litt, for nå er han jo nesten førti, men vi skjønte jo godt hva hun egentlig mener.
Jeg lurer litt på hvorfor det har blitt sånn, før hadde vi jo ikke internett, og avisene kom på ettermiddagen med fly (og gjør det fortsatt) så kanskje alt det farlige ute i den store verden har kommet nærmere, men vi hadde da tv og radio, så vi var jo litt med.
Jeg vet ikke om vi har blitt klokere eller mer lettskremte, men det siste, tror jeg.
Og litt det første. Og så er det vel noe med utvikling, vi sender jo ikke barna våre på arbeid i fabrikken og fjortentimers arbeidsdager heller.
Men det hadde jo vært fint om de hadde kunnet gå på ski dit de ville.