I går, da jeg jo var syk og sliten, tok jeg heisen ned i første for å hente posten. Så ikke SÅ syk altså, så har vi det klarlagt.
Men heisen driver nedover hører jeg at det ropes i gangen nede, og når døra går opp står det en urving der.
Ja, jeg vet at det ikke heter urving, på samme måte som jeg vet at det ikke heter lapp. Men jeg vet ikke hva det faktisk heter nåtildags. Det som før het psykisk utviklingshemmet. Hva heter det nå? Mennesker med....selvstendig kromosomantall og/eller noe større oppfølgingsbehov? Personer med hjelpetrang? Jeg vet faktisk ikke. Jeg går imidlertid ut fra at et begrep inneholdende ordet "hemmet" har gått ut.
Med dette begrepet uavklart går jeg videre*:
I nabooppgangen er det et kollektiv for urvinger. I sommer har de vært mye bak på plenen her og grilla og solt seg og prata, og ofte kommer de i rullestolstaxi hele gjenget og skal inn den oppgangen, så sånn vet jeg det. Og nå står det en ropende mann med rullator foran meg idét en taxi svinger ut på veien igjen. "Heihei!" sier jeg til fyren som ser forskrekket ut og slutter å rope med en gang og piler/stabber inn i heisen. Feil heis, da, for jeg skjønner jo med en gang at taxien har satt fra seg mannen i feil oppgang.
Faen faen tenker jeg av flere grunner. To.
Disse:
Må jeg ta ansvaret for å få urving tilbake til rett oppgang, og i denne tilstanden?
Blir jeg nå nødt å GÅ opp til sjette etasje med snørrhoste og det hele?
Jeg går opp i andre etasje, (og det vil si norsk tredje) og ser akkurat at han med rullatoren ser forfjamset på den ukjente gangen og tar heisen ned igjen. Jeg går ned i første, han ser forfjemset på den ukjente gangen og stabber inn i heisen igjen.
Her gir jeg opp. Jeg åååååårker ikke. Nei.
Jeg overlater urvingen til seg selv og drar min tunge pust og mitt samiske hofteledd helt opp i sjette etasje. Syvende, faktisk, jeg er så sliten at jeg ikke får det med meg når jeg kommer fram.
Jeg deiser ned på sofaen og ligger og hører heisen gå opp, gå ned. Gå opp, gå ned.
Jeg tenker på mysteriet hjernen som tenker at om man bare går inn i heisen en gang til, så må man jo komme ut i riktig etasje til slutt, selv om det åpenbart ikke helt fungerer.
Jeg tenker på søstersen som var så redd for nabolagets urvinger, og en stund trodde at en av dem var en gal sau. På lyden altså. Han var en sånn roper. Og på at pappa hadde gått i klasse med ham.
Heisen går opp, den går ned.
Så slutter det.
Jeg vet ikke om noen har forbarmet seg over mannen, eller om heisen har gått gaiken. Og jeg orker ikke finne ut av det.
Jeg blir et veldig dårlig menneske av å være forkjølet. Søstersen har jo en gang sagt at jeg har stort hjertensganglag, eller hva det het.
Bare et spill for galleriet.
*to av verdens fineste mennesker, som har jobbet med urvinger, introduserte begrepet "urving" i min verden. De sa det med kjærlighet og liketilhet, og dermed har det blitt sittende. Utad skal jeg bytte det ut når jeg bare finner ut hva det heter, innad blir det nok værende.
2 kommentarer:
Om man er urven, er man småsyk. En urving er altså småsyk hele tiden...
Tror ikke det hjelper å skifte ut det forrige uttrykket med et nytt. Alle slike betegnelser får til slutt negativt fortegn. Rett og slett fordi de så lett blir misbrukt som kallenavn.
Eksempel: Sangen til Inger Hagerup om de som kom til verden med "litt for lite håndbagasje" (Vi har en liten søster) var en "hit" i sangtimene våre på skolen, helt til frasen om håndbagasje ble en "hit" ute i skolegården...
ja, det er helt umulig.
men folk blir mindre fornærma om man bruker det uttrykket som er gjengs akkurat da. jeg sier jo foreksempel ikke en "fjott", som var gjengs i kirkebøker for tohundre år siden. "Urving" er heller ikke helt rett, men har ettersom det aldri har vært inne, har det ikke samme farge som for eksempel fjott. Jeg har ingenting imot å bruke korrekkt uttrykk, liker jo som sagt ikke å bli kalt lapp, men i dette tilfellet vet jeg ikke hva det heter.
Legg inn en kommentar