Friiiiii!

I dag begynner skolen igjen. Men ikke for meg. For jeg er ferdig. Og akkurat det synes jeg er fantastisk.

Nå mistrivdes jeg jo ikke på Konstfack, iallefall ikke det siste året, og jeg kommer nok til å savne klassen min, men jeg kommer ikke til å savne alle de tingene som ikke fungerer, og som man, fordi man tross alt føler seg som en del av systemet, og som man, fordi man har en sånn oppdragelse, føler seg delansvarlig for å få fikset. Neineinei. Aldri mer skal hodet begynne å koke fordi man får en mail om endret oppmøte neste dag, klokken fem på midtnatt. Aldri mer tålmodig forsøke å forklare noen at det ikke er noe vits å forlange en mockup fra samtlige samtidig som man har stengt alle verksteder for samtlige.
Og jeg passer ikke som student heller. Jeg får fnatt når folk skal ha meg til å gjøre ting bare fordi "det er sånn/det står i noen papirer noen har sendt ut" og som overhodet ikke er logisk for meg, som tross alt vet best. Aller, aller, aller best.

Men best er dette: aldri mer søke på skole og nervøst gå å vente på svar. Aldri mer opptaksprøve. Hurra!
Nå blir det jo sikkert masse andre ting man søker på og nervøst får gå å vente på svar på, men jeg tar det jeg får av kryss i taket, jeg.


Så da sitter jeg her, på hjemmekontoret, som har blitt oppgardert fra kjøkken til kjøkken og stue i løpet av formiddagen, og forsøker å få arbeidslysten til å trenge på.
Alt er fint. Akkurat nå.