Jeg skrev ikke så mye om slutten av ferien, det ble for komplisert.
Dette er tross alt ikke verdens mest personlige blogg. Men jeg tenkte jeg skulle skrive dette likevel:
på søndag døde broren til langesøstra, og sønnen til Stefrid, som da blir min stebror. Vi hadde ikke så mye med hverandre å gjøre sånn i det daglige, men han var verdens blideste og mest entusiastiske fyr.
Helt i fra barnehagen husker jeg ham som en fyr med fart og iver og pågangsmot. Og diskusjonsvilje. Og som en del av et gjeng med søsken. Brødre, faktisk, selv om jeg senere har innsett at den ene broren var Kajsa. Hvite i håret, alltid inne i en eller annen diskusjon. "Null er verdens største tall!" "Nei!" "Jo!"
Og søndag hoppet han i fallskjerm, som han hadde gjort før, og den løste seg ikke ut.
Og nå har mennesker jeg er veldig glad i det både tungt og vanskelig og uutholdelig.
Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg gjør det man gjør, jeg drar i begravelsen som nå har fått en dato, men jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for de der som ikke aner hvordan de skal komme gjennom dette.
3 kommentarer:
Det er vel ingen fasit. Det var veldig fint skrevet, for det er utrolig vanskelig å forholde seg til sorg, og mennesker er så forskjellige. Noen vil helst være alene, andre finner trøst i å være sammen. Og så er det alle disse ordene som ikke strekker til for å beskrive følelsen av det meningsløse, det urettferdige, og det uforståelige. Klem.
det er nok ikke så fryktelig lett å kommentere på sånne innlegg heller. takk.
åhh, det va fint skrevet Silje:)
æ e så enig, syns det e skikkelig vanskelig å vite ka man skal gjøre når man vet at folk man kjenne oppleve et av livets værste sider... man føle sæ liksom litt hjelpeslaus...
æ sende dokker alle mine varmeste, godeste tanka:)
Legg inn en kommentar