Jeg tenkte det var lenge siden jeg hadde skrevet om arbeidsdagen min, men den er litt kjedelig for tiden. Det er artigere å skrive om arbeidsdagen når man for eksempel monterer utstillinger og den inkluderer mange andre mennesker. Den arbeidsdagen som seigt renner avgårde på verkstedet blir ikke like bloggvennlig. Det er litt som da jeg jobbet med økonomi. Fryktelig spennende egentlig å finne ut hvorfor det var syv kroner feil i oppgjøret fra kvelden før, men mye artigere å skrive om når en rein kom inn og bæsja og sklei i gangen. Hvilket den ikke gjorde, men spenningsnivået for de to opplevelsene ville vært likt opplevd, men forskjellig i bloggform.
Nå har jeg jo dessuten mye mindre av et verksted enn før, jeg kunne sikkert hatt et verksted i hvert land, men jeg kan ikke drasse med meg åtte tonn (mentalt) halvferdige arbeider fra plass til plass, så det blir en slags arbeidsdeling. Akkurat nå er det tegning og liming. Og hvem visste vel at casco utelim og casco innelim hadde forskjellig farge i størkna tilstand? Ikke jeg! Og er det et problem? Ja! Er det kjedelig å skrive om? Ja!
Dagene renner avgårde som casco innelim. Ingenting å skrive hjem om. Ut om.
Men nå er altså resultatet fra den siste levekårsundersøkelsen for kunstnere kommet. (En undersøkelse som mange kunstnere forøvrig boikottet.) Men den sier at
på syv år har folk flest gjennomsnittlig øka lønna si med 23 prosent
og kunstnere tjener ni prosent mindre enn for syv år siden. Elleve prosent mindre om du som meg er billedkunstner.
Hurra for det da.
Jeg kan jo likegodt dra de argumentene jeg har dratt før for at kunstnere skal tjene penger. Jeg kan late som om jeg må argumentere med en....dust. For skrivegleden sin del.
Om du ikke tjener penger på det du gjør beviser det at du ikke burde jobbe som kunstner!
-Men alle andre rundt meg tjener penger på det jeg gjør. Forleggeren, intendanten, museumssjefen, resepsjonisten, utstillingsteknikeren, han som vasker, hun som jobber med pr. De får lønn. Men det forventes at jeg kommer og jobber gratis. Om jeg ikke gjør det, tjener ikke de der andre noe heller. er ikke det litt rart?
-Den som lever av salg og utsmykninger, har i nesten hundre prosent av tilfellene kommet dithen via en lang periode der vedkommende fikk stipender og sikker også jobbet på si, og i løpet av alle disse årene ble vedkommende så flink og eller anerkjent at han (alltid han) kan leve av egne inntekter i dag. Ingen står plutselig på et verksted og produserer saker som folk renner ned døra for å kjøpe. Det er en lang vei dit. Og mens du går, må du ha penger. Om du jobber på kontor eller i barnehage eller på HM mens du går, får du mindre tid til å jobbe med kunsten din, og sjansen er mindre for at du lykkes som kunstner.
Folk burde ikke få betalt for å jobbe med hobbyen sin!
-Det har jeg ingen formening om, hva mener du med hobby?
Selv har jeg en femårig utdannelse. Og kunst er, også for samfunnet, mer enn en hobby. Det er det som gjør oss til en sivilisasjon. Og så lenge staten faktisk tar dette til etteretning ved å utforme og tilby statlige kunstnerutdanning, burde man også følge det opp ved å legge opp til at folk burde få betalt for jobben sin.
Man blir en bedre kunstner av å lide, og dessuten blir også kunsten bedre av at man opplever litt hverdagsliv, sånn som man gjør når man jobber i butikk!
-Jeg lover deg, kunstnere opplever veldig mye hverdagsliv. Og man blir ikke en bedre profesjonsutøver av å stå og gjøre noe annet hele dagen, uansett hva man driver med (med mulig unntak for næringslivstopper og politikere)
Vi burde brukt pengene på vei og sykehjemsplasser!
-Det er mye vi burde brukt pengene til. Det er ikke nødvendigvis sånn at vi skal ta pengene fra kunstnerne, som faktisk har minst. For da får man jævlig lite igjen for det. 300 meter vei for hele arbeidsstipendpotten for billedkunstnere for eksempel. Det er dårlig økonomi det. Husk hvor mange kunstnere i arbeid sysselsetter.
Eh, eh, eh....jeg liker ikke kunst!
-Nei, og jeg synes rallycross er teit. Men det får nå være.
Og jåggert.
I Sverige har jeg lagt meg til den uvanen å spise frokostblanding med jåggert. Det er en uvane for hjemme får man ikke jåggert. Eller jo, man får jo sånne små beger med multeyoughurt eller sviskeyoughurt (farmors favoritt) men ikke store kvanta til å ukritisk helle over frø.
Lurer på om de har sånt i Finland? Din nærmeste lokalvarehandel.
I Sverige har jeg lagt meg til den uvanen å spise frokostblanding med jåggert. Det er en uvane for hjemme får man ikke jåggert. Eller jo, man får jo sånne små beger med multeyoughurt eller sviskeyoughurt (farmors favoritt) men ikke store kvanta til å ukritisk helle over frø.
Lurer på om de har sånt i Finland? Din nærmeste lokalvarehandel.
Blånster.
Jeg har laget et sånt lite "dead desert"-tablå i vinduskarmen. Kjempestajlish. Bare døde og visne planter pent laina opp. I terrakottakrukker.
Da jeg var liten sa jeg blånster. Det var alt av blomster men også broccoli. Som jeg nekta å tro var en grønnsak. Jeg elska grønnsaker, men da broccolien kom på bordet etter at jeg var blitt lovt grønnsaker en hel dag nekta jeg. Mamma sa jeg måtte prøve og at jeg kom til å like det. Jeg kasta meg ned på gulvet og hylte Æ vil ikke lite blånster, æ vil ha grønnsesaker!
Senere steg broccoli i kurs, nå under navnet "kjøtt bakom beinan". Hvor jeg fikk det navnet fra skjønte ingen, men jeg skjønner litt logikken. Uten at jeg helt kan forklare det i ord.
Men liksom...jah.
Broccoli er forøvrig den eneste grønnsaken det er lettere å få tak i i Kirkenes enn i Stockholm.
Hva nå det skyldes.
Å bo i Kirkenes etter en litt lengre Stockholmsperiode er som å flytte til et sted der man bare har en bensinstajon, og dett var dett.
Altså ikke sånn Friske urter? Ahahahaha, hva er du slags snobb?
Men
Nakkekottelett? Hahahah, nei det har vi ikke.
Man kan bli litt deprimert. Heldigvis har man jo fryseboksen. Det er jo ikke uten grunn at man tilbringer sommer og høst i Søveranger.
Da jeg var liten sa jeg blånster. Det var alt av blomster men også broccoli. Som jeg nekta å tro var en grønnsak. Jeg elska grønnsaker, men da broccolien kom på bordet etter at jeg var blitt lovt grønnsaker en hel dag nekta jeg. Mamma sa jeg måtte prøve og at jeg kom til å like det. Jeg kasta meg ned på gulvet og hylte Æ vil ikke lite blånster, æ vil ha grønnsesaker!
Senere steg broccoli i kurs, nå under navnet "kjøtt bakom beinan". Hvor jeg fikk det navnet fra skjønte ingen, men jeg skjønner litt logikken. Uten at jeg helt kan forklare det i ord.
Men liksom...jah.
Broccoli er forøvrig den eneste grønnsaken det er lettere å få tak i i Kirkenes enn i Stockholm.
Hva nå det skyldes.
Å bo i Kirkenes etter en litt lengre Stockholmsperiode er som å flytte til et sted der man bare har en bensinstajon, og dett var dett.
Altså ikke sånn Friske urter? Ahahahaha, hva er du slags snobb?
Men
Nakkekottelett? Hahahah, nei det har vi ikke.
Man kan bli litt deprimert. Heldigvis har man jo fryseboksen. Det er jo ikke uten grunn at man tilbringer sommer og høst i Søveranger.
Overhørt
-Jamen kjære dæ Eilert æ har jo fortalt dæ at vi skulle dit i dag!
-Ja men du skulle sagt det en gang til!
-Ja men du skulle sagt det en gang til!
Sola er tilbake!
-en sånn der åtte minutters tid iallefall!
Åh, men det der å se sola. Eller å se på sollys. Eller å se en skygge som er så skarp og klar at bare sola kan ha laget den. Og det å se husvegger og folk og sneskavler i ordentlig LYS igjen!
Voi herran.
Da vi var små fikk vi fri på skolen. Eller ikke bare fri, vi gikk opp til Førstevann for å se at sola kom opp der bak Tredjevann et sted. (Ja jeg VET, veldig oppfinnsomme de der sørvarangerværingene når det gjelder navngivning.) En kjempefin tradisjon egentlig. Og så var sola der. Som vi ikke hadde sett på så lenge. Og så fikk vi fri. I Bjørnevatn måtte de etterhvert utsette denne feiringen med to dager for gråsteinstippene fra gruveselskapet hadde vokst seg så høye at man så sola to dager senere. Det eneste A/S Sydvaranger hadde bidratt med i kommunen, ifølge min farmor.
I barnehagen var det litt mer sånn Tilrettelagte Aktiviteter. klippe sol ut av gul papp og lage solstråler av fyrstiiker uten fyr. Tegne med oljekritt på plastglass og smelte dem i ovnen. Og sånn. jeg vet ikke helt om vi skjønte det der med at sola var borte. Okei, det er mørkt, er ikke dét normalt? Jeg kan iallefall ikke huske at vi stabba ivei til noe høyt punkt for å se på sola.
Og nå blir det jo bare lysere og lysere. Til det plutselig er like full vinter men med middnatsol. Og da er det jo det som heter vår.
Men en ting av gangen.
Åh, men det der å se sola. Eller å se på sollys. Eller å se en skygge som er så skarp og klar at bare sola kan ha laget den. Og det å se husvegger og folk og sneskavler i ordentlig LYS igjen!
Voi herran.
Da vi var små fikk vi fri på skolen. Eller ikke bare fri, vi gikk opp til Førstevann for å se at sola kom opp der bak Tredjevann et sted. (Ja jeg VET, veldig oppfinnsomme de der sørvarangerværingene når det gjelder navngivning.) En kjempefin tradisjon egentlig. Og så var sola der. Som vi ikke hadde sett på så lenge. Og så fikk vi fri. I Bjørnevatn måtte de etterhvert utsette denne feiringen med to dager for gråsteinstippene fra gruveselskapet hadde vokst seg så høye at man så sola to dager senere. Det eneste A/S Sydvaranger hadde bidratt med i kommunen, ifølge min farmor.
I barnehagen var det litt mer sånn Tilrettelagte Aktiviteter. klippe sol ut av gul papp og lage solstråler av fyrstiiker uten fyr. Tegne med oljekritt på plastglass og smelte dem i ovnen. Og sånn. jeg vet ikke helt om vi skjønte det der med at sola var borte. Okei, det er mørkt, er ikke dét normalt? Jeg kan iallefall ikke huske at vi stabba ivei til noe høyt punkt for å se på sola.
Og nå blir det jo bare lysere og lysere. Til det plutselig er like full vinter men med middnatsol. Og da er det jo det som heter vår.
Men en ting av gangen.
Jeg har begynt å sove så tungt
Så tungt, så tungt, at øreflippen er helt lemster når jeg våkner.
Enten det eller så har jeg for små putetrekk. Sånn at puta ikke er like myk som før.
Livets små mysterier.
Enten det eller så har jeg for små putetrekk. Sånn at puta ikke er like myk som før.
Livets små mysterier.
Når jeg kommer hjem
ja da blomstrer potteplantene min av lykke.
nei, det gjør de ikke. De vender seg fornærmet bort, uten et ord, og dør. Etter å ha hatt det SÅ fint hele vinteren. Men nå, plutselig.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De bare visner og forlater meg.
Vel, jeg kan jo bare kjøpe nye.
Men det er jo litt plantemishandling.
nei, det gjør de ikke. De vender seg fornærmet bort, uten et ord, og dør. Etter å ha hatt det SÅ fint hele vinteren. Men nå, plutselig.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De bare visner og forlater meg.
Vel, jeg kan jo bare kjøpe nye.
Men det er jo litt plantemishandling.
ørkenplante
Er det fysisk mulig å få en rosmarin til å overleve den nordnorske vinteren uten spesiallamper?
lurer jeg på
lurer jeg på
Det der å mobbe NAV
I de siste årene har NAV vært selveste syndebukken. Lov å mobbe, lett å klage på. Har ikke så mye kredit i kassa. Jeg har ikke hatt så mye med dem å gjøre, bortsett fra for en fem års tid siden, da jeg var arbeidsledig i en periode og der NAV var helt toppers og stolte på at jeg visste hva jeg gjorde og jeg kom inn på den skolen jeg ville etter arbeidsledigheten- som jeg hadde brukt til å produsere arbeidsprøver for å lage bra skolesøknader.
Nå har jeg bittelitt med dem å gjøre igjen, og nå er det annerledes. Jeg drar ikke å møter hun som er min kontakt på NAVkontoret, jeg forholder meg til dem på internett og telefon.
Foreløpig har det forløpt ca sånn her:
(telefon)
-Ja hei, jeg snakket med noen i forrige uke som sa at jeg skulle fylle ut et visst skjema ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, men jeg finner det ikke?
-Nei, men regnskapsføreren din vet hva slags skjema det er.
-øh, å, ok.
(regnskapsføreren: nei jeg aner ikke hva slags skjema et visst skjema er, og søkfunksjonen til nav sender meg bare til en død lenke. Jeg skal spørre regnskapsføreren min.)
(regnskapsføreren til regnskapsføreren: nei jeg aner ikke hva slags skjema et visst skjema er, og søkfunksjonen til nav sender meg bare til en død lenke)
(chat)
-Ja, hei, jeg skulle hatt tak i et visst skjema, jeg er selvstendig næringsdrivende, sist gang jeg snakka med noen her sa de at regnskapsføreren min kjente til det, men regnskapsføreren min hadde aldri hørt om det. Dessuten kunne jeg tenkt meg å se på det selv også.
-ok, her er linken:
-men dette fører bare til en død lenke. "Oooops, denne siden eksisterer ikke" står det.
-send linken til arbeidsgiveren din.
-jeg er selvstendig næringsdrivende og har prøvd å henvise REGNSKAPSFØREREN min til denne siden men den er jo like død for henne
-da må du jo vente til siden er oppe og går igjen.
-øeeeh...
Jeg sendte feilmelding på siden, siden vedkommende på chatten åpenbart ikke hadde tenkt å gjøre det
(for da hadde vel svaret vært: jeg sender en feilmelding på den, da skal den straks være oppe og gå igjen) men nå er det en uke siden og siden er like død. Jeg kommer ingen vei.
Jeg liker ikke nye NAV.
Men jeg kontakter dem likevel. Etter å ha forklart problemet får jeg nummeret til et visst skjema, og beskjed om å søke det opp på NAV. Jeg elsker NAV, og søker opp skjemaet og både finner det og åpner det. Det viser seg å være et skjema arbeidsgiver skal fylle ut. Jeg må GRÅTE og NAV har skylden.
Jeg kontakter dem igjen, hele historien fra starten for n'te gang, jeg får beskjed at om jeg er selvstendig næringsdrivende skal jeg ikke fylle i et visst skjema.
Etter bare halvannen uke. Der jeg poengterer at jeg er selvstendig næringsdrivende.
Fordi jeg tilslutt fikk snakke med noen som faktisk a) leste det jeg skrev og b) kunne jobben sin.
Og da ble jeg jo glad. Igjen.
Men litt frustrert.
Nå har jeg bittelitt med dem å gjøre igjen, og nå er det annerledes. Jeg drar ikke å møter hun som er min kontakt på NAVkontoret, jeg forholder meg til dem på internett og telefon.
Foreløpig har det forløpt ca sånn her:
(telefon)
-Ja hei, jeg snakket med noen i forrige uke som sa at jeg skulle fylle ut et visst skjema ettersom jeg er selvstendig næringsdrivende, men jeg finner det ikke?
-Nei, men regnskapsføreren din vet hva slags skjema det er.
-øh, å, ok.
(regnskapsføreren: nei jeg aner ikke hva slags skjema et visst skjema er, og søkfunksjonen til nav sender meg bare til en død lenke. Jeg skal spørre regnskapsføreren min.)
(regnskapsføreren til regnskapsføreren: nei jeg aner ikke hva slags skjema et visst skjema er, og søkfunksjonen til nav sender meg bare til en død lenke)
(chat)
-Ja, hei, jeg skulle hatt tak i et visst skjema, jeg er selvstendig næringsdrivende, sist gang jeg snakka med noen her sa de at regnskapsføreren min kjente til det, men regnskapsføreren min hadde aldri hørt om det. Dessuten kunne jeg tenkt meg å se på det selv også.
-ok, her er linken:
-men dette fører bare til en død lenke. "Oooops, denne siden eksisterer ikke" står det.
-send linken til arbeidsgiveren din.
-jeg er selvstendig næringsdrivende og har prøvd å henvise REGNSKAPSFØREREN min til denne siden men den er jo like død for henne
-da må du jo vente til siden er oppe og går igjen.
-øeeeh...
Jeg sendte feilmelding på siden, siden vedkommende på chatten åpenbart ikke hadde tenkt å gjøre det
(for da hadde vel svaret vært: jeg sender en feilmelding på den, da skal den straks være oppe og gå igjen) men nå er det en uke siden og siden er like død. Jeg kommer ingen vei.
Jeg liker ikke nye NAV.
Men jeg kontakter dem likevel. Etter å ha forklart problemet får jeg nummeret til et visst skjema, og beskjed om å søke det opp på NAV. Jeg elsker NAV, og søker opp skjemaet og både finner det og åpner det. Det viser seg å være et skjema arbeidsgiver skal fylle ut. Jeg må GRÅTE og NAV har skylden.
Jeg kontakter dem igjen, hele historien fra starten for n'te gang, jeg får beskjed at om jeg er selvstendig næringsdrivende skal jeg ikke fylle i et visst skjema.
Etter bare halvannen uke. Der jeg poengterer at jeg er selvstendig næringsdrivende.
Fordi jeg tilslutt fikk snakke med noen som faktisk a) leste det jeg skrev og b) kunne jobben sin.
Og da ble jeg jo glad. Igjen.
Men litt frustrert.
Det der med svorsking
Åeh. Ja men når man har vært så mye i et land der ingen skjønner hva du sier, så begår man kardinalsynden: man tilpasser seg.
Kardinalsynden med norske øyne da, man svorsker. Jeg sier fortsatt "ikke" og "koffer", men "kose dåkker dåkker" har såklart gått ut for lenge siden. Og også når jeg er hjemme merker jeg at jeg fortsetter å svenske meg til. Det tar litt tid før jeg kommer på hva "hyra" heter på norsk, både i verb- og subjektsform, jeg sier tillfällig når jeg mener midlertidig, og jeg merker at alle de tingene jeg sakte har luket ut av språket fortsatt holder seg borte. Alle de norske ordene der det finnes et annet norsk ord som betyr det samme og som svenskene forstår. Jeg sier ikke lengre
Det var rart
men
Det var underlig.
Konsekvent, altså.
Og selv om jeg såklert snakker min egen dialekt, sier jeg plutselig "hei" istedetfor "heia!" og andre små ting som jeg ikke har bruk for når jeg snakker med svensker har liksom blitt litt glemt. Selv om jeg snakker mer med nordmenn enn med svensker. Litt rart, men det er vel fordidet virkelig krever at jeg anstrenger meg, når jeg vil ha en svenske til å forstå. Da får svorskingen hovedforkus.
Jeg har oppdaget at jeg svorsker når jeg syr også. På en måte.
For symaskinen i Sverige syr ikke sikksakk. For tiden. Man blir voldsomt kreativ av det. Med kantebånd og særlig med fantasifulle brettemetoder. Men man glemmer at man slipper å være så inni hampeskogen kreativ når man syr på en maskin som skjønner norsk. Hadde jeg nær sagt. Eller som syr sikksakk altså. Og da kan resultatet bli litt unødvendig underlig. Eller hva sier jeg; rart.
Jeg savner et normalmodus jeg fortår noe av.
Kardinalsynden med norske øyne da, man svorsker. Jeg sier fortsatt "ikke" og "koffer", men "kose dåkker dåkker" har såklart gått ut for lenge siden. Og også når jeg er hjemme merker jeg at jeg fortsetter å svenske meg til. Det tar litt tid før jeg kommer på hva "hyra" heter på norsk, både i verb- og subjektsform, jeg sier tillfällig når jeg mener midlertidig, og jeg merker at alle de tingene jeg sakte har luket ut av språket fortsatt holder seg borte. Alle de norske ordene der det finnes et annet norsk ord som betyr det samme og som svenskene forstår. Jeg sier ikke lengre
Det var rart
men
Det var underlig.
Konsekvent, altså.
Og selv om jeg såklert snakker min egen dialekt, sier jeg plutselig "hei" istedetfor "heia!" og andre små ting som jeg ikke har bruk for når jeg snakker med svensker har liksom blitt litt glemt. Selv om jeg snakker mer med nordmenn enn med svensker. Litt rart, men det er vel fordidet virkelig krever at jeg anstrenger meg, når jeg vil ha en svenske til å forstå. Da får svorskingen hovedforkus.
Jeg har oppdaget at jeg svorsker når jeg syr også. På en måte.
For symaskinen i Sverige syr ikke sikksakk. For tiden. Man blir voldsomt kreativ av det. Med kantebånd og særlig med fantasifulle brettemetoder. Men man glemmer at man slipper å være så inni hampeskogen kreativ når man syr på en maskin som skjønner norsk. Hadde jeg nær sagt. Eller som syr sikksakk altså. Og da kan resultatet bli litt unødvendig underlig. Eller hva sier jeg; rart.
Jeg savner et normalmodus jeg fortår noe av.
Eg er krykkja (midlertidig)
Herom dagen så jeg en med krykker som måtte stå på trikken. Jeg kunne gitt henne mitt eget sete, men jeg er også i krykkegjengen og satt dessuten innerst bakerst.
På et tidspunkt var det to som reiste seg og gikk av, sånn at krykkja faktisk kunne fått sitte, men da satt en mann seg der med hockeybagen sin istedet.
Etter at jeg kom i krykkegjengen har jeg måttet kutte litt ned på arbeidstidene når jeg er i storbyen. Jeg klarer å være på jobb like lenge som før, (kontorstol. Vooosj hit og vooosj dit.) men jeg klarer ikke stå på trikken og t-banen. Derfor må jeg reise utenfor rushtiden. De eneste som reiser seg er afrikanere. Og jeg krykker ikke raskt nok til å følge etter dem for å så plassere meg strategisk sånn at de ser meg. Og da setter de seg kanskje i en annen vogn. Eller så er det ingen afrikanere å se på plattformen som man kan følge etter for å fralure dem plassen de tar til meg. Og da må jeg stå.
Jeg vet ikke helt hvorfor folk ikke reiser seg. For faktisk, selv er jeg en sånn som reiser meg og gir bort setet. Det kan ha sammenheng med at jeg aldri ble voksen og dermed ikke vokste av meg bilsyken, slik jeg ble lovet. Når man blir lett kvalm på banen, kan man ikke sitte og glo ned i en mobil. Da ser man krykkjene, de gamle og de gravide. Men man må faktisk se etter dem. Man må ha det i bakhodet at noen kanskje trenger setet mer.
Og ja, de gamle er verst. De vil kanskje stå. De vil kanskje slett ikke bli invalideforklart. De blir kanskje sure. Og da blir man flau. Jeg har ingen bra løsning på det der desverre.
Det verste med å være forlagt til krykkegjengen er at man kan ikke krykke etter folk i full fart for å høre slutten på historien man har tjuvlytta til gjennom hele t-baneturen. I Kirkenes har man gjerne allerede hørt historien fra en annen allerede så der er det ikke like viktig.
På et tidspunkt var det to som reiste seg og gikk av, sånn at krykkja faktisk kunne fått sitte, men da satt en mann seg der med hockeybagen sin istedet.
Etter at jeg kom i krykkegjengen har jeg måttet kutte litt ned på arbeidstidene når jeg er i storbyen. Jeg klarer å være på jobb like lenge som før, (kontorstol. Vooosj hit og vooosj dit.) men jeg klarer ikke stå på trikken og t-banen. Derfor må jeg reise utenfor rushtiden. De eneste som reiser seg er afrikanere. Og jeg krykker ikke raskt nok til å følge etter dem for å så plassere meg strategisk sånn at de ser meg. Og da setter de seg kanskje i en annen vogn. Eller så er det ingen afrikanere å se på plattformen som man kan følge etter for å fralure dem plassen de tar til meg. Og da må jeg stå.
Jeg vet ikke helt hvorfor folk ikke reiser seg. For faktisk, selv er jeg en sånn som reiser meg og gir bort setet. Det kan ha sammenheng med at jeg aldri ble voksen og dermed ikke vokste av meg bilsyken, slik jeg ble lovet. Når man blir lett kvalm på banen, kan man ikke sitte og glo ned i en mobil. Da ser man krykkjene, de gamle og de gravide. Men man må faktisk se etter dem. Man må ha det i bakhodet at noen kanskje trenger setet mer.
Og ja, de gamle er verst. De vil kanskje stå. De vil kanskje slett ikke bli invalideforklart. De blir kanskje sure. Og da blir man flau. Jeg har ingen bra løsning på det der desverre.
Det verste med å være forlagt til krykkegjengen er at man kan ikke krykke etter folk i full fart for å høre slutten på historien man har tjuvlytta til gjennom hele t-baneturen. I Kirkenes har man gjerne allerede hørt historien fra en annen allerede så der er det ikke like viktig.
Mot Nooooord!
Og da får jeg så lyst å si bestandig: FOR nord!
Det var en rapport regjeringa publiserte for en ti-femten års tid siden og da var det noen som publiserte en motrapport.
Men som alltid når jeg er nordnord (HJEMMEhjemme) (HERder) blir det nok litt mindre bloggings.
"-27 i dag. Dårlig service på butikken. Bla bla bla." Ueksotisk og vanskelig med blogginspirasjonen.
Svenskene finner på så mye mer. Eller, hjemme er jeg i slekt med alle og kan ikke blogge om dem. For da blir de sure. Svenskene er stort sett fremmedfolk. Men nå- farvel hejdå!
Men det blir bra med språkvask!
Men jeg må slutte å begynne så mange setninger med men.
nemlig
menlig
Det var en rapport regjeringa publiserte for en ti-femten års tid siden og da var det noen som publiserte en motrapport.
Men som alltid når jeg er nordnord (HJEMMEhjemme) (HERder) blir det nok litt mindre bloggings.
"-27 i dag. Dårlig service på butikken. Bla bla bla." Ueksotisk og vanskelig med blogginspirasjonen.
Svenskene finner på så mye mer. Eller, hjemme er jeg i slekt med alle og kan ikke blogge om dem. For da blir de sure. Svenskene er stort sett fremmedfolk. Men nå- farvel hejdå!
Men det blir bra med språkvask!
Men jeg må slutte å begynne så mange setninger med men.
nemlig
menlig
frk. figenschous ultimate guide til shopping: på nett, i Sthlm og i Kirkenes.
Her mener jeg ultimat som i syvendeogsiste. For det kommer neppe fler. Dette er de tre beste. Men "terminale" høres ikke helt rett ut.
Jeg har nemlig selvsagt fått med meg at mange bloggere får ting til foræring og så anbefaler de dem på bloggene sine. Jeg har selvsagt også fått med meg at jeg ikke er i den ligaen. Det er vanskelig å ikke få dét med seg. Eh, så det følger ingen utlodninger eller rabattkoder med her da. Desverre. Da måtte jeg isåfall betalt av min egen lomme og jeg er ikke i den ligaen heller. Det er veldig mange ligaer jeg ikke er i. Jeg føler likevel at jeg har noe å komme med. Ettersom jeg jo er i en helt egen liga.
1: på nett:
Stoorstålka.com
Stoorstålka er en slags samenes H&M. Bare uten den råtne arbeidsmiljøpolitikken og uten den forskrekkelige miljøikkepolitikken. Liksom H&M i et parallelt, godt univers. Men for samer. Trenger du noe samestæsj, som du også kunne tenke deg å bruke til hverdags, er dette stedet.
Og om du vever band har de veldig bra garn. Og det som må være grindvevuniversets fineste vever. Åhh. Vet dere at de har vever i gull? Og så har de kommager som sitter bedre på foten enn Kero sine. Og veldig fine belter. Og mange andre saker.
Jeg er ikke sponset, men jeg kjenner både Stoor og Stålka ganske godt, så jeg har opptil flere ganger fått saker og ting i foræring, for eksempel til jul. Så jeg er ikke helt upartisk. Så var dét sagt.
Men stor fan altså. Så stor fan at jeg også har kjøpt mange andre ting der helt frivillig. Og jeg har hørt fra så mange andre at servicen er helt super, at jeg tror ikke bare de er hyggelige når jeg handler.
Eller, joda jeg er helt upartisk, klikk og kjøp!
(De har også en helt fysisk butikk som ligger i Jokkmokk. Der er det god stemning.)
2: i Stockholm:
Wirströms
Dette er en byggvarehandel rett ved t-banestoppet Medborgarplassen, og de har ikke absolutt alt og de er ikke nødvendigvis billigst på alt, men i sum er de best. Superbest. De har nesten alt man trenger, de er åpen hver dag (hver ENESTE DAG!) og servicen er helt...altså...den er på topp i verdenssammenheng. De kan alt. Uansett hva du lurer på sånn selvfikseraktig, kan de svare. Og så har de et knallhardt kølappsystem som betyr at den som prøver å snike seg foran med "bare et lite spørsmål" eller forsøke å kapre DIN ansatte når hun står og forklarer deg hvordan en ekspansjonbolt fungerer, med "bare et lite spørsmål", så spiller det ingen rolle hvor sosialt uintelligent du er eller hvor dyr ytterfrakk du har, du må vente. Det setter en kort same med konstant brilledugg pris på.
3: i Kirkenes
Den første butikken i Nædamø når du kommer fra norsk side.
Kirkenes' beste butikk ligger altså strengt tatt en time utenfor Kirkenes. Og også strengt tatt i Finland.
Men uten konkurranse forøvrig.
Dette er også en byggvarebutikk, her har de mer sånn utendørsgreier, hytter og båter og treverk og sånn, men også en badstuseksjon og veldig mye bra tape og spennreimer og små artige ting.
Og fargerikt fiskeutstyr. Og masse bøtter. Og en hund som løper rundt og lukter litt for mye hund.
Servicen er vel mer underlig enn bra, men sjarmen her er mest å gå og se sjøl. En plass der hunden ikke er.
Jeg har nemlig selvsagt fått med meg at mange bloggere får ting til foræring og så anbefaler de dem på bloggene sine. Jeg har selvsagt også fått med meg at jeg ikke er i den ligaen. Det er vanskelig å ikke få dét med seg. Eh, så det følger ingen utlodninger eller rabattkoder med her da. Desverre. Da måtte jeg isåfall betalt av min egen lomme og jeg er ikke i den ligaen heller. Det er veldig mange ligaer jeg ikke er i. Jeg føler likevel at jeg har noe å komme med. Ettersom jeg jo er i en helt egen liga.
1: på nett:
Stoorstålka.com
Stoorstålka er en slags samenes H&M. Bare uten den råtne arbeidsmiljøpolitikken og uten den forskrekkelige miljøikkepolitikken. Liksom H&M i et parallelt, godt univers. Men for samer. Trenger du noe samestæsj, som du også kunne tenke deg å bruke til hverdags, er dette stedet.
Og om du vever band har de veldig bra garn. Og det som må være grindvevuniversets fineste vever. Åhh. Vet dere at de har vever i gull? Og så har de kommager som sitter bedre på foten enn Kero sine. Og veldig fine belter. Og mange andre saker.
Jeg er ikke sponset, men jeg kjenner både Stoor og Stålka ganske godt, så jeg har opptil flere ganger fått saker og ting i foræring, for eksempel til jul. Så jeg er ikke helt upartisk. Så var dét sagt.
Men stor fan altså. Så stor fan at jeg også har kjøpt mange andre ting der helt frivillig. Og jeg har hørt fra så mange andre at servicen er helt super, at jeg tror ikke bare de er hyggelige når jeg handler.
Eller, joda jeg er helt upartisk, klikk og kjøp!
(De har også en helt fysisk butikk som ligger i Jokkmokk. Der er det god stemning.)
2: i Stockholm:
Wirströms
Dette er en byggvarehandel rett ved t-banestoppet Medborgarplassen, og de har ikke absolutt alt og de er ikke nødvendigvis billigst på alt, men i sum er de best. Superbest. De har nesten alt man trenger, de er åpen hver dag (hver ENESTE DAG!) og servicen er helt...altså...den er på topp i verdenssammenheng. De kan alt. Uansett hva du lurer på sånn selvfikseraktig, kan de svare. Og så har de et knallhardt kølappsystem som betyr at den som prøver å snike seg foran med "bare et lite spørsmål" eller forsøke å kapre DIN ansatte når hun står og forklarer deg hvordan en ekspansjonbolt fungerer, med "bare et lite spørsmål", så spiller det ingen rolle hvor sosialt uintelligent du er eller hvor dyr ytterfrakk du har, du må vente. Det setter en kort same med konstant brilledugg pris på.
3: i Kirkenes
Den første butikken i Nædamø når du kommer fra norsk side.
Kirkenes' beste butikk ligger altså strengt tatt en time utenfor Kirkenes. Og også strengt tatt i Finland.
Men uten konkurranse forøvrig.
Dette er også en byggvarebutikk, her har de mer sånn utendørsgreier, hytter og båter og treverk og sånn, men også en badstuseksjon og veldig mye bra tape og spennreimer og små artige ting.
Og fargerikt fiskeutstyr. Og masse bøtter. Og en hund som løper rundt og lukter litt for mye hund.
Servicen er vel mer underlig enn bra, men sjarmen her er mest å gå og se sjøl. En plass der hunden ikke er.
Språkvask! Språkvask!
I dag forskrekket jeg meg selv ved å si "åttifæm" til et medlem av kirkenesstanden. "Åtifæm" gjentok han tålmodig.
Grøss. Sånn går det når man ikke har vært hjemme på over en månedsvis.
Grøss. Sånn går det når man ikke har vært hjemme på over en månedsvis.
hverdagsplage
Får man gå tidligere hjem fra jobb (som man er på til tross for at alle andre har helligdag) på grunn av dotter i ørene?
Det vil si, dott i øret?
Hver gang jeg puster er det som om noen blåser meg i øret. VOLDSOMT irriterende. Og så sier det klikk klikk klikk klikk
Helt umulig å skape kunst under sånne forhold. Eller lese vanskelige tekster.
Jeg tror at om jeg, uten denne erfaringen, skulle valgt meg en uskyldig hverdagsplage å drages med, utfra en katalog for eksempel, kunne jeg vært dum nok til å velge dott i øret. Nå ville jeg heller gått for neseblod eller statisk hår.
Fanes da.
Det vil si, dott i øret?
Hver gang jeg puster er det som om noen blåser meg i øret. VOLDSOMT irriterende. Og så sier det klikk klikk klikk klikk
Helt umulig å skape kunst under sånne forhold. Eller lese vanskelige tekster.
Jeg tror at om jeg, uten denne erfaringen, skulle valgt meg en uskyldig hverdagsplage å drages med, utfra en katalog for eksempel, kunne jeg vært dum nok til å velge dott i øret. Nå ville jeg heller gått for neseblod eller statisk hår.
Fanes da.
hverdagsspørsmål
Hvor mange plusspoeng får man for å starte å jobben etter jul en dag for alle andre?
Ikke så mange, når man oppdager at det er helligdag først etter at man er kommet på jobb, og man strengt tatt hadde tenkt å begynne på jobb dagen før, som man heller ikke ante var helligdag men trodde var vanlig mandag, men sov så dårlig at man bevilget seg en ekstra fridag.
Ikke så mange, når man oppdager at det er helligdag først etter at man er kommet på jobb, og man strengt tatt hadde tenkt å begynne på jobb dagen før, som man heller ikke ante var helligdag men trodde var vanlig mandag, men sov så dårlig at man bevilget seg en ekstra fridag.
hverdagsetikette
Hvor mange ganger må man si "unnskyld, du står på foten min" til en femåring på t-banen før man har lov å veive ham ned?
Det som skjer mellom kr 1000 og 8900. Duodji igjen.
Jeg tror jeg har ca én samisk leser. Muligens to.
Så jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsetter å skrive om duodji og samesaker, bortsett fra at jeg aldri har skrevet ett eneste ord for å tekkes mine lesere, det er vel mer et under enn en logisk konsekvens av noe som helst, at folk stadig kikker innom. Og det er jo trivelig det, bevares. Men på eget ansvar altså.
Så nå: Duodji igjen:
Jeg har havnet i en diskusjon på facebook. Som man jo gjør. Om prisen på vevde bånd. Og det er en litt vanskelig diskusjon for noen er jo proffe og andre driver på hobbybasis, noen er flinke og andre er vel mer entusiastiske, og selv er jeg ingen proffduojar og trenger ikke tenke på skatt og moms og vattnått, men det er jo heller ikke noe poeng at vi som ikke er avhengig av dette underbyr de som har det som profesjon. Og én fastpris er vel heller ikke noe poeng å finne, for enkelte er jo flinkere og mer ettertraktet enn andre.
Men nå er det mange som selger kommagbånd for ca en tusenlapp. En duojar har lagt ut et regnestykke som viser at den logiske prisen burde være 8900 kr.
Og derimellom er det jo et ganske stort gap. Som fylles av duojaren. Spørsmålet blir altså hvor mye man skal subsidiere sine kunder med.
Så kommer de som kan kategoriseres som "kunder" inn i debatten og begynner å dra inn folks dårlige råd både i gamle dager og minstepensjonister nå. Og jeg blir forholdsmessig irritert. For det er jo klart at den som driver med duodji er en kulturbærer. Vi er litt sånn halvsjeldne. Men er det utøverens personlige og økonomiske ansvar å forsyne andre med duodji?
Tøys!
Igjen synes jeg at det er interessant hvordan denne diskusjonen oppstår rundt det som kalles for myksløyd. Altså det damer driver med. Den duodjien som ikke signeres før salg. Hardsløyden, som for det meste menn driver med (men ikke bare! Se på Gunvor Guttorm sine saker for eksempel!), signeres med utøverens initialer og ingen bak initialer tenker Ikke kan jeg ta ordentlig betalt for denne ikke!
Kniven koster 25000.
Skobandet 1000.
Kniven tør man ikke bruke engang.
Kommagbandet må man ha for å holde kommagene på beina.
Nå er vi der at folk bare vil ha festskallebånd. De tar lengre tid å veve. Hverdagsband er en annen affære. Det logiske hadde vel vært at de som synes det blir aldeles for dyrt å betale for noe det har tatt en arbeidsuke å lage, kjøper billigere band. I stedet har vi havnet i den situasjonen at folk betaler for festskalleband som om de hadde vært hverdagsbånd.
Og hvem sin skyld er det?
Min, blant andre. Ikke engang da jeg vevde for Dramaten turte jeg å ta ordentlig betalt. Og de hadde da vitterligen hatt råd å betale riktig pris. Men jeg fikk meg ikke til å be om den. For det var jo bare et par bånd.
Det var jo bare en arbeidsuke.
Så jeg vet ikke helt hvorfor jeg fortsetter å skrive om duodji og samesaker, bortsett fra at jeg aldri har skrevet ett eneste ord for å tekkes mine lesere, det er vel mer et under enn en logisk konsekvens av noe som helst, at folk stadig kikker innom. Og det er jo trivelig det, bevares. Men på eget ansvar altså.
Så nå: Duodji igjen:
Jeg har havnet i en diskusjon på facebook. Som man jo gjør. Om prisen på vevde bånd. Og det er en litt vanskelig diskusjon for noen er jo proffe og andre driver på hobbybasis, noen er flinke og andre er vel mer entusiastiske, og selv er jeg ingen proffduojar og trenger ikke tenke på skatt og moms og vattnått, men det er jo heller ikke noe poeng at vi som ikke er avhengig av dette underbyr de som har det som profesjon. Og én fastpris er vel heller ikke noe poeng å finne, for enkelte er jo flinkere og mer ettertraktet enn andre.
Men nå er det mange som selger kommagbånd for ca en tusenlapp. En duojar har lagt ut et regnestykke som viser at den logiske prisen burde være 8900 kr.
Og derimellom er det jo et ganske stort gap. Som fylles av duojaren. Spørsmålet blir altså hvor mye man skal subsidiere sine kunder med.
Så kommer de som kan kategoriseres som "kunder" inn i debatten og begynner å dra inn folks dårlige råd både i gamle dager og minstepensjonister nå. Og jeg blir forholdsmessig irritert. For det er jo klart at den som driver med duodji er en kulturbærer. Vi er litt sånn halvsjeldne. Men er det utøverens personlige og økonomiske ansvar å forsyne andre med duodji?
Tøys!
Igjen synes jeg at det er interessant hvordan denne diskusjonen oppstår rundt det som kalles for myksløyd. Altså det damer driver med. Den duodjien som ikke signeres før salg. Hardsløyden, som for det meste menn driver med (men ikke bare! Se på Gunvor Guttorm sine saker for eksempel!), signeres med utøverens initialer og ingen bak initialer tenker Ikke kan jeg ta ordentlig betalt for denne ikke!
Kniven koster 25000.
Skobandet 1000.
Kniven tør man ikke bruke engang.
Kommagbandet må man ha for å holde kommagene på beina.
Nå er vi der at folk bare vil ha festskallebånd. De tar lengre tid å veve. Hverdagsband er en annen affære. Det logiske hadde vel vært at de som synes det blir aldeles for dyrt å betale for noe det har tatt en arbeidsuke å lage, kjøper billigere band. I stedet har vi havnet i den situasjonen at folk betaler for festskalleband som om de hadde vært hverdagsbånd.
Og hvem sin skyld er det?
Min, blant andre. Ikke engang da jeg vevde for Dramaten turte jeg å ta ordentlig betalt. Og de hadde da vitterligen hatt råd å betale riktig pris. Men jeg fikk meg ikke til å be om den. For det var jo bare et par bånd.
Det var jo bare en arbeidsuke.
Man overrasker seg selv ved å skrive et helt innlegg om kjelleropprydding. Det følger her:
I dag har vi rydda i kjelleren. Å hurra og lykkelige hjerte.
Jeg vet ikke hva det sier om meg som person at det gjør meg så inderlig tilfreds.
Først hadde jeg styra endel (i telefonkø, blant annet) med å få tak i kjellerhyller, som viste seg å være akkurat så små som vi oppgitt, men på en måte mye mindre såklart. Jeg vil ikke påstå at de kjellerhyllene egentlig tar unna så mye, kanskje ca en tekopp på hvert hylleplan og vi oppbevarer ikke tekopper i kjelleren. Men de har nå likevel tilført endel stableplass liksom bak seg og mellom seg og mellom seg og veggen, der man kan stable sammenbrettete flyttekartonger, som ellers har gitt kjelleboden den der berlin-etter-krigen-looken som den har hatt et stykke tid.
Man kan jo ikke kaste papp. Papp er som utenlandsk valuta. Om man kaster en pappeske, får man garantert bruk for den. Og flytteeskene kan jo hvertfall ikke kastes. For vi kommer jo til å flytte. All empiri tilsier at det blir flytting i fremtiden, sånn som det var femten flyttinger i tiåret 2000 til 2010. Og litt utetter i påfølgende år. Er det noe som er sikkert så er det at det blir flytting. Hverken kropp eller hode kan tro på noe annet. Flytting er en naturlov. Flytteesker må ikke kastes. Dermed brukes kjelleren til å oppbevare en potensiell/kommende flytt.
Istedetfor julepynt og arbeidsklær og sveisemasker og telt og vintersko.
Men nå, etter oppryddingen, som var forbausende effektiv til tross for manglende breaking news på hyllefronten, øynes det plass for julepynt. For vintersko. For esken med wii og wii-spill som bare opptar plass all den tid jeg jo ingen tv-har.
Og hva betyr det? Jo , det betyr at det blir ledig plass i boden oppe i leiligheta. Og hva betyr det? Bortsett fra at kommagene mine kan stables på én plass, istedetfor utover gulvet (berlin-etter-krigen utført i Stoorstålka- og Kerokommager.) Jo det betyr at symaskinen og eskene med stoff og boksene med små dingser kan flyttes ut av arbeidsrommet og over i boden!
Og HVA BETYR DET?
Eh...
Det betyr vel egentlig bare at det blir tomt i hyllene på arbeidsrommet og at jeg må klatre opp den lille stolstigen min og løfte ned en tyve kilos symaskin fra en hylle over hodehøyde, hver gang jeg skal sy.
Nå ble jeg såklart litt usikker på hvor stor forbedringen egentlig er. Og om jeg har blitt litt lurt av noen til å dele mer på arbeidsrommet enn jeg hadde tenkt.
Og likevel er jeg lykkelig i hjertet.
Iallefall var jeg det helt til vi kom opp fra kjelleren og fikk øye på det gamle arbeidsbordet, som jo står delvis nedmontert inne på arbeidsrommet. Ettersom vi har fått nytt spisestuebord. Og allerede har ett spisestuebord inne på arbeidsrommet. Og derfor hadde tenkt at det nedmonterte skulle ned i kjelleren. Helt innerst bakerst.
Det blir litt vanskelig nå. Ettersom oppryddingen, den forbausende effektive, var såpass effektiv på grunn av mye spilling av Tetris i barndommen. Og ikke akkurat var tilpasset tanken om at det aller største skulle innerst bakerst, helt sist.
Mhm.
Mhm.
Ikke like lykkelig i hjertet.
Men litt. Likevel.
Jeg vet ikke hva det sier om meg som person at det gjør meg så inderlig tilfreds.
Først hadde jeg styra endel (i telefonkø, blant annet) med å få tak i kjellerhyller, som viste seg å være akkurat så små som vi oppgitt, men på en måte mye mindre såklart. Jeg vil ikke påstå at de kjellerhyllene egentlig tar unna så mye, kanskje ca en tekopp på hvert hylleplan og vi oppbevarer ikke tekopper i kjelleren. Men de har nå likevel tilført endel stableplass liksom bak seg og mellom seg og mellom seg og veggen, der man kan stable sammenbrettete flyttekartonger, som ellers har gitt kjelleboden den der berlin-etter-krigen-looken som den har hatt et stykke tid.
Man kan jo ikke kaste papp. Papp er som utenlandsk valuta. Om man kaster en pappeske, får man garantert bruk for den. Og flytteeskene kan jo hvertfall ikke kastes. For vi kommer jo til å flytte. All empiri tilsier at det blir flytting i fremtiden, sånn som det var femten flyttinger i tiåret 2000 til 2010. Og litt utetter i påfølgende år. Er det noe som er sikkert så er det at det blir flytting. Hverken kropp eller hode kan tro på noe annet. Flytting er en naturlov. Flytteesker må ikke kastes. Dermed brukes kjelleren til å oppbevare en potensiell/kommende flytt.
Istedetfor julepynt og arbeidsklær og sveisemasker og telt og vintersko.
Men nå, etter oppryddingen, som var forbausende effektiv til tross for manglende breaking news på hyllefronten, øynes det plass for julepynt. For vintersko. For esken med wii og wii-spill som bare opptar plass all den tid jeg jo ingen tv-har.
Og hva betyr det? Jo , det betyr at det blir ledig plass i boden oppe i leiligheta. Og hva betyr det? Bortsett fra at kommagene mine kan stables på én plass, istedetfor utover gulvet (berlin-etter-krigen utført i Stoorstålka- og Kerokommager.) Jo det betyr at symaskinen og eskene med stoff og boksene med små dingser kan flyttes ut av arbeidsrommet og over i boden!
Og HVA BETYR DET?
Eh...
Det betyr vel egentlig bare at det blir tomt i hyllene på arbeidsrommet og at jeg må klatre opp den lille stolstigen min og løfte ned en tyve kilos symaskin fra en hylle over hodehøyde, hver gang jeg skal sy.
Nå ble jeg såklart litt usikker på hvor stor forbedringen egentlig er. Og om jeg har blitt litt lurt av noen til å dele mer på arbeidsrommet enn jeg hadde tenkt.
Og likevel er jeg lykkelig i hjertet.
Iallefall var jeg det helt til vi kom opp fra kjelleren og fikk øye på det gamle arbeidsbordet, som jo står delvis nedmontert inne på arbeidsrommet. Ettersom vi har fått nytt spisestuebord. Og allerede har ett spisestuebord inne på arbeidsrommet. Og derfor hadde tenkt at det nedmonterte skulle ned i kjelleren. Helt innerst bakerst.
Det blir litt vanskelig nå. Ettersom oppryddingen, den forbausende effektive, var såpass effektiv på grunn av mye spilling av Tetris i barndommen. Og ikke akkurat var tilpasset tanken om at det aller største skulle innerst bakerst, helt sist.
Mhm.
Mhm.
Ikke like lykkelig i hjertet.
Men litt. Likevel.
Abonner på:
Innlegg (Atom)