Jeg er glad jeg ramla på hodet

Jeg aner faktisk ikke om jeg har skrevet om dette før. Har jeg?
Men før jeg startet med denne bloggen, studerte jeg musikk. Det var fantastisk. Det var som å være Harry Potter og gå på Galtvort. Magisk. Min verden. Det der å stå opp og pakke en bag full av diverse fløyter og kanskje en sekkepipe og gå ned på skolen. Åh.
Og vanskelig, jeg er ikke egentlig noe naturtalent. Da må man øve mye. Og være mye frustrert. Kjenne mye på det der stille skriket i magen når man ikke får til, ikke får til, ikke får til.
Og øve. Og håpe at man knekker kode etter kode, men man vet ikke.
Det mest magiske, mest fantastiske, er å spille sammen med andre.  Sitte inne i lyden og brette utover og innover ny lyd. Få det til å slå ut og åpne seg, i en helhet, ikke en enhet. Det er vel det jeg savner mest.
For nå driver jeg overhodet ikke med musikk mer.

Før jeg begynte å studere musikk, ramla jeg på hodet. Dét har jeg skrevet om før. Jeg var kanskje fjorten, hoppa i sovepose, noen spente bein på meg, jeg gikk i betongen med tennene først, og alle tenkte, det var bra det bare var tennene som gikk.
Og så, da jeg begynte seriøst med musikken, ble det åpenbart at noe var feil, armene funka liksom ikke, og etter lang, lang tid fikk det der betongmøtet skylden. Det som starta som en vrang senebetennelse gikk over til å bli en udefinert men kronisk nakkeskade.
Som overhodet ikke plager meg ihverdagen. Men når du står på et øvingsrom seks timer om dagen og gjør den samme bittelille intense bevegelsen hele dagen, bør fysikken være i orden. Og det var den ikke og den ble bare verre og verre. Og i starten trodde jeg det kom til å fikse seg å på slutten var det åpenbart at det kom den ikke til å gjøre.
Jeg fullførte utdannelsen, med litt modifikasjoner, men det var åpenbart, nei det var ikke åpenbart, det ble åpenbart, eller ikke akkurat åpenbart-,vel, til slutt innså tilogmed jeg at musikk, det måtte jeg slutte med.
Og det er vel ikke det artigste, å bli kasta ut av Galtvort når du endelig har funnet en plass å bruke dine magiske evner.
Nei, det er ikke særlig stas.
Men kanskje det der at jeg aldri var noe naturtalent gjorde det lettere. Jeg følte aldri at verden gikk glipp av noe stort, det va det bare jeg som gjorde. Det var ikke som om skjebnen seilte forbi og nekta å stoppe og ta meg på, men jeg mista musikken. Som er forferdelig trasig, men noe annet.

Og jeg er glad jeg ramla på hodet. For nå har jeg det så bra. Det er ikke lett å være billedkunstner heller. Men jeg er ikke like frustrert over alt jeg ikke får til. Jeg er flinkere til dette en jeg var som musiker. Teknisk sett iallefall. Det er mer ensomt, det er det, men man veies ikke og finnes for lett på samme daglige basis heller. Hverdagen er lettere. Ikke like magisk kanskje, men bedre og riktigere og helt rett. Jeg holder på med det jeg skal holde på med. Det føler jeg hver dag.
Selv om jeg enda ikke har begynt å høre på musikk igjen, føler jeg meg ikke...feil. Jeg føler meg rett.
Jeg føler meg ikke snytt for noe, jeg er takknemmlig og lettet over at det ble som det ble.
Jeg vil si: det var verdt det.
Og: nå er alt rett.

Dét kan man sitte og være litt sånn plutselig forskrekket takknemlig over på bussen en maimorgen.