Har man klart å gjøre noe med nesten alle punktene på listen fra visning nr 1, bortsett fra regnet og lavsesongen, og det har blitt den dagen i uka da trappeoppgangen vaskes så den er skinnende ren og lukter julevask, og så sitter man på banen på vei inn til byen og bort fra visningen, for man skal jo holde seg borte, man har staila og plassert ut fruktskåler og kvaster med plommetre sånn herlig bohemskt her og der, men hva hva hva er det man har glemt? Nei det kan jo ikke være noe, man gikk jo gjennom leiligheten tusen ganger før man låste, men følelsen slipper ikke taket, før man kommer på at
man av diverse årsaker fylte søppelbøtta med gamle ølflasker, som hadde vært gjemt en annen plass, men, diverse årsaker, og så glemte å ta den med seg. Fra under vasken. Skapet som alle med litt visningsvett åpner.
Ølflasker og plommekvister.
Jeg har ikke orka å fortelle det til the Stig enda.
Jaja.
Når man skal ha visning
kan for eksempel dette skje visningsdagen:
-plutselig knirker to dører og tre skapdører når man åpner og lukker.
-kjøkkenvasken har begynt å sprute.
-det lukter bæsj i oppgangen?
-det er umulig å få sin sønn til å sove, hvilket jo forstyrrer kjøreplanen.
-noen har hatt fest utfor soveromsvinduet og glemt festrekvisitaen samt uteliggerutstyret sitt der. Heia sjarmerende utsikt.
-noen har påbegynt en hagerenovering, men gitt opp halvveis og elta komposten rett utfor utgangsdøra
-den fine blomstrende blomsten som fremhevet hvor koselig det er å ha veranda gikk hen og døde om natten.
-solskinnet vi har hatt i to uker ble til regn. Vi har en sliten leilighet, med to fantastiske balkonger. Det er liksom balkonger vi har.
-megleren har plutselig begynt å omtale det som tidligere ble benevnt som høysesong som lavsesong.
Èn til i morgen, så kan vi få lov å begynne å bo i huset vårt igjen. All denne pynten og renholdningen er ikkekompatibel med en rosindrevet Godzilla i ettårsalderen.
-plutselig knirker to dører og tre skapdører når man åpner og lukker.
-kjøkkenvasken har begynt å sprute.
-det lukter bæsj i oppgangen?
-det er umulig å få sin sønn til å sove, hvilket jo forstyrrer kjøreplanen.
-noen har hatt fest utfor soveromsvinduet og glemt festrekvisitaen samt uteliggerutstyret sitt der. Heia sjarmerende utsikt.
-noen har påbegynt en hagerenovering, men gitt opp halvveis og elta komposten rett utfor utgangsdøra
-den fine blomstrende blomsten som fremhevet hvor koselig det er å ha veranda gikk hen og døde om natten.
-solskinnet vi har hatt i to uker ble til regn. Vi har en sliten leilighet, med to fantastiske balkonger. Det er liksom balkonger vi har.
-megleren har plutselig begynt å omtale det som tidligere ble benevnt som høysesong som lavsesong.
Èn til i morgen, så kan vi få lov å begynne å bo i huset vårt igjen. All denne pynten og renholdningen er ikkekompatibel med en rosindrevet Godzilla i ettårsalderen.
Jeg liker ting.
Jeg har julestemning hver kveld. Det er veldig ryddig, ting står på unaturlige plasser, man snakker litt halvlavt, og man har utført dagens arbeid.
Morgendagens arbeid er derimot ikke utført, herregud så mye vi har å gjøre, men gjør man det våkner Jendor og vil vite hvorfor vi ikke er stillere, så om kvelden må man liste seg rundt og gjøre småting. I overimorgen er det visning, og jeg holder på å gi opp på oppløpet. Jeg holdt ut til fotograferingen, vi skal selge en leilighet som...ja, den er fantastisk, men jeg føler at ettersom alt annet i denne bydelen er så voldsomt oppussa, så må man hjelpe den som ser å få øye på hvor fantastisk den er, her den ligger og duver i toppen av trekronene. Med sine plastgulv og våtromstapet og vannpregede kjøkkenskapsdører. Til fotograferingen hadde jeg gjort en fantastisk jobb, med blomster og stabler og pledd og spakänsla, derav julestemningen, nå har vi det så fint som man bare har det når alt som gjør livet praktisk er fjernet. Blant annet barnet. Eller, han er ikke fjernet, men det er ikke spor av ham i leiligheten. Eller, det er jo fanden suse meg rosiner overalt, men når den er salgsklar er det en leilighet for et urbant, barnløst liv.
Og på mandag er siste visning og så kan vi slappe av igjen, men det er dette med å gi opp på oppløpet, prospektet ble jo så fint, tenker jeg, når de først er her gjør det ikke noe at det ikke er riktig så fint her som jeg vet jeg kan få til.
Men her gjelder det å klute med alle settinger og ikke gi seg. Stelle med planter og omkalfatre, det er det jeg skal til krampa tar meg.
Og jeg er litt lei meg for at vi skal flytte herfra, altså, alt som gjør leiligheten fin på bilder er jo tingene mine, ellers er det strengt tatt hvitmalte vegger og litt slitt kjøkkeninnredning, men det er jo også lyset. Fra alle kanter. Og alt jeg klarer å se for meg i Kirkenes er mørkt. Og det er jo feil.
Og tingene mine, jeg fikk tilbud på en flyttetransport her i dag, 98.200. Jeg glemte å spørre hva de tar til Tasmania.
Vet dere, jeg liker ting. Jeg vil gjerne ha med meg skammelen med sauskinn, bordet jeg har laga sjøl, bokhylla vi fant i soprummet, jeg vi ha det med til min nye og evige kirkenesbase. Jeg kan jo kjøpe alt nesten nytt for hundre tusen. (det trenger jeg ikke, jeg har et tilbud på en drøy tredjedel av det der også.) Men det er klart vi er hard på kastinga. Det er mye jeg ville ha beholdt som er kastet. Og det er sikkert endel som burde vært kastet som er beholdt. Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette mer på en stund. Ikke i denne skalaen iallefall.
Morgendagens arbeid er derimot ikke utført, herregud så mye vi har å gjøre, men gjør man det våkner Jendor og vil vite hvorfor vi ikke er stillere, så om kvelden må man liste seg rundt og gjøre småting. I overimorgen er det visning, og jeg holder på å gi opp på oppløpet. Jeg holdt ut til fotograferingen, vi skal selge en leilighet som...ja, den er fantastisk, men jeg føler at ettersom alt annet i denne bydelen er så voldsomt oppussa, så må man hjelpe den som ser å få øye på hvor fantastisk den er, her den ligger og duver i toppen av trekronene. Med sine plastgulv og våtromstapet og vannpregede kjøkkenskapsdører. Til fotograferingen hadde jeg gjort en fantastisk jobb, med blomster og stabler og pledd og spakänsla, derav julestemningen, nå har vi det så fint som man bare har det når alt som gjør livet praktisk er fjernet. Blant annet barnet. Eller, han er ikke fjernet, men det er ikke spor av ham i leiligheten. Eller, det er jo fanden suse meg rosiner overalt, men når den er salgsklar er det en leilighet for et urbant, barnløst liv.
Og på mandag er siste visning og så kan vi slappe av igjen, men det er dette med å gi opp på oppløpet, prospektet ble jo så fint, tenker jeg, når de først er her gjør det ikke noe at det ikke er riktig så fint her som jeg vet jeg kan få til.
Men her gjelder det å klute med alle settinger og ikke gi seg. Stelle med planter og omkalfatre, det er det jeg skal til krampa tar meg.
Og jeg er litt lei meg for at vi skal flytte herfra, altså, alt som gjør leiligheten fin på bilder er jo tingene mine, ellers er det strengt tatt hvitmalte vegger og litt slitt kjøkkeninnredning, men det er jo også lyset. Fra alle kanter. Og alt jeg klarer å se for meg i Kirkenes er mørkt. Og det er jo feil.
Og tingene mine, jeg fikk tilbud på en flyttetransport her i dag, 98.200. Jeg glemte å spørre hva de tar til Tasmania.
Vet dere, jeg liker ting. Jeg vil gjerne ha med meg skammelen med sauskinn, bordet jeg har laga sjøl, bokhylla vi fant i soprummet, jeg vi ha det med til min nye og evige kirkenesbase. Jeg kan jo kjøpe alt nesten nytt for hundre tusen. (det trenger jeg ikke, jeg har et tilbud på en drøy tredjedel av det der også.) Men det er klart vi er hard på kastinga. Det er mye jeg ville ha beholdt som er kastet. Og det er sikkert endel som burde vært kastet som er beholdt. Jeg er glad jeg ikke skal gjøre dette mer på en stund. Ikke i denne skalaen iallefall.
Jah såh
Jag är lite låg,
som de sier, svenskene. Alle som har drevet med flytting, kjøping, selging og diverse med tusen ukjente i mente, kjenner seg vel litt igjen i det. I tillegg ble det egentlig ingen sommerferie i år og nå er det igang i jobb igjen med det kjedeligste jeg vet, søknadsskriving. Ikke blir det så veldig bra søknader heller.
Sukk.
Men da skal jeg kanskje heller snakke litt om Jendor. Mitt ekstremt selvstendige lille barn. Nå har han lært seg å gå, uten hjelp eller holding i hendene. Han ble passet av koftesømmersken forrige søndag, for at vi skulle komme i mål med det hele til fotograferinga av leiligheta. Hun starta kalaset med å plassere ham midt i en maurtue, som hadde flyttet inn i en sandkasse utfor en sommerstengt skole, hvilket hun fortalte da de kom tilbake fra sine eskapader. Mens hun forteller setter Jendor seg på huk og peker på bakken og sier VÆH! som betyr veps, eller egentlig det meste av insekter. Det var vi jo storligen imponerte over alle sammen, at han fikk med seg historien, husket det som hadde skjedd, og tilogmed kommenterte det.
Men da jeg gikk og la meg om kvelden, tenke jeg plutselig
Hvor har ungen lært seg svensk?
For selv om han har vært mer i Sverige enn de fleste kirkenesere, så har han egentlig ikke vært i Sverige etter at han åpenbart begynte å forstå hva som ble sagt, og tilogmed komme med egne ord. Og han kjenner jo ingen svensker. Bortsett fra koftesømmersken, men henne kjente han jo ikke engang igjen.
Svaret er kanskje at alt språk er litt halvbabling for bárdni. Han er nok god til å finne essensen i det som blir sagt, selv om han ikke skjønner alle ord.
Enten det, eller så svorsker jeg hjemme også.
som de sier, svenskene. Alle som har drevet med flytting, kjøping, selging og diverse med tusen ukjente i mente, kjenner seg vel litt igjen i det. I tillegg ble det egentlig ingen sommerferie i år og nå er det igang i jobb igjen med det kjedeligste jeg vet, søknadsskriving. Ikke blir det så veldig bra søknader heller.
Sukk.
Men da skal jeg kanskje heller snakke litt om Jendor. Mitt ekstremt selvstendige lille barn. Nå har han lært seg å gå, uten hjelp eller holding i hendene. Han ble passet av koftesømmersken forrige søndag, for at vi skulle komme i mål med det hele til fotograferinga av leiligheta. Hun starta kalaset med å plassere ham midt i en maurtue, som hadde flyttet inn i en sandkasse utfor en sommerstengt skole, hvilket hun fortalte da de kom tilbake fra sine eskapader. Mens hun forteller setter Jendor seg på huk og peker på bakken og sier VÆH! som betyr veps, eller egentlig det meste av insekter. Det var vi jo storligen imponerte over alle sammen, at han fikk med seg historien, husket det som hadde skjedd, og tilogmed kommenterte det.
Men da jeg gikk og la meg om kvelden, tenke jeg plutselig
Hvor har ungen lært seg svensk?
For selv om han har vært mer i Sverige enn de fleste kirkenesere, så har han egentlig ikke vært i Sverige etter at han åpenbart begynte å forstå hva som ble sagt, og tilogmed komme med egne ord. Og han kjenner jo ingen svensker. Bortsett fra koftesømmersken, men henne kjente han jo ikke engang igjen.
Svaret er kanskje at alt språk er litt halvbabling for bárdni. Han er nok god til å finne essensen i det som blir sagt, selv om han ikke skjønner alle ord.
Enten det, eller så svorsker jeg hjemme også.
På ateljeet.
Da sitter jeg plutselig på jobb. Det er litt betegnende for hvor mye jeg har å gjøre at jeg havner i bloggkoma med en gang.
Jeg må rydde her. Nå er det jo ganske ryddig for det har vært utleid. Så det er ingen stor jobb.
Tenkte jeg. Da jeg la ivei til ateljéet både en og to ganger i morrest, med og uten nøkler og månedskort og tauet til datamaskinen.
Men jeg tenkte ikke på at jeg har jo et lager her.
Jeg tenkte heller ikke på at det er enormt.
Så nå er jeg litt motløs. Planen om å putte alt i små plastposer og kaste det ute i søppelbøtta går ut.
Selv om det er grusomt lenge siden jeg har vært her, er det litt vemodig at det går mot sin slutt. jeg kommer kanskje ikke til å savne å springe som en tulling mellom t-bane og trikken, men...ja, hva med det der rare bygget jeg kjører forbi hver gang jeg skal på jobb, det som har ca ingen vinduer men en svær jævla glass-sjakt? Aldri kommer jeg til å finne ut hva det er. Og alle trappene opp til kontoret? Og folkene? Hun rumeneren som har sittet utenfor pendeltogstasjonen har visst dratt hjem. Eller så har hun begynt å jobbe senere skift. Og følelsen av å være dautrøtt når man kommer på jobb klokka ti fordi man har stått opp klokken fem? Den håper jeg blir igjen her.
Jaja. Jeg har litt å gjøre, jeg får vel komme i gang.
Jeg må rydde her. Nå er det jo ganske ryddig for det har vært utleid. Så det er ingen stor jobb.
Tenkte jeg. Da jeg la ivei til ateljéet både en og to ganger i morrest, med og uten nøkler og månedskort og tauet til datamaskinen.
Men jeg tenkte ikke på at jeg har jo et lager her.
Jeg tenkte heller ikke på at det er enormt.
Så nå er jeg litt motløs. Planen om å putte alt i små plastposer og kaste det ute i søppelbøtta går ut.
Selv om det er grusomt lenge siden jeg har vært her, er det litt vemodig at det går mot sin slutt. jeg kommer kanskje ikke til å savne å springe som en tulling mellom t-bane og trikken, men...ja, hva med det der rare bygget jeg kjører forbi hver gang jeg skal på jobb, det som har ca ingen vinduer men en svær jævla glass-sjakt? Aldri kommer jeg til å finne ut hva det er. Og alle trappene opp til kontoret? Og folkene? Hun rumeneren som har sittet utenfor pendeltogstasjonen har visst dratt hjem. Eller så har hun begynt å jobbe senere skift. Og følelsen av å være dautrøtt når man kommer på jobb klokka ti fordi man har stått opp klokken fem? Den håper jeg blir igjen her.
Jaja. Jeg har litt å gjøre, jeg får vel komme i gang.
Nå braker det snart løs
Nå har fotografen vært her. Vi har jo jobbet oss litt ihjel for å rekke å bli ferdige, og egentlig var hele situasjonen litt betegnende for hvorfor vi gir opp Stockholmsdelen av livet. Den sydlige delen av dobbeltlivet lar seg vanskelig kombinere med Jendor. Det har rett og slett vært litt vanskelig å bli klar i tide når han hjelper til med alt. Og ingen får jobbet. Og når fotograf og megler går ut døren og man har lyst å kaste seg utslitt ned på såffen etter ei intens uke med pakking, rydding, fiksing og orging så bare Jendor.
Nuvel. Fotografen fikk jobbet, jævlig raskt, jeg er litt usikker på hvor bra det er, han ble ferdig på litt over halve den stipulerte tiden, men vi får se bildene da. Kanskje han var et geni. Bortsett fra at jeg innser at han har fotografert stua med kommoden med delvis åpne skuffer osv.
Nuvel. NUVEL. Nå er det gjort.
Sånn her ser det ut hos oss. Tatt med frkfigenschous mobil før sirkuset rykket inn og ut.
Nuvel. Fotografen fikk jobbet, jævlig raskt, jeg er litt usikker på hvor bra det er, han ble ferdig på litt over halve den stipulerte tiden, men vi får se bildene da. Kanskje han var et geni. Bortsett fra at jeg innser at han har fotografert stua med kommoden med delvis åpne skuffer osv.
Nuvel. NUVEL. Nå er det gjort.
Sånn her ser det ut hos oss. Tatt med frkfigenschous mobil før sirkuset rykket inn og ut.
Det er bra man får litt hjelp
når man driver og stresser med å bli klar til fotograferingen til prospektet!
Takk til hjelpemannskapet.
Jamennasså
Nå som jeg er i interiørbarnasjen, som er en feilskriving men mektig mye bedre enn "bransjen", ser jeg på hvordan andre som selger sine leiligheter gjør det når de staailer til salg.
Og stikkordet her må vel være å frasi seg all skam i livet.
Jeg mener, når jeg flytter rundt på mine ting så må det ikke bli for tøvete. Altså ikke for langt ifra en levd virkelighet i denne leiligheten. Men når man sørfer på interiørbilder i boligannonsene...
Stabling, det er greia. Jeg kan også stable, det er ikke det. Jeg kan strekke meg til en bokstabel på et bord og bare føle meg bittelitt teit. Men boligannonsene! De stopper ikke der! Neida, her stabler man to lysestaker oppå den bokstabelen! Og hva med en krakk med et magasin på med en blomsterpotte komplett med et fikentre oppå der igjen!
Ærlig talt, det er jo grusomt upraktisk. Skal vi se, hvor la jeg seneste nummer av Monocle...under yuccapalmen ja.
Pledd og puter nok til en beleiring gjennom vinteren. Seng med herlig rotete sengteppe oppå et annet sengteppe, og oppå der en KURV med et tredje sengteppe.
Slutt, da.
Og på alle bord står det åpna hvitvinsflasker og vinglass og på en balkong sto det tilogmed et brett med sushi og på en annen en bløtkake komplett med festlig pådekning!
Jeg kommer ikke til å slenge ut så mye som en croissant.
Ikke at jeg ikke har råd til bakevarer, om det skulle stå på det, men jeg kjenner skamrødmen kommer og tar meg.
Nei nei nei.
Og stikkordet her må vel være å frasi seg all skam i livet.
Jeg mener, når jeg flytter rundt på mine ting så må det ikke bli for tøvete. Altså ikke for langt ifra en levd virkelighet i denne leiligheten. Men når man sørfer på interiørbilder i boligannonsene...
Stabling, det er greia. Jeg kan også stable, det er ikke det. Jeg kan strekke meg til en bokstabel på et bord og bare føle meg bittelitt teit. Men boligannonsene! De stopper ikke der! Neida, her stabler man to lysestaker oppå den bokstabelen! Og hva med en krakk med et magasin på med en blomsterpotte komplett med et fikentre oppå der igjen!
Ærlig talt, det er jo grusomt upraktisk. Skal vi se, hvor la jeg seneste nummer av Monocle...under yuccapalmen ja.
Pledd og puter nok til en beleiring gjennom vinteren. Seng med herlig rotete sengteppe oppå et annet sengteppe, og oppå der en KURV med et tredje sengteppe.
Slutt, da.
Og på alle bord står det åpna hvitvinsflasker og vinglass og på en balkong sto det tilogmed et brett med sushi og på en annen en bløtkake komplett med festlig pådekning!
Jeg kommer ikke til å slenge ut så mye som en croissant.
Ikke at jeg ikke har råd til bakevarer, om det skulle stå på det, men jeg kjenner skamrødmen kommer og tar meg.
Nei nei nei.
Fåsebilde NÅ IGJEN?
Langfarvel
Vi driver og selger leilighet.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.
Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.
Det er en av de få anledningene som kaller på interiørarkitekten i meg. Jeg har jo tross alt en femårig utdannelse som jeg ellers ikke bruker til noe.
Skjønt, jeg er jo ikke utdannet interiørstylist. Vi fikk et ark fra megleren, der sto det under punktet "kjøkken" at man skulle ha ei fin skjærefjøl med friske grønnsaker på. Jeg er litt usikker på om de skulle være opphakket, men hvorfor skulle de ellers ligge på ei skjærefjøl? Dette lærte jeg ingenting om i utdanningen.
Og ellers er det egentlig bare å bruke logikken, tenker jeg. Det skal se ut som om de som bor der bryr seg om leiligheten sin, er en form for ordensfolk, og i vårt tilfelle, der vi selger en leilighet som ikke er nyoppusset i en sjø av objekter som ble pussa opp i fjor, må man dolle litt med interiøret sånn at det ser ut som en strålende plass å bo, sjøl uten flislagt bad.
Det er her utdannelsen min kommer inn. For jeg har jo en masse klassekamerater, sant, og de er jo møbeldesignere og interiørarkitekter alle sammen, og har en masse fine ting. Og de låner jeg.
Det er egentlig ganske travelt. Og det er bra, for det er også ganske trist. Jeg elsker jo denne leiligheta. Og jeg elsker jo nesten Stockholm litt (sjøl om det jo ikke er Kirkenes, så klart) og nå er det snart slutt, og det er trist. For eksempel på grunn av alle vennene Interiørarkitekter, som kommer kjørende til meg med møbler og tepper og lamper og planter, og alle vennene Kunstnere som er så fine å prate om det man holder på med, og som lurer på om jeg ikke kommer og jobber snart, og alle vennene Samene, som jeg syr og internspøker og tar en og annen øl med.
De blir jo igjen her.
Og det blir hele lettvinte Stockholm også, med finværet sitt og t-banesystemet og butikkene og de fine skogene der man kan se sånne dyr som er altfor sky i Finnmark til at man noengang ser snurten av dem.
Og her merker jeg jo at jeg holder tonen lett og spøkefull men når alle vennene hele tiden later som om jeg egentlig ikke skal flytte, og driver og forteller meg hva vi skal gjøre til høsten, da må jeg nesten gråte. Minus det med nesten ved et par tilfeller. Det er trist, dette her.
Min karriere som skattekriminell er over.
Jeg har kommunisert litt mer med skatteetaten.
Første sendte jeg dem en mail der jeg skrev at jeg hadde ført stipendet i post 2.05.
Så svarte de med en mail der det sto at om det nå var sånn så måtte de få se kvamskelplurken og flemistorkfalummen til registeret. Og bilaget på det. Eller noe. Jeg skjønte ikke et ord av det, det var ganske teknisk. Eller akkurat "bilag" skjønte jeg jo.
Så sendte jeg dem en mail der jeg minte dem på at jeg ikke er pliktig til å ha regnskapsfører, og at jeg som legmann huff desverre ikke vet hva kvamskelplurken eller flemistorkfalummen til registeret er, men at jeg la ved næringsregnskapet jeg tilfeldigvis hadde fått godkjent av regnskapsfører for det året, pga NAV, og bilag, for akkurat det visste jeg hva var. Og i næringsregnskapet sto alt som ble ført i post 2.05, kunne det ha noe med flemistorkfalummen til registeret å gjøre? Håpte på det.
Jeg var klar over at regnskapet nok var litt uortodokst sett i skattejuristvinkel, men heldigvis hadde regnskapsføreren skrevet at det fulgte god regnskapsskikk. Je for meg. Jeg var på nippet til å begynne å ringe rundt til diverse regnskapsførere (mamma) med panikken min før jeg sendte denne mailen, men jeg hadde jo ikke noe annet å vise til uansett, så da sendte jeg den. Jeg stussa på det med bilag, som jeg jo vet hva er, men hele saken bunner jo i at Skatteetaten mener de har snust fram noe jeg visstnok har forsøkt stikke under et mørklagt teppe, så hvorfor de skal ha bilag på at jeg har FÅTT stipendet de i første brev, tre sider med paragrafer, smeller i bordet at de har fått greie på at jeg har fått, vet jeg ikke.
Men jeg skjønner jo ikke så mye av dette.
Og så får jeg et brev fra Skatteetaten, der de skriver at de viser til første brev, tre sider med paragrafer, og sier at jeg nå har lagt ved dokumentasjon og bilag og en kontoutskrift som viser at jeg har fått pengene (Eh...JA!) og for dem er det nå sånn at de er pålagt å legge det mest sannsynlige til grunn, se sånn og sånn paragraf, og da må de godta dette, for det virker sannynlig at jeg muligens har innberetta det der stipendet.
De er ferdig med saken.
Takk for det.
Kjempetusentakk.
Men altså, Skatteetaten, hva med tonen? Først et tresiders paragrafbrev som gjør meg til forbryter, og hele tiden har jeg mitt på det tørre, hverken under teppet og i mørtna, og så et brev som er litt sånn, ja, vi er pålagt å legge til grunn det som virker sannsynlig. Jeg føler meg jo absolutt fortsatt som en forbryter da.
Jeg er for å snakke ordentlig til folk.
Første sendte jeg dem en mail der jeg skrev at jeg hadde ført stipendet i post 2.05.
Så svarte de med en mail der det sto at om det nå var sånn så måtte de få se kvamskelplurken og flemistorkfalummen til registeret. Og bilaget på det. Eller noe. Jeg skjønte ikke et ord av det, det var ganske teknisk. Eller akkurat "bilag" skjønte jeg jo.
Så sendte jeg dem en mail der jeg minte dem på at jeg ikke er pliktig til å ha regnskapsfører, og at jeg som legmann huff desverre ikke vet hva kvamskelplurken eller flemistorkfalummen til registeret er, men at jeg la ved næringsregnskapet jeg tilfeldigvis hadde fått godkjent av regnskapsfører for det året, pga NAV, og bilag, for akkurat det visste jeg hva var. Og i næringsregnskapet sto alt som ble ført i post 2.05, kunne det ha noe med flemistorkfalummen til registeret å gjøre? Håpte på det.
Jeg var klar over at regnskapet nok var litt uortodokst sett i skattejuristvinkel, men heldigvis hadde regnskapsføreren skrevet at det fulgte god regnskapsskikk. Je for meg. Jeg var på nippet til å begynne å ringe rundt til diverse regnskapsførere (mamma) med panikken min før jeg sendte denne mailen, men jeg hadde jo ikke noe annet å vise til uansett, så da sendte jeg den. Jeg stussa på det med bilag, som jeg jo vet hva er, men hele saken bunner jo i at Skatteetaten mener de har snust fram noe jeg visstnok har forsøkt stikke under et mørklagt teppe, så hvorfor de skal ha bilag på at jeg har FÅTT stipendet de i første brev, tre sider med paragrafer, smeller i bordet at de har fått greie på at jeg har fått, vet jeg ikke.
Men jeg skjønner jo ikke så mye av dette.
Og så får jeg et brev fra Skatteetaten, der de skriver at de viser til første brev, tre sider med paragrafer, og sier at jeg nå har lagt ved dokumentasjon og bilag og en kontoutskrift som viser at jeg har fått pengene (Eh...JA!) og for dem er det nå sånn at de er pålagt å legge det mest sannsynlige til grunn, se sånn og sånn paragraf, og da må de godta dette, for det virker sannynlig at jeg muligens har innberetta det der stipendet.
De er ferdig med saken.
Takk for det.
Kjempetusentakk.
Men altså, Skatteetaten, hva med tonen? Først et tresiders paragrafbrev som gjør meg til forbryter, og hele tiden har jeg mitt på det tørre, hverken under teppet og i mørtna, og så et brev som er litt sånn, ja, vi er pålagt å legge til grunn det som virker sannsynlig. Jeg føler meg jo absolutt fortsatt som en forbryter da.
Jeg er for å snakke ordentlig til folk.
og jeg bare HJÆLP!
I går fikk jeg et skremmende brev på tre sider fyllt av paragrafer som skulle komme i anvendelse, fra Skatteetaten. Det gjaldt et stipend jeg hadde fått i 2014, og de hadde lest rapporten jeg hadde sendt inn på det stipendet, men det var ikke noen kvitteringer i den rapporten, og hele stipendet var skattepliktig, ingen unntak, se sånn og sånn paragraf.
Jeg ble helt svett.
Også etter at jeg hadde sjekka regnskap og selvangivelse for det året og funnet ut at jeg hadde da vitterlig meldt inn hele stipendet. Under post 2.05 "Stipender".
Og man rapporterer jo ikke med kvitteringer. Det vil ikke stipendutdeleren ha. I dette tilfellet fikk stipendutdeleren (samene, såklart) ettersyn og jeg ble da nødt å sende inn kopier av kvitteringene, som jeg gjorde men det er jo en milliard kvitteringer så jeg sendte via dropbox, og jeg har alltid mistenkt at de aldri lasta dem ned.
Men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre.
Det bør det ikke, for kvitteringene i selvangivelsen følger kalenderåret og stipendet går fra mars til mars.
The Stig sa at han hadde også fått et sånt brev en gang. Midt i sommerferien med to ukers svarfrist. Tre sider med paragrafer om at stipender er skattepliktige og det er også sånn og sånn stipend du har fått tildelt for årevis siden. Han hadde også innrapportert stipendet det var snakk om.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor sånne brev kommer.
Fra a til å skjønner jeg ikke prossessen bak eller meningen med det hele.
Nå pakker jeg. I hodet har jeg en lang trist bloggpost om at jeg har innsett at jeg snart aldri mer skal komme tilbake til leiligheten min. Men jeg orker ikke. Jeg er lei meg. Da er det lettere å skrive litt om Skatteetaten, for helt spesielt interesserte.
For neste uke selger vi.
Jeg ble helt svett.
Også etter at jeg hadde sjekka regnskap og selvangivelse for det året og funnet ut at jeg hadde da vitterlig meldt inn hele stipendet. Under post 2.05 "Stipender".
Og man rapporterer jo ikke med kvitteringer. Det vil ikke stipendutdeleren ha. I dette tilfellet fikk stipendutdeleren (samene, såklart) ettersyn og jeg ble da nødt å sende inn kopier av kvitteringene, som jeg gjorde men det er jo en milliard kvitteringer så jeg sendte via dropbox, og jeg har alltid mistenkt at de aldri lasta dem ned.
Men det har kanskje ikke noe med saken å gjøre.
Det bør det ikke, for kvitteringene i selvangivelsen følger kalenderåret og stipendet går fra mars til mars.
The Stig sa at han hadde også fått et sånt brev en gang. Midt i sommerferien med to ukers svarfrist. Tre sider med paragrafer om at stipender er skattepliktige og det er også sånn og sånn stipend du har fått tildelt for årevis siden. Han hadde også innrapportert stipendet det var snakk om.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor sånne brev kommer.
Fra a til å skjønner jeg ikke prossessen bak eller meningen med det hele.
Nå pakker jeg. I hodet har jeg en lang trist bloggpost om at jeg har innsett at jeg snart aldri mer skal komme tilbake til leiligheten min. Men jeg orker ikke. Jeg er lei meg. Da er det lettere å skrive litt om Skatteetaten, for helt spesielt interesserte.
For neste uke selger vi.
Sprak
Det jeg kommer til å savne minst er at ingen skjønner hva jeg sier. Det rare er at etter at folk har gjettet på tysk, islandsk, finsk, dansk, gotlandsk og udefinert opprinnelsesland som opphavet for språket mitt, og har fått med seg at det er norsk, så hender det at de hermer. Eller det er jo ikke rart. AT de hermer. Det rare er at når de hermer, så hermer de på østlandsk. Jeg sier kanskje navnet på avdelingen i barnehagen til Jendor. Knøttene. Da prater jeg sånn: – _ _. Altså et slags fallende tonefall. Og så ler de og sier
SÅ NORSKT! Knøttene! _ – `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.
SÅ NORSKT! Knøttene! _ – `!
Altså et veldig stigende tonefall. Og det har jeg jo ikke. Men det har nordmenn. Og da hører de liksom det. Og det er pussig.
Abonner på:
Innlegg (Atom)