Men tiden bare går

Jeg har aldri før ikke snakket med pappa på to uker.
Setningsoppbyggelsen i den setningen kunne vært bedre, men hvem bryr seg.
På minnestunden etter begravelsen sa en kompis til meg at nå er det verste over.
Jeg vet ikke. Men jeg føler meg ikke så forsteinet lengre, som man blir av alt som har skjedd men også av at man skal arrangere begravelse og minnestund og deale med politiet om våpen, og namsmann og det hele.
Åtte våpen hadde han. Som ikke hadde gått på jakt på mange år. Hva skal jeg gjøre med dem?

Jeg har fått endel spørsmål om det der med kirkelig begravelse. Det er flere grunner til at det ble sånn. Det krevde mer av meg å arrangere en begravelse med humanetikerne. Og pappa hadde ikke noe til overs for dem heller. Ikke visste jeg hvem som kom til å forrette den heller, og det er så få humanetiske begravelser her at jeg tror ikke de får så mye erfaring.
Han sto nå fortsatt i statskirka, og så tenkte vi som så, at han fikk jo ikke komme i min dåp. For han var ikke kristen nok. Men ingen kunne nekte ham å komme i sin egen begravelse. Så fikk han siste ord.
Pappa likte å få siste ord.

Det er mange som spør hvordan det går. Jeg kan ikke helt svare på det.
Det er også mange som sier at om de kan gjøre noe for oss, så må vi bare si ifra.
Om det er noe konkret, så sier jeg alltid ja, takk. Men jeg orker ikke delegere ansvar og arbeid. Jeg vet ikke hva det skulle vært? Jeg har ikke overskudd til oversikt. Gjøre noe?
Jo, jeg ba onklene dra opp i pappas hus. Jeg har ikke vært der etter at jeg fant ham og jeg har ikke lyst heller. Mamma og søstersen har også vært der. Snart reiser søstersen tilbake til studiene og da blir huset mitt ansvar.
Jeg vil at det skal være pappa sitt ansvar.