Den veien man går så motvillig

Jeg har overlatt alt til andre. Bare sluppet det ut av hendene og jeg ser det blir plukket opp. Jeg tar meg av begravelsen sammen med søstra mi, dødsannonse, prest, namsmann, våpen, lån av lokale til minnestunden, snitter, kakebaker, pappas post, varsler venner, syndikalister og gamle naboer, men alt annet har jeg bare sluppet og lar andre ta seg av. 
Selvangivelsen i Sverige, en tegnekommode som plutselig kom og måtte hentes NUH, Jendor til og fra barnehage. Det er mest the Stig. Han skulle hatt medalje, men akkurat nå hadde han jo måttet fikse det selv.

Og huset vårt. Som vi må få flyttet inn i snart. Folk bare kommer og maler, jeg er ikke der engang. Mine fantastiske folk. Møter opp og maler og styrer rundt for å få lånt hengere til flytten og tar små lass når de kan.
Av og til tenker jeg at pappa er lei seg for at han ødela for oss med alt med flyttingen og malingen og å få huset innflyttingsklart. Da sier jeg til ham: du mener vi skulle funnet en dato der det passet at du døde? Da ler han litt.

Og huset hans. Det får bare stå en stund. Det har vært folk der og sett over og skrudd av motorvarmeren og tømt kjøleskapet. Ikke jeg.

I ettermiddag er det presten. Ingen av oss tror, pappa aller minst. Men det kan jo ikke være en ny problemstilling.