I morgen er det åpning

og det er litt rart.
Jeg har etterhvert begynt å tro at vi er her for å springe mellom visningsstedene, snakke med stressa teknikere, prøve å orge oss skyss hit og tilbake, spise frokost, lunsj og middag med hyggeligere og hyggeligere folk, og vurdere om kunsten skal henge sånn eller sånn. Nå slår det meg at det kommer en milliard mennesker for å se på den også.

Oæ.


Ingen kommentarer:

Tre+bil+russer+onkel=mirakel

På et tidspunkt ca midt på arbeidsdagen orket jeg ikke sitte å høre på den ødelagte vifta som gikk kadunk kadunk, pluss et toalett som hvine...