Jeg er i Lofoten.
Det er jo naturskjønt og vakkert. Og sånn. Som det skal være, har jeg skjønt.
Jeg er litt i Svolvær og mest i Henningsvær. Noen ganger må jeg vente på at andre skal gjøre ting, og da kan jeg for eksempel gå en tur. Når man går tur i Henningsvær blir man veldig selvbevisst.
Selvturist. Alle skjønner jo at man ikke er lokalbefolkning. Og det er jo greit. Det er man ikke. Men hvordan er det å vokse opp en plass der men er helt oversvømt av turister? Det må jo være som å bo i en performance? Jeg er den som gjør det sånn. Hei hei.
Jeg skal altså ha en utstilling. Bildene er ankommet fra rammemakeren, ser bra ut, pust lettet ut, (men faderullan da, hvordan kan man lage en så utrolig kukete kasse? Den veier over tohundre kilo og har ikke håndtak. Hva tenkte de der? Hvordan skal jeg få den nedi kjelleren når den kommer hjem til meg, uten gaffeltruck? Jeg har vel fanden ikke gaffeltruck!) bronsestøpene sendes fra Oslo, i dag, litt i seneste laget, og en kokk lager middag og lunsj til meg hver dag. Jeg bor ikke på kunstnerhuset men i en rorbu, og har eget bad på rommet.
Alt vel altså.
Bortsett fra at telefonen ikke finner nettverket og jeg dermed ikke får lastet opp bildene av den fantastiske utsikten med fjell og padlere. Tar det senere, da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar