Nå: litt om interiør

Flokken min er hjemkommen, og mens de var borte, pusset jeg opp det som egentlig er barnets rom, men som på grunn av de protesefargede veggene og den meterhøyde plassbygde senga, og skyveskapsdørene som var kilt fast, aldri hadde blitt tatt i bruk.
Det skulle være overraskelse, men så glemte jeg meg for jeg ville vise søstra mi hvor fint det ble, og tok bilde. Det ble lastet opp til dropbox og dermed så the Stig det. Så da han kom hjem visste han det (men ikke at jeg hadde hengt opp kjellerhyller, ryddet på syrommet, malt pipa på soverommet og skaffet grill, alle litt mindre prosjekter) så den store overraskelsen ble ikke helt som planlagt. Men Jendor hadde ikke ant noe. Så det var jo bra. Skjønt han evner jo ikke å bli helt over seg. Livet er så fullt av overraskelser når man er tre, hva er eget rom i sammenligning?
I natt sov han der, til fem iallefall, da han sto opp og lurte på hvorfor i all verden jeg hadde forlatt ham der inne. Så det blir litt spent å se om han går med på å sove der i natt...og om han kanskje sover litt lengre enn til fem, for det er utrivelig tidlig.

Greit. Jeg er åpenbart ikke interiørfotograf. Og for å skjønne det storslagne med dette må man klare å forestille seg hele rommet i total høreapparatfarge. Det var som å være i en undervisningsmodell av en kroppsdel med parkettgulv. Og man må også kjenne i kroppen at skapdørene ikke går å åpne. Nå gjør de det.
(Men jeg vil heller ikke være interiørfotograf! Det skal være fint, men det skal holde at det er fint. Trenger ikke bruke masse tid på det utover det.)

Eksteriørfotograf, der stiller jeg litt sterkere:

Her har jeg tatt bilde av verandan vår. Denne har verken dør eller trapp som leder ut eller opp eller ned. Bruksområdet er begrenset til å ha den gamle parabolkabelen på. Jeg sier gammel siden det er forrige huseiers parabol. Og kabel. Nå er den vår. Men vi har ikke TV. Derimot har vi en egen veranda til å ha kabelkveilen på.

Nå gjenstår bare en syv-åtte boder og et spiskammers, så har vi orden på sakene.