Borte ballong, hjemme ikkeballong.

Nå har jeg stått opp. Det gjorde jeg en gang før i dag og, så spiste vi frokost, så gikk jeg i barnehagen med barnet som trodde jeg skulle på jobb, så gikk jeg hjem og la meg.
Jeg har jo ferie, sant?
Jeg har tilogmed på shorts og t-skjorte, for det er varmt. Og mygg. Solkrem og myggspray, så er jeg klar for å luke litt i hagen. (Hvorfor finnes ikke det produktet kombinert?)

Det gikk bra i Harstad, bedre enn fryktet. Jeg har litt en tendens til å glemme hva jeg prater med folk om mens vi prater for tiden, fryktelig sjarmerende, og veldig upraktisk når man står sånn der på utstilling og snakker om seg selv og sin kunst til folk som er interessert i akkurat det, men det skjedde nesten ikke. (Nesten. Det skjedde.) Jeg ble heller ikke helt utslitt av å stå blant folk hele dagen. Jeg ble litt sliten, men det blir alle. Og jeg er ikke utslitt nå. Jeg er litt sliten, det tror jeg alle er. Noen kanskje mer alkoholrelatert enn andre, jeg tok meg selv til etteretning og gikk hjem og la meg hver kveld. Kjedelig og effektivt.

En dag kom det et par i utstillingen, seksti pluss kanskje, og mannen lignet så utrolig på pappa. Jeg ble helt satt ut. Men de var vennlige og interesserte og stilte spørsmål og jeg måtte jo svare, og jeg måtte ikke glo på mannen som så ut som pappa men jeg måtte jo se på ham også, som et normalt menneske.
Herrefred.
Han var kanskje litt bredere i ansiktet enn pappa, og hadde ikke krøller, og han var ikke bøyd i ryggen som pappa, men han var lik i ansiktet og kropp og i måten han rørte seg på og i måten han sto og holdt i papiret. Det var ikke pappa, men det var også ham. Jeg måtte ikke glo men jeg måtte også se på ham. Jeg ville ikke se, for det var ikke pappa, men jeg måtte også se på pappa som jeg ikke har sett siden februar 2017.
Så gikk de, så kom det noen andre, så gikk de, så begynte jeg å gråte.
Og ikke sånn litt smågråting.

Veldig masse kjempegråting. Forsøkte å beherske meg men hadde litt å jobbe mot. Tenk om det hadde vært pappa som endelig hadde fått kjøpt seg bobil og var kommet til Harstad for å se at jeg var festspillkunstner? Han hadde vært så stolt. Jeg klarte overhodet ikke å ta meg sammen. Midt i gråtingen tenkte jeg at hvorfor begynte jeg med dette da, men gråting er ikke noe man gjør fordi man har lyst. Det kommer bare. (Men hvorfor BEGYNTE jeg med det der da????)
Jeg satt oppe på en mezzanin og jobbet, så etterpå, når jeg ikke var helt fullstendig utgrått i ansiktet lengre, gikk jeg og så etter mannen/pappa, om han var nede i utstillingen, og jeg så også etter ham da jeg var ute og kjøpte lunsj. Jeg ville så gjerne sett ham en gang til. Og kanskje også spurt ham litt om familien hans.

Mens jeg gråt, var det et foredrag nede i hovedsalen, og det var bra, for det betød at det ikke kom noen opp på mezzaninen, bortsett fra et par andre kunstnere som kanskje fikk seg en opplevelse de ikke hadde ventet seg. Men det var også et foredrag jeg hadde hatt lyst å se, og etterpå kom jeg i prat med foredragsholderen. Da sa jeg: Jeg hadde så lyst å se foredraget ditt, men det kom en mann i utstillingen som lignet så utrolig på far min, og så begynte jeg å gråte.
Dette fortalte jeg til et menneske jeg aldri har hilst på før. Det var tusen andre ting jeg kunne unnskyldt meg med. Jeg ga henne heller ikke den lille nøkkelen: og han døde for ikke så lenge siden, for det syntes jeg liksom ble for mye informasjon i situasjonen, det trengte jo ikke HUN å vite, men det hadde muligens framstilt situasjonen som marginalt mer forståelig.
Jeg har en tendens til å presentere meg for omverdenen som unødvendig unormal.
Jeg er som en ballong. Avogtil går det hull og så kommer det ut ting som forvirrer folk.

Sukk, ja.

Nå blir det deilig å være hjemme og ikke forholde seg til fremmedfolk, og særlig meg selv i kombinasjon med fremmedfolk.