I går solgte jeg gressklipperen din, han som kjøpte den kjente igjen bilen din som står utenfor her nå og spurte om jeg var dattera di. Jeg blir så glad når du fortsatt finnes. Altså, han visste såklart at du var død, han var en kollega av deg, men jeg blir så glad når folk husker deg.
Da jeg gikk nedover til byen i går og måtte slette ut bekymreingsrynkene med håndflaten på grunn av beløpet jeg fikk tilbake på skatten, tenkte jeg at du hadde ledd når jeg hadde ringt deg og fortalt om det. Og jeg hørte akkurat hvordan det hadde hørtes ut.
I dag har jeg saget i gulvet med ditt verktøy iført hørselvern jeg fikk av deg og the Stig hadde på dine vernesko. Støvet som la seg i hele huset lagde vi med en meisel, en hammer, og en stålbørste som har vært din.
Støvsugeren vi støvsude opp støvet med var din. Støvsugerposen jeg satt i kom fra ditt hus.
Vi har satt inn nytt fryseskap og flyttet over elg og rein og bær fra huset ditt fra fryseboksen til dette nye vidunderet. Jeg spiser fortsatt bær som du har plukket. Jeg har tilogmed begynt å bruke penger du har tjent.
Du fortsetter vel egentlig jobben som verneombud, du.
3 kommentarer:
Nydelig.
Ja, iallefall har far din fått nye fans post mortem. Kanskje det er litt feil. Me blei jo kjende med han medan han levde, men me er blitt endå meir glade i både han og deg etter som me har blitt meir kjende med dykk, og det har me blitt dei siste åra.
����
Du skriver så bra, og jeg blir så rørt. Det er nok mange som leser det du skriver hadde ønsket å bli kjent med din far på ordentlig.
Legg inn en kommentar