Sagaen om det åpne kontorlandskapet.

Jeg betaler altså for to rom. Her er det bare jeg som sitter.
Lenger borti korridoren sitter det noen andre som betaler for ett rom. I utgangspunktet skulle ikke det ha noe med meg å gjøre, men de, eller, særlig sjefen der da, prater mye og ofte og høyt og energisk i telefonen, enten inne på kontoret sitt for åpen dør, eller vandrende i korridoren, eller, som ved ett tilfelle, lent til veggen rett utenfor mitt kontor. Dette gjør det vanskelig for meg å få arbeidsro.
Korridoren deles i to av en glassdør. De har dør til kontoret.
Jeg har bedt dem holde minst en av disse dørene stengt og slutte å prate i telefonen i korridoren. Jeg har forklart hvorfor jeg vil det. Jeg har ikke oppnådd noe med det.
Sånn, det var oppsummeringen.

I fortsettelsen sa jeg opp kontoret mitt, for når jeg betaler for å gå på jobb, vil jeg gjerne kunne jobbe her.
Da gikk utleier og snakket med dem, og nå snakker de stort sett i telefonen bak stengt dør.

Ja, jeg burde jo jublet, men jeg stoler ikke helt på at det varer, og så er det dette da, at når JEG kom og sa ifra at nå går det ikke an å jobbe inne hos meg, da var det mitt problem. Når en annen voksen mann går og snakker med dem, da går døren igjen. Litt provoserende det der. Men det er jo lenge siden jeg har skjønt hva slags mennesketype det er snakk om. Ti poeng til utleier da, for å ville ordne opp. Eller kanskje hundre. Hundre poeng, jo såpass raus kan jeg være.
Det er deilig å jobbe uten å bruke masse energi på å stenge ute andres telefonsamtaler.

Og! Nå pessregner det og jeg kom AKKURAT inn døra etter å ha kjøpt arbeidsbukse. Bra timing.