Et innlegg det ble litt vanskelig å finne en bra overskrift til fordi det handler om én ting men egentlig to ting.

Det har på en måte blitt vanskeligere å skrive om sorg. Ikke fordi det har blitt vanskeligere å dele, men fordi den har blitt så annerledes. Før handlet det mest om tilstedeværelsen av sorgen, som handlet mye om savn, men nå handler livet og sorgen mye mer om alt som er borte. Det er også savn, men på en annen måte. Det gir kanskje ikke mening... det ble vanskelig å forklare. Men det er vanskeligere å skrive om noe som ikke er der, enn noe som er der. Et dødsbo som må organiseres og bedrives og en forskrekket sorg i hele kroppen er en tilstedeværelse på en annen måte enn dette enorme hullet han etterlot seg, er.
Nå er det ingen å ringe om problemer med hus og bil og voksenting som må fikses, og ingen som grunner på problemet og ringer rundt til bekjente og plutselig har fikset det for deg, eller som bare vet svaret fordi han er håndtverker og typen til å ha kjelleren full av verktøy. Det er ingen å ringe fordi man har fått for mye penger igjen på skatten. Det ikke lengre noen som ringer med idiotsprøsmål angående EDB og data. Det kommer ingen lut rygg ut av en rød firehjulstrekker og møter deg for å gå en tur oppover lysløypa, og den lute ryggen kommer heller ikke ut av bilen for å besøke deg i huset ditt. Det mangler én å snakke om Jendor med, verdens stolteste bestefar er borte. Og det er ingen å dra på tur med lengre. Jeg har ikke vært på tur siden pappa døde. Det er som om jeg ikke vet hvordan man gjør det, jeg har vært på tur hele livet, men når pappa ble borte, kan jeg ikke lengre. Hvor drar man? Hvem kjører båten?
Det mangler en å kjefte på fordi han aldri kan si noe pent om noen. Det var ikke det at pappa mislikte alle, det var mange han likte og mange han syntes det var interessant å prate med, men han sa aldri noe fordelaktig om ett eneste menneske. Jedorias. Det var mye mer interessant å vinkle ting som problemer og konflikter. Jeg kunne bli så lei. Men jeg er litt sånn sjøl og.
Og det mangler en som skjønner alt jeg foretar meg.
Det bare mangler og mangler og mangler.

Da pappa hadde vært død i ca ett år, oppdaget jeg (det vil si legen min da) at jeg hadde kreft. Og faderullan, det er jeg glad pappa slapp å være med på, for han var en bekymrer av rang. Og her var det jo faktisk noe å bekymre seg for, for alle vet jo hva verst tenkelige utfall på den balletten er.
Nå kan jeg si at neida, det har visst gått bra, takk og pris. Og beklager at jeg lurer denne opplysningen inn i en bisetning i et innlegg som handler om noe annet, men dere vet, Personlig Helse er ikke noe jeg liker å skrive om. Jeg har mange ganger hatt lyst å si at om noen syntes det ble litt vel mye sutring og svartsyn her i Skriften i en periode, så, jah, nei, jah, nei, dere vet, Livet, det tok litt hardt i i en periode der, tilogmed med kreft. Men jeg synes jo det er litt i overkant å skrive om pollenallergi.
Og selv om vi ganske tidlig fikk beskjed om at dette egentlig ikke så så verst ut, så er det noe med å kunne snakke om ting i fortid, og ikke med en "tror" om fremtiden. Og nå tenker jeg ikke egentlig "snakke" som i "skrive blogg", men "forholde seg til". På det personlige plan.

En del av de avgjørelsene jeg har måttet ta om jobb og rammekatastrofer har handlet om at man kan bli ganske sliten av død+sorg+kreft+småbarnsmamma+arbeidskonflikter, og også her har det manglet. Han jeg pleide å ringe og som syntes jeg hadde gjort helt rett og som skjønte meg som jeg skjønte meg selv, bare bedre, fordi han aldri stilte spørsmål ved det jeg kom fram til, i motsetning til meg selv, han sluttet å ta telefonen, på et kjøkkengulv, for halvannet år siden.
Og selv om denne mangelen i livet er en tilstedeværelse, så er den så total at den er vanskelig å sette på prent.

Jeg tror likevel at om folk spør meg nå hvordan det går, så vil jeg si bra. Det er ikke helt sant, jeg mener, det er ikke bare sant, men før ville det ærlige svaret vært "forferdelig" og det er overholdet ikke riktig nå. Det er ikke forferdelig lengre. Det er slitsomt og fælt og det er omågjøre å ikke sette seg ned å grunne for mye på ting, men innimellom tenker jeg fremover. Og ofte ler jeg med magen.