I lomma på turjakka mi har jeg stemmefløyta til fela mi. Jeg aner ikke hvordan den har havnet der, eller når, eller hvorfor. Men er det noe som er sikkert så er det at jeg aldri, aldri plutselig får behov verken for å stemme fela eller fastslå A, E, D eller G når jeg er på tur. Det er da det er minst behov i hele verden. For akkurat det. Det finnes ikke en situasjon i verden med mindre behov for felestemming. Jeg vil tro at det tilogmed er mer sannsynlig at jeg kan få behov for å stemme den hos tannlegen.
Men der ligger den da. Og når jeg ikke har på turjakka husker jeg ikke at det er der den er. Så da blir den liggende der til neste gang vi drar på tur og jeg oppdager noe hardt i lomma og det er stemmefløyta.
Men! I dag tok jeg på turjakka da jeg skulle forsøke å grave fram deler av det overdrenerte blomsterbedet! Og da var jeg jo hjemme! Så nå har jeg tatt den ut!
Var ikke det fint å få vite så vet ikke jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar