Kjente meg ganske trygg i år, dagen er jo avlyst og ingen barnetog kommer til å marsjere forbi etter snøplogen, men så spilte de opp utfor eldresentret, og vi tusla bort for å se, vi bor jo nabo, og der kom den, hulkingen.
Jeg fatter og begriper altså ikke hva det er som setter det i gang. Hvis jeg skal etterkonstruere litt så var vel 17. mai den føste store høytiden etter at pappa døde, men han brydde seg ikke om den. Ikke var han vel nevneverdig plaget med verken nasjonalfølelse eller en hang til ritualer. Kjenner meg igjen der.
Og så er det jo vår, og våren er verst, da kjenner jeg at det er så urettferdig at pappa ikke får være med mer. Men likevel. Å savne pappa på 17. mai, av alle dager? Og at skolekorpset skal utløse det? Hvert år?
Det er ikke til å forstå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar