Jeg sitter og kjenner på hvilket voldsomt gode det er å ha treårig arbeidsstipend. Ikke bare det at det økonomiske ikke lengre er på krisehåndteringsnovå, men roen i kunsten. At det ikke trenger å bli noe som jeg må kunen forklare engang i oktober, med 7 bilder og 5000 ord. Jeg kan bare holde på.
Jeg fant noe kalképapir som jeg har hatt liggende i en uisolert garasje, det har tatt til seg fukt og er helt krøllete, men på en veldig interresant måte. Det ser ut som bølger eller en sjø når det stilner mot kvelden. Jeg har helt litt blekk på. Blir det bra? Er det teit? Aner ikke. Og det trenger jeg ikke vite heller! Jeg kan bare holde på. Kanskje ser jeg om et par år hva jeg holder på med.
Og så er det en liten stemme inni meg som sier men du, om du ikke har klart å lande en eneste utstillingsplass til i løpet av de tre årene så blir det ikke noe nyttarbeidsstipend.
Men da tenker jeg at hvorfor er det sannsynlig? Og hvorfor skulle det bli en krise?
Jeg holder på. Det er ikke stress. Det er en helt ny og fantastisk måte å jobbe på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar