I dag da vi sto opp sto det -27 grader på gradestokken, og da gleder man seg jo stort til å gå på jobb, særlig fordi man skal over en molo, men ifølge vimplene ved turisthotellet (i motsetning til hotellet for de fastboende? hvorfor kaller vi det turisthotellet?) trakk det ikke fra sør og det er da i det minste noe. Men -27 er upraktisk når man tilhører de gåendes skare. Det er også upraktisk når man ikke har motorvarmer. Når har vi nå fått det da, men vi går når det går å gå, for å si det sånn.
I løpet av frokosten steg det til -24, og det er iallefall en mental forskjell, men varmt er det fortsatt ikke, og vi har en upraktisk og smal L-formet gang, der alle konstant er i veien for alle, særlig han som sitter på gulvet og bruker gooood tid på å både ta på dressen og glemme at han egentlig skal ta på dressen, ikke vet hvor halsen er og må ta av seg dressen igjen fordi han hadde glemt å ta på ullgenseren, særlig han er i veien for alle, særlig når han plutselig befinner seg på kjøkkenet for å fortelle om en oppfinnelse Donald Duck har gjort istedet for ute i gangen for å ta på seg dressen, i praksis er han jo ikke mest i veien akkurat da men også i prakis må han kle på seg først for foreldrepersonlighetene kan ikke stå i fire lagg ull og vattert boblestoff og vente på at noen skal ombestemme seg med tanke på hvilke votter som sitter best rundt håndleddene, så i prakis må folk gjøre det i de skal i riktig rekkefølge. Og så er barnet påkledd og ute av veien og så er det mannen og til sist er det en selv og da er klokken litt for mye og man har litt for liten tid til å få på seg overtrekksbukser, finne ullsokker, lete frem nøkler og pengbøker og alt annet man må ha og som også har befunnet seg ute i gangen sammen med dresspåklederen/donald duck, og man er varm og svett og man har på seg så mye klær at det er vanskelig å få bøyd de rette kroppsdelene nå man prøver å dra på seg skoene.
Og når man kommer ut etter de andre, står the Stig der med sparken ved overgangen, og ærlig talt, har man bodd i Finnmark i mer enn to måneder så vet man at det ikke er særlig sparkeføre når det nærmer seg minus tredve, men må er den med og da skal såklart barnet sitte på, for hva skal man ellers med spark, og ikke er det særlig lurt at barnet skal sitte i ro og ikke bevege seg når det er så kaldt og ikke er det sparkeføre så jeg må DYTTE sparken ned til skolen, ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, og så må jeg drasse sparken helt over til øya, og en spark i minus tredve (-24) er like praktisk som en sykkel på stålis, det er ikke noe annet enn et ekstra tranposrtmonent man må transportere på ikledd fire lag ull og vattert boblestoff, så å ta den med føles som den dårligste avgjøreslen som er tatt på disse breddegrader siden noen syntes Boris Gleb var et åkei bytte for hele Grense Jakobselv, men det var nå deres avgjørelse det da.
Og så er man på jobb, og det som er litt upraktisk her er at jeg jobber i et slags glassbur, så jeg kan ikke skifte til arbeidsklær på kontoret, men det viser seg at det er såpass kaldt på kontoret at fire lag ull og vattert boblestoff kanskje ikke er helt bortevekk heller. Desverre har jeg jo ikke hatt på ull-BH, som er en ting som eksisterer, og med god grunn, og man blir jo svett av å drasse på spareker oppad bakker og nedad bakker, men jeg ser for meg at å gå i ullbh en hel dag ikke hadde bidratt til økt livsglede, og det der med å få skiftet osv...
Men det ligger fire mandariner her og vi har kaffemaskin i gangen så litt etter litt begynner det å bli åkei og jeg føler at jeg kanskje kan tilgi mannen for det med sparken og muligens har det også blitt tatt dårligere avgjørelser både før og etter det med Boris Gleb enn akkurat momentet med spark. Muligens. Og nå er jeg jo på jobb og det er vel også en glede i livet. Så dah.
Og akkurat da jeg kom ut døra i morrest kjente jeg følelsen og lukta av skarp kulde i ansiktet, og det var noe så riktig og velkjent med det, noe som er innebygd i meg, og det er vel følelsen av hjemme, det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar