Det som skjer når man bestemmer seg for å være førtidspensjonist et par dager (eller var det én?) men så i den umiddelbare eftertid må være hjemme et par dager med spysjuka, er at man istedetfor å føle seg som en strålende priviligiert førtidspensjonist føler seg som en slask som har gitt opp alt arbeid.
I morrest tenkte jeg at nei nå er det over, nå kommer jeg meg på jobb, men så kjente jeg også at jeg slettes ikke er på topp, men jeg ville at NOEN ANDRE skulle si at jeg kunne være hjemme. Kanskje statsministeren eller arbeidsministeren eller ordførerern kunne ringt. Så sa the Stig det, og det holdt, så nå sitter jeg på sofaen og føler meg upigg, men det er rart det der, det er det jeg sloss mest med, retten til å ikke gå på jobb. Dette er innlegg nummer ett tusen i serien.
Jobber jeg nok til at det går rundt? Jepp.
Jobber jeg noen gang mye mer enn andre? Jepp.
Jobber jeg noen ganger mye mindre enn andre? Jepp.
Og det burde holdt, men hver eneste fridag må veies og debatteres og finnes verdig. Jeg er litt lei av meg selv på det punktet. Det er jo ingen andre enn meg selv som kan finne balansen, jeg har ingen kolleger eller sjefer eller bedriftsleger eller ett eneste annet menneske som kan fortelle meg om det blir litt mye i svingene.
Nå har jeg fyrt i peisen og sitter under et ullteppe og skal se et par episoder av Game of Thrones og om magen slutter å minne meg på at den er en del av organismen så skal jeg gå og gjøre ferdig en julegave i kjelleren.
OG DET ER HELT GREIT.
Og det er helt greit.
Og det er helt greit.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar