Og litt klar for helg her.

Nå har jeg styra og løfta og bært og flytta i dagene til ende, med flytting og snekkere og tilhengere og trapper og dører som går igjen når de ikke skal, og jeg er bare så sykt sliten. I kroppen. Ikke sånn der gå-i-veggen-sliten. Bare sånn nå-har-jeg-brukt-opp-den-tilgjengelige-energien-sliten. Og det er så slitsomt. For kroppen må bare ligge på sofaen og det vil jo ikke hodet, så det hodet gjør da er å krible i armer og ben. Kan ikke ligge på sofaen da. Må jo opp og gjøre noe. Klarer ikke. Må.

Men nå er jeg ferdig! Eller vi. Jeg har fått veldig mye hjelp. Både sånn muskelhjelp og sånn mann-kommer-med-stor-henger-utav-sitt-gode-hjerte-hjelp. Og det er jo veldig effektivt. Nå er det småtømming og vasking og ryddig og så er det gjort. Og det ble ganske ok på det nye tegnekontoret. Jeg har makset plassen ganske bra, eneste aberet er at det viste seg å ikke være strøm i stikkene i veggskinnene, og det hadde jeg regnet med da jeg makset, men om jeg hadde visst at det bare er strøm i et eneste stikk i et hjørne, hadde det blitt en rimelig tungvint romløsning med alle skrivepultene trykket inn bak den ene døren, om nå det skulle vært et styrende parameter. 

Nå gleder jeg meg til å tegne. Jeg har allerede lagt noen trykk i press over helgen. På de lange benkene på det nye tegnekontoret. For sånt har man makset det at det er benkeplass når man trenger.

 

Men først er det helgen. Min eksstesøster den sosiale stormvinden skal flytte, hun har avslutningsfest på lørdag. Det gleder jeg meg til selv om det er en avslutning, for hun er jo fortsatt herfra og kommer sikkert til å dukke opp igjen. 

Og så er det jo alltids hagen, verandaen, ting. Busker som skal flyttes og bed som skal lukes. Naboungene er så begeistret for verandaen vår, og trehytta, og hengekøya, og jeg synes det er fint men samtidig liker jeg ikke så godt at de er her og leker når vi ikke er hjemme. For det første er hagen tilpasset en åtteåring og ikke en to- og fireåring, så alt er ikke barnesikret, og for det andre er de litt virvelvindsaktige, så om man kommer hjem og noe er ødelagt kommer jeg jo bare automatisk til å gå utifra at det er dem, selv om det jo kan være måsen eller russen eller hvem vet. Jeg skulle ønske jeg var en sånn person som bare syntes det var helt greit. 

De der ungene kaller meg for mamma. Det er jo så fantastisk søtt. Og jeg later som det er på grunn av min hjertensvarme utstråling og ikke på grunn av manglende språkgrunnlag. MAMMA KOM HJÆLP! Da vil de for eksempel opp i hengekøya. MAMMA HÆN DIN! Da får jeg en presang, for eksempel en samling skjell som fram til da har vært kanting i blomsterbedet. 

Det som er fint når andres barn tvangsadopterer deg på den måten er at man på ingen måte er ansvarlig for deres pedagogiske, sosiale eller motoriske utvikling. Så når du har løftet dem opp i hengekøya tre ganger og reddet dem ned fra trehytta to ganger og de roper MAMMA! HJÆLP! så svarer jeg bare "Nei, Alexandra, jeg gidder ikke, jeg skal drikke kaffe." Uten dårlig samvittighet. Og det er deilig. Og så kan man fryde seg med toåringen når det kiler i magen når man gir fart i hengekøya, men når man er lei så går man. Jeg. Det er jo ikke min unge.

Nå sitter min unge og leser på gulvet, han har fått med seg et gult kort hjem som heter lesebingo, og den som har fyllt ut alle rutene (ALLE) har fått bingo og da får man premie. Jeg er jo motstander av at skolen blander seg i ferien og deler ut premie til noen få etterpå, så jeg hjelper til med effektiviseringen. Man skal gjøre sånn ting som å lese klokken fem, lese på do, lese til et kosedyr, lese under et tre, og akkurat nå sitter han og leser på biblioteket. Vi har jo bibliotek i tilskutning til stuen. Bibliotek er bibliotek. Vi har også planlagt en session der han sitter på do klokken fem en søndag og leser til et kosedyr og en slektning (meg) med stille, sint stemme under et teppe. Da kan vi krysse av 9 ruter, alle de nevnte pluss "les under trappa" for doen er under trappa. Han må også lese under senga og det går ikke for vi har plassbygde senger og for et dyr og det har vi heller ikke, og ikke lov å besøke pga allergi, så jah. 

Får fange en mygg.

Men har du sett.

I natt regnet det. I morrest var det vann der det ikke skulle være vann under verandaen. Det ser ikke ut til at jeg får ønsket mitt fra forrige innlegg oppfylt. 

Jeg har vært på det nye atelieret, ryddet, rotet og tømt og fyllt, det blir bra med et eget tegnerom men det er dyrt. Jeg bruker ca 62.000 i året på å få gå på jobb. 

Nå når jeg pakker opp finner jeg ting som jeg ikke behøver å gå til anskaffelse av. Jeg har nok post-it lapper, stiftemaskiner, plastlommer, konvolutter og andre sånnesaker for et ganske langt arbeidsliv. Før pleide dette å fylle meg med en indre ro, jeg kommer aldri til å måtte bruke penger på [fyll inn her] men nå blir jeg mer stressa. Skal jeg aldri mer få gå til anskaffelse av ting? Skal jeg ha denne resten av livet? Eller så er det bare det at jeg blir stressa av å eie så mye. Alle tingene! Heisann! Hoppsan! Fallereallera! De fløy omkring gjennom skoooogen. Atelieeeeeeret.  

Og så har jeg oppdaget at det ikke er strøm der. På tegnerommet. Og nå har jeg ikke elektrisk blyant men man vil jo gjerne lade telefon samt bruke datamaskin, printer og andre strømførende objekter. Det må være strøm.

 

Så det er litt å ta tak i men det som gnager mest er jo det jeg ikke får tatt tak i og det er prisen. Nå ER jeg iallefall en plass.  

Alle pengene! Heisann! Hoppsann! Fallerallera! De fløy omkring gjennom liiiiivet.

                                            

Sinnapåsnekkern

Ja hvor skal man begynne. 

Da vi hadde bodd her i kort tid ble det åpenbart at ikke alt var som det sto at det var i takstpapirene, og vi ble nødt til å ta noen grep og grepene var: drenere, skifte kledning, etterisolere, bytte vindu. I prosessen "drenere" isolerte vi også grunnmuren. Og vi ble nødt til å bygge verandaen på nytt fordi den måtte jo rives så gravemaskinene skulle komme til med de små grabbene sine og vi ble også nødt til å kle grunnmuren siden den var isolert. Og så satte vi opp leskjermer på verandaen, som var et nytt og artig grep vi unnet oss i alt kaoset.

Og til alt dette minus drenering og blåseisolering brukte vi Snekkeren. Først vil jeg si at snekkeren er en skikkelig hyggelig fyr. Jeg har ingenting å si på hans sosiale evner men snekkerarbeidet er mer og mer av et irritasjonsmoment. 

Først ble han at halvt år forsinket. Det er jo sånn som skjer. Eller, kan man planlegge så blir ingenting et HALVT ÅR forsinket, men det ble vi nå da, så istedet for å få tett og isolert bolig i august fikk vi det i februar. Det vil si at ganske lenge var det ganske mye kaldere og det gikk ganske mye mer strøm enn hva saken ville vært om det ble isolert før vinteren kom. (Fun fact: man kan se på strømfrobruket på Mine Sider hos strømselskapet akkurat hvilken dag det store vinduet i stua ble byttet. For da var det jo et kjempehull i veggen en hel dag i 20 minus. Vi hadde vært lure og flyttet alle potteplanetene til kjelleren.) Så hadde han bestilt feil vinduer. Også sånt som skjer, men vi ble ytterligere forsinket. Og så hadde han glemt å ta med selve døra i tilbudet på bytting av dør, sånn at det momentet ble jo mye dyrere. Det burde vi kanskje sett av tilbudet men vi gjorde nå ikke det da, vi trodde "dør" var inkludert i "bytte av dør".

Så mente han at dekket på verandaen i andre etasjen burde byttes så da fikk han den jobben også.

Det har vi slitt litt med for det viste seg at det opprinnelige dekket var helt fint men det han la, slapp inn vann. Det har han forsøkt å fikse fire ganger, med forskjellige forsinkelsesmomenter. Sist gang klarte han å skrape malingen av veggen inne i huset i prosessen. Det er ikke så pent der nå.

Et mindre irritasjonsmoment er at han satt verandadøra på feil vei sånn at dørbladet nå stikker ut på midten av verandaen, så du må liksom smyge deg rundt døra for å komme deg ut på verandaen, før vendte den inn mot veggen som jo er logisk.

Så var arbeidet rundt vinduene inne så jævla schtøgt, men jeg visste ikke helt om jeg kunne skylde på snekkeren der, for det som ikke var pent var at det var så forskjellig fra de forrige karmene så tapetrester og umalte flater kom fram overalt. 

Så vrei vinduskarmene eller liksom blomsterbordene seg, hvertfall det man har blomsterpotter og familiebilder på, men det ble fiksa. 

Så datt terrassen ned av veggen, og det tok lang tid å få det fiksa, men mest fordi det var snø uner verandaen så der var han skyldfri. Ikke i dettinga men i at det tok så lang tid å få det fiksa.

Så vrei leskjermene seg. 

Så viste det seg at vannbordene over vinduene slapp vann inn i foringene, sånn at vi fikk vann inn i konstruksjonen bak vinduet, og bare at halvt år etter at vi klagde på det, blei det fiksa. De var her siste gang i går og nå er hele verandaen ripete, flisete og opphakket, det ser ut som noen har danset hip-hop med piggsko over det hele, og det har de kanskje også gjort for jeg var ikke hjemme da han var her sist, men pent er det ikke og det er såklart bare en veranda, men det er da min veranda og jeg vil faktisk ikke at den skal se sånn ut og nå gjør den nå det da.

Så må det vel nevnes at han har ikke på noe tidspunkt vært vanskelig å be om noe. Han er altid enig i at arbeidet må gjøres om, og han gjør det, om ikke akkurat på dagen og i tilfellet balkong ikke nødvendigvis med bra resultat. Men han krangler ikke. 

Og ofte blir det likevel litt feil.

 

Nå er mitt håp for fremtiden at vi ikke må ha så mye mer med hverandre å gjøre til tross for at han er hyggelig å prate med. 

Krysser fingre og tær.

neida her jobbes det

I dag skulle jeg være bittelitt hjemme og jobbe på starten av dagen for vi skal flytte store tunge ting fra et atelier til et annet og da må vi tildels vente til noen har fått jobbet litt med noe annet og tildels til det er helt sikkert at det ikke lengre kan begynne å regne. Og det passet meg jo strålende som er i motstandsmodus når det gjelder det arbeidsrettslige, og det som skjer da, er noe som ikke har skjedd på lenge men som er noe av det mest stressende jeg vet på hjemmefronten og det er Håndtverkere. -er. En håndtverker. Og det er jo noe jeg har ventet på siden sist septmeber da det nok en gang ble åpenbart at denne fantastiske konstruksjoivinismen snekkeren vår har stått for slipper vann inn i vegger og tak og der vil man jo ikke ha vann og snekkeren er i sak og teori enig men i praksis har det nå ikke vært bare-bare å få ham til å fikse saker. Men i dag altså. Plutselig henger det en ukjent fyr i stige foran vinduet. Og jeg må jo være glad for at det skjer noe men det er jo også dette at jeg av en eller annen grunn får helt spader om jeg innbiller meg at noen har noen formeninger om at jeg går hjemme og slenger på en vanlig hverdag. Så jeg går rundt med litt raske steg her inne med en penn i hånden om jeg må gå forbi en av vinduene der det jobbes. Jeg har gjemt meg på biblioteket der jeg tildels går gjennom kontrakter, til dels ser på klipp på instagram og frykter for at snekkeren skal komme inn og be om en ekstra spiker eller noe for i tillegg til å være hjemme er jeg nå helt UTGRÅTT fordi jeg så et klipp der noen sang så innmari fint. 

Og nå kom det en stige opp foran biblioteksvinduet og jeg har flyttet oppsettet mitt til kjøkkenet og forsøker å få de til å se ut som blogging er kontorarbeid og som det dessuten er vanlig å gråte endel i løpet av en arbeidsdag, men på en måte som ikke forkludrer effektivitet og arbeidskapasitet. Og snart skal jeg gå ned til et ateiler jeg vet om og bære tunge ting og da får vel det stakkars stresshjertet litt fred.

vroom vrooom øøøøørn øøøøørn

Vi fortsetter å kjøpe bruktbil. Jeg tror ikke jeg har lagt så mye energi i noe jeg er så uinteressert i siden jeg gikk på gymnaset. (Og det var å gå på gymnaset hvis det ikke fremkommer.)

Det koker vel ned til at vi strengt tatt vil ha en bil vi ikke har råd til: en bil som ikke kommer med ti tusen problemer. Eller ti tusen, hva sier jeg, en som ikke kom med ti problemer hadde også vært interessant. 

Men det vi har på laget er verdens beste nabo, som ikke er den samme som Verdens Beste Nabo, som jo faktisk er naboen: bilhjelperen er mannen til søskenbarnet mitt og de bor litt lengre opp i gata. 

Jeg og the Stig har jo ikke fedre og i stort heller ikke bofaste mødre og da gjelder det liksom å knytte til seg endel voksenpersoner man kan ringe og be om råd. Det man ville spurt en pappa om, bil og avløp og aksjesparing og sånt. Disse voksenpersonene er veldig verdifulle og må brukes og behandles med varsomhet, for i motsetning til med fedre kan det bli for mye mas om man er for hjelpesløs. Tenker man. Men det viser seg også, igjen og igjen, at folk faktisk LIKER å hjelpe til. Man liker å være hjelpsom. Å få være den, liksom. Og jeg merker jo nå sånn som med naboen-litt-lengre-opp-i-gata, at han blir glad av å få snakke om bil. Det er sånn som når folk spør meg om noe veve- eller kofterelatert, jeg blir enormt fornøyd av å få prate om kofter, belter og band. Det er jo det jeg kan. 

Problemet med å bo en liten plass er at man kan ikke bare bestemme seg for hvilken bil man vil ha. Man må kjøpe en sånn bil som er til salgs og håpe at den ikke har gåent topplokk, girkasse og slepekroken montert opp ned og kanskje helst har den gått mindre enn 300.000 også. Og så må man velge blant dem. Og det er valget som er vanskelig når man ingenting kan. Her kommer naboen inn, og dessverre ser jeg ikke for meg en situasjon i fremtiden der han får bruk for min kunnskap om kofter og belter, men OM det skulle skje, er jeg klar.

Innimellom er det helg

Jeg har så enromt mye jobbmotstand i meg akkurat nå. Vil. Ikke. 

Klarer likevel litt, og så er det all denne flyttingen og den trenger jeg jo hjelp til så det er ikke bare å ta seg sammen heller, andre må tas sammen på akkurat samme tidspunkt og det er ikke helt ukomplisert. 

Det føles som det er mer sosial akseptert at en som jobber på kontor er lei av jobben sin enn en som meg, som har laget sin egen jobb og alt, men hallo, ikke bare må jeg jobbe jobben, jeg har laget den også, er det rart man blir litt lei. 

I helgen makset vi liiivet iallefall, først gikk vi på kafe og så var Jendor var i bursdag og vi var oppe på fjellet og lette etter skrot fra Sydvaranger og forvillet rabarbra, alt med stor suksess og etterpå kom mormor og bestefar på grilling og selv om det var meldt dårlig vær var det fint vær. Og jeg har luket masse i hagen og tenkt noen tanker omfremtiden. I hagen. Og laget to rabrarbrapaier. 

Vil dere ha min beste oppskrift? 

Ta det du har, i dette tilfellet rabarbra, men epler og pærer og plommer og rips og solbær og alt går også.

Skrell rabarbraen og kutt i smådeler og hiv den i en ildfast form. Bland passelig (kommer an på forma sant) med 50/50 mel og sukker, strø over rabarbraen så den liksom ikke blir begravd, men hvertfall godt dekket. Høvle smør med ostehøveln og dekk toppen. Sett i ovnen på 250 grader i ca 30-40 minutter, kan godt følge litt med de siste fem minuttene. Det skal være hardt lokk på toppen når du tar den ut. 

 

 

 

 

Ååååå levva livet mens man lager en PDF og litt forskjellig

Nå er jeg tilbake som et sammenhengende menneske og del av verdenslandsbyen og med håp om å få utrettet ting i løpet av dagen. Det er bra. Det er også bra å være utstlitt når man er utslitt, ikkenoe galt med det. 

Den bilen vi prøvekjørte i går (VI; i sannhetens navn var jeg hjemme og la barn) hadde et litt upraktisk bagasjerom og er det noe vi bruker bilen til å så er det å ha greier i bagasjerommet. Så ikke helt innertier, men finnes innertieren når man kjøper bruktbil? Vi vil egentlig bare være ferdige med å kjøpe bruktbil. Men det hadde vært fint å komme ut i andre enden av prosessen med en bil som var MY HE mindre av et evig gnagsår enn den vi har. 

Jeg ser jo at både nytt kjøkken og nytt bad seiler inn som mørk sky på horisonten. Jeg har ikke noe i mot et liv med et nytt kjøkken, men jeg har veldig mye imot et liv i prosessen som skal ta oss dit. 

Planen for dagen er å starte på en PDF, det er også et liv i en prosess jeg ikke elsker særlig mye, men det er bare å få det gjort, så kan jeg begynne på noe nytt. Jeg avtalte med Tove i en kommentar på et innlegg på sensommeren i fjor at dette året skulle ha minst syv og en halv uke sommerferie. Det er mulig det ikke går helt opp, nå skal vi jo være i Stockholm også- og det blir faktisk bittelitt jobbing i det programmet, men ikke så mye at det ikke er sommerferie i det hele tatt, så fire uker blir det garantert, og så vil jeg ha noen uker her hjemme til å gå og slenge og male verandaen og bare være. Åååååå levva livet. På den stille rolige måten uten hendelser. Jeg sier det igjen, pensjonisttilværelsen, mitt life goal.

Tre ikke videre sammenhengende punkter rett etter lunsj

Jeg er bare så helt avsindig trøtt. Sliten. Tiltakslaus, energiløs og gorrlaus og lealaus. Jeg går rundt hjemme og gjør ingenting enda det er ting jeg burde gjort for jeg er ikke arbeidslaus. Jeg prøver å ikke fundere for mye på hvorfor for om jeg finner en grunn vet jeg at jeg selv bare vil avfeie den foraktelig og si er nå DET noe å bli så utmattet av. Jeg prøver, som femogførtiåring, å bare godta at sånn er nå jeg da. Og det er nok lurest å gjøre det ved å ikke tenke for mye. Sånn er nå jeg da.

I går hadde bloggen noe sånt som 4000 treff. Det er litt mer enn en vanlig dag. Nå sitter jeg å tenker på de 4000 individene som har lest og fundert over mine seneste eskapader og videverdigheter. De koser seg nok, tenker jeg. Haha, tenker de, for en artig blogg, den skal jeg lese igjen. Så nå blir det nok fart i kommentarfeltet her.

I dag skal vi prøvekjøre en ny bil. Å kjøpe ny (brukt) bil er nok noe av det kjedeligste jeg har vært igjennom som menneske. Jeg klarer ikke stable på plass NOE interesse eller engasjement. Det må man ha for å få gjennomført prosessen. Men tenk så deilig det eventuelt vil bli å ha en bil som ikke går i stykker hele tiden og som man eventuelt kan kjøre litt lengre enn til kaia med. Artig. Det blir artig. 

Og litt rart, for å være ærlig.

Landjorden, over skyene, landjorden igjen

Jeg er hjemme fra Stokkens Holm og grunnen til at jeg ikke blogger fra mitt spennende liv som jetset-kunstner er den litt kjedelige grunnen at jeg for tiden ikke har en bærbar datamaskin for den er på verksted med en form for Parkinsons. Jeg orker ikke blogge fra mobil. Herregud. Nei et sted går grensen.

Jeg var så uten datamaskin at da jeg skulle vise disse stjernekuratorene utdrag fra mitt kunstnerskap var det ved hjelp av en plastfolder med utstkrifter i. Samer kan ikke teknologi. Sa jeg. Haha. Ååååh, sa de.

Og så dro de hjem eller hvor de nå dro og så dro jeg og kjøpe reisegaver til familien. 

Og så dro jeg og spiste middag med en kompis som hadde invitert meg med på noe hun kalte "hardcore japansk, jag bjuder!" og det er jo helt fantsastiiiik når en japaner vil ha deg med ut å spise japansk. 

Og det var en helt fantastisk opplevelse. Wow. Minus kanskje to ting. 

1. Det var ingen, INGEN, som på noe tidspunkt fortalte meg at dette var et nittenretters måltid. NITTEN retter. Eller jo, på et tidspunkt, på kanskje rett åtte da jeg var rimelig mett men det liksom bare fortsatte å komme mat på en måte som jeg opplevde som nesten litt skremmende. 

På rett tolv ga jeg rett og slett opp. 

2. Det var verken hvitvin eller sprit på drikkemenyen og øl fyller magen litt for mye når du skal ha også plass til nitten andre retter, og iste blir ikke det samme. MAN MÅ FÅ SPRIT. 

Bortsett fra det var det absolutt en opplevelse. Skulle ønske jeg var advart bare. Og fikk sprit.

Og så dro jeg hjem og jeg hadde jo fast track og lounge hele veien og jeg bodde mitt i sentrum, så jeg tenkte at jeg egentlig ikke ble så stressa av den turen, men da jeg kom hjem fikk jeg et ikke kjempekort anfall av øyemigrene og det skjer bare når jeg er stressa så der fikk jeg den for å være i ett med min egen kropp. 

Det er jo litt styr å dra i full fart til et annet land for å treffe kuratorene for to av verdens største kunsthappenings. Tilogmed når man har plastmappe med. Men nå er jeg tilbake og verden er vanlig og jeg er ikke lengre jetsetkunstner men må få igang en omgang pinnebrød til skoleavslutningen som er to uker før skoleslutt.

Fyker mellom Skandinavias mentale ytterpunkter

...

Og nordavind, nordavind, nordavind. 

I morrest kom det to harer og satt litt i oppkjørselen og var underholdning. Det hjelper på. 

Og så ringte den organisasjonen som styrer med å promotere norsk kunst i utlandet, som styrer på det med den måten at man kan for eksempel søke om tilskudd til frakt, og det har jeg gjort, og fått, og de sender kuratorer og gallerister og sånt rundt i landet, og er et slags bindeledd mellom sitt utenlandske nettverk og de innenlandske kunstnerne, og også ringer de til små samiske kunstnere som har en utstilling i Stockholm for tiden og bare vi har to (insert hot shot) kuratorer som vil treffe deg, er du i Kirkenes nå, kan du være i utstillingen din klokken ni mandag, her er flybiletter bissnissclass, vil du bo på Grand Central, supert, lykke til.

Satan da følte jeg meg hotshot. Føler! Jeg tror nok karrieren min peaket der. 

 

Og så var jeg på en åpning, her i Kirknenenes, og det er et verk jeg har solgt og som ikke er i mitt eie, men de ringte og spurte om jeg kunne sette det opp, og det tok fire timer av arbeidsdagen, og om jeg kunne snakke på åpningen, og først sa jeg nei og så sa jeg ja, men både under monteringen og på scenen på kvelden var jeg den eneste som ikke fikk betalt for å være der. 

Ikke akkurat øverst i næringskjeden.

MEN HOT SHOT! Inni meg.

Jah.

Og så plinget det på messenger fra en kompis, han likte ikke utstillingen og om han kunne låne femhundre. Jah. Hvem trenger fiender osv. 

Jeg har lovt the Stig og the Twig masser av reisegaver og så kan jeg jo også hente med meg hjem vinterjakka jeg kjøpte i Stockholm men la igjen for jeg skulle jo til Spania og hvem trenger vinterjakke på sommeren uansett.

Jeg. Jeg trenger det for jeg bor i Kirkenessess og det er fire grader og nordavind og nå kan jeg hente den.

Nå er det denne dagen og denne uken, og det er her, og alt dette etterfølges av fremtiden

Vi gir vel opp ideen om sommer for nå og finner fram sommervotter (ull) og sommerluer (også ull, men Jendor har én i bomull som han ikke vil ha på i dag og the Stig kjører villmann i nylon) og vingler mellom reinbæsjen nedover til skolen. Det står en liten reinflokk oppe ved Turisten og vil ikke vedkjenne seg noe som helst.

 

Ute på jobben har ingen gjort klart det rommet jeg skulle begynne å leie i forrige uke, jeg har en felles forståelse av at for at jeg skal kunne flytte inn må den lille bilen de kjører rundt og vasker gulv med flyttes ut derfra, og det må også vaskes, men ingen andre har den felles forståelsen selv om jeg har Påminnet. Jeg flytter litt rundt på ting sånn at jeg kan flytte ting fra ateliéret i byen og lagre ting midlertidig på det rommet jeg har. Men da blir rommet litt ujobbart og jeg har ingenting jeg har lyst å kunste med heller, så da går jeg hjem og klokken er såvidt passert lunsj. 

Jeg går forbi hurtigruta, jeg må holde fast hetta så ikke hodet blåses opp til et kakemannhode. Jeg går opp Haganes og forbi Lillehaugen, muligens ikke ekte Haganes, over Myra, forbi det gamle biblioteket, rundt bak der man egentlig skal kunne gå men der de som jobber på eldresentret har etablert røykehjørne sånn at det er litt ubekvemt å gå der om noen sitter der, forbi minnesmerket til partisanene. Jeg tenker på den gangen bestefar skulle lese opp navnene på støtta under en markering, men begynte å gråte da han kom til "og så min bror Kåre".  Selv hadde han overlevd. Jeg er glad han ikke får med seg denne krigen.

Opp Solheimslia og hjem. Fire grader og nordavind, nordavind, nordavind.

Jeg har en åpning på torsdag, jeg var ikke hundre prosent klar over det, for det er et verk som jeg har solgt og som nå er med på en vandreutstilling, men jeg har nå lovt å sette opp mitt eget verk, og også si noen ord, og ingen svarer på NÅR, og jeg trodde egentlig jeg hadde åpning på fredag, så jeg er ikke helt i hundre selv, men til slutt sender jeg bare en mail og sier at jeg kan bare onsdag så får vel noen forholde seg til det.

Jeg vil si noen ord på norsk. Stort sett er det engelsk det går i, så jeg spør ikke, så slipper noen å si nei. Så slipper jeg å si Hva med samisk? Da må noen si ja. Meänkieli? Da må noen si ja. Da blir det veldig rart at jeg ikke kan ta det på norsk som i det minste de fleste forstår. Bortsett fra russerne som er tilstede, som ikke skjønner norsk. Og det er jo gjestfritt og hyggelig å ta alt på engelsk, jeg er enig. Jeg har selv vært stasjonert i land der jeg ikke skjønner hva som blir sagt og vært takknemmlig for alt som skjer på engelsk. Men det er jo sånn at vi er i Norge, en bitteliten knært av land kilt inn mellom Finland og Russland, og aldri har det vel vært så mange russere her som etter at krigen starta. Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg er litt ubekvem over akkurat det. De kommer jo fra et land i krig. Det er vel klart at de ikke vil være der. Men aldri har det vært så mye russere i Kirkenes som nå. 

Jeg vil si noen ord PÅ NORSK fordi jeg skal lese fra en bok som heter Tegning for snekkerfaget. Den var pensum på Kunsthøgskolen i Bergen da jeg gikk der og ble aldri noen favoritt, men utstillingen handler om tegning så det passet bra tenkte jeg. Jeg skal lese litt fra kapittel tre: Tegneregler, standardisering og tegningstyper. Mer spesifikt underkapitlet Andre tegneregler, der HOVEDREGLENE for tegning er lagt. Jeg vet ikke hvorfor. Men sånn er den boken. 

Tenk at den kom til nytte. Det hadde jeg nok aldri trodd.

 

Og på torsdag skal vi kjøre frem og tilbake frem og tilbake, i nordavind nordavind nordavind og begynne å tømme det gamle atelieret. Tegnekommodene er det vanskeligste punktet, for de er jo fulle av tegninger, så det blir skjøvet uti fremtiden, dessuten til når det ikke er nordavind, men jeg vil begynne med alt det andre så er det som kan gjøres, gjort. Og så er det åpning. På kvelden.  

Og så er det fredag, og så er det lørdag, etter det kommer flere ukedager, og en dag må jo nordavinden gi seg, og rommet være tømt og vasket, og lysten til å lage kunst komme tilbake, eller kanskje kommer sommerferien først.