I dag skulle jeg være bittelitt hjemme og jobbe på starten av dagen for vi skal flytte store tunge ting fra et atelier til et annet og da må vi tildels vente til noen har fått jobbet litt med noe annet og tildels til det er helt sikkert at det ikke lengre kan begynne å regne. Og det passet meg jo strålende som er i motstandsmodus når det gjelder det arbeidsrettslige, og det som skjer da, er noe som ikke har skjedd på lenge men som er noe av det mest stressende jeg vet på hjemmefronten og det er Håndtverkere. -er. En håndtverker. Og det er jo noe jeg har ventet på siden sist septmeber da det nok en gang ble åpenbart at denne fantastiske konstruksjoivinismen snekkeren vår har stått for slipper vann inn i vegger og tak og der vil man jo ikke ha vann og snekkeren er i sak og teori enig men i praksis har det nå ikke vært bare-bare å få ham til å fikse saker. Men i dag altså. Plutselig henger det en ukjent fyr i stige foran vinduet. Og jeg må jo være glad for at det skjer noe men det er jo også dette at jeg av en eller annen grunn får helt spader om jeg innbiller meg at noen har noen formeninger om at jeg går hjemme og slenger på en vanlig hverdag. Så jeg går rundt med litt raske steg her inne med en penn i hånden om jeg må gå forbi en av vinduene der det jobbes. Jeg har gjemt meg på biblioteket der jeg tildels går gjennom kontrakter, til dels ser på klipp på instagram og frykter for at snekkeren skal komme inn og be om en ekstra spiker eller noe for i tillegg til å være hjemme er jeg nå helt UTGRÅTT fordi jeg så et klipp der noen sang så innmari fint.
Og nå kom det en stige opp foran biblioteksvinduet og jeg har flyttet oppsettet mitt til kjøkkenet og forsøker å få de til å se ut som blogging er kontorarbeid og som det dessuten er vanlig å gråte endel i løpet av en arbeidsdag, men på en måte som ikke forkludrer effektivitet og arbeidskapasitet. Og snart skal jeg gå ned til et ateiler jeg vet om og bære tunge ting og da får vel det stakkars stresshjertet litt fred.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar