Nei, tomgangsblogging

En helt annen blogg fikk meg til å tenke på det der med tomgangsblogging, at jo litt er det vel sant, for min del, men bloggen var jo også veldig viktig da pappa døde. Etter at pappa døde kom det jo også flere katastrofer, og de kunne jeg ikke dele på samme måte fordi de ikke handlet bare om meg, og da savnet jeg å kunne bruke bloggen. Skrive skrive skrive. Og så kom det jo en perode der jeg følte at det hadde blitt litt for mye, der jeg følte at jeg hadde delt alt for mye og bare ville sitte i et mørkt rom og ikke si noe om noenting til noen. 

Og nå er vi tilbake der bloggen startet, at det er litt fjas om ingenting. 

Og alt funker. 

Det er jo festival her nå, og jeg ble spurt om jeg kunne delta på et arrangement der man skal fortelle en historie på 5-7 minutter, under temaet Ute ei vinternatt. Som jo er et utrykk som beskriver noe vanskelig som har hendt. Og først tenke jeg at jippi det passer perfekt, det er jo så mye vanskelig som har hendt, og så kjente jeg at det siste jeg ville var å stå på en scene og fortelle fremmedfolk om vanskeligheter. Så da sa jeg nei og så sa arrangøren men kan du ikke snakke litt om frakt og så sa stesøstra at kan du ikke fortelle om tante Hild. Så nå tror jeg kanskje at jeg skal snakke om da tante døde og vi hadde askespredningen. For det var ganske fint. Men jeg har litt problemer med å få det ned i syv minutter. Folk skal jo liksom rekke å både dø og komme fra Amerika i den historien. Jeg skreller og skreller men vil jo at det skal være litt historie igjen. 

I morgen kommer det en kurator, jeg har glemt å kjøpe kuratorkjeks, men jeg har husket å koste gulvet og nå skal jeg gå å ordne litt med kunsten så vi har litt å snakke om også, vi kan ikke bare stå der og spise kjeks og se på gulvet. 

Nå: kunst.