I går, da jeg endelig kom i gang med treningen etter et reiserelatert opphold, føltes alt så fint og bra, og jeg bestemte meg for å springe opp trappene. Jeg kan huske sist jeg sprang opp trappene uten problemer, det var i New York i 2019. Og i går. Det gikk helt fint. Jeg sprang opp trappene fem ganger. Vanligvis er det er problem å gå helt vanlig i trappene.
Hvem hadde trodd.
Og så ramlet jeg på en innsikt, det kan være bra, det kan være dårlig, å ramle på innsikter, men innsikten i går var sånn, ja, det blir jo ikke sommerferie i år. Da må man passe på å ta fri en annen gang. Det kan ikke være før sommerferien for på våren har jeg også en soloutstilling, og på høsten har jeg en, og etter den på høsten kan jeg ikke ta fri for jeg sitter i en stipendkomité, og jeg skal derefter ha en ganske stor utstilling ved juletider. men etter det! Da kan jeg ta fri. Og innsikten som jeg nok har forsøkt å unngå, er at det er et år til. Det er jo NÅ. Om et år.
Oi det var lenge.
Jeg hadde jo en veldig lang sommerferie i sommer, og jeg går ikke og tror at jeg kan være påvirket av å ikke ha hatt sommerferie de to årene før det, men mentalt tror hodet at joda, dette er merkbart den dag i dag. På samme måte som jeg ble så akutt veldig sliten NÅ av å innse at jeg ikke kommer til å kunne ta fri før om et år.
Og det gidder jeg ikke. Jeg må finne noe som nesten erstatter lengre strekker med fri. Og det er kortere strekk med fri, muligens? Da må jeg ta kontroll på de to første utstillingene, og den ene tror jeg at jeg har nesten i boks. Den andre er det mye verre med, men det er bare å komme seg i gang og jobbe, så ordner det seg vel med den og. Og så må jeg finne et lite strekke der jeg kan slappe av. Før neste år.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar