Forbedringspotensialer

Jeg veksler mellom å synes synd på meg selv, være irritert over at jeg ikke takler stress bedre, og ha full forståelse for at når man ikke takler stress så bra så blir det fort litt mye. 

I dag på vei ned mot skolen, etter å ha snudd én gang for å hente solbrillene til Jendor, kom jeg på at det er jo sånn fotballcup, og da skal de ha med seg 25 kroner for det er også sånn salgsboder med jus og småsjokolader. Litt artig. Men jeg hadde glemt 25 kroner og i pengboka hadde jeg en tusenlapp og en svensk tier. Sist gang de hadde fotballcup hadde jeg ikke engang åpnet mailen om FOTTBALCUP fordi jeg trodde det hadde noe med idrettslaget å gjøre, så da var vi helt ute. Den gangen la de SFO-ansatte ut, og så fikk man vippse på slutten av dagen, og det er jo kjempesnilt av dem, og jeg håper det er sånn i dag og. 

Da jeg kom på jobb hadde jeg solbrillene til Jendor i lomma. 

Når vi kommer hjem skal vi pakke til i morgen, og det er bare en kort tur og har man billett og bankkort med så går det bra, men jeg har også en liten liste med ting som andre mennesker vil ha brakt til Oslo (gjenglemte kortmapper, nyreparerte kanteler, sånne ting) og jeg er litt redd for å glemme noe her. Og så må jeg huske å bestille en taxi så vi ikke snubler på målstreken i morgen. 

I går ringte mamma. Jeg har det sånn at når telefonen ringer og jeg kjenner nummeret så går jeg utifra at det er en katastrofe. Uansett om det er lite eller mye stress rundt meg, det er alltid sånn. Hvis det er ukjent nummer er det noen som vil ha meg til å ta på meg et verv eller selge meg strøm eller mobilabonnenter, men kjent nummer er katastrofe. Det henger nok igjen fra den perioden da det kom så mye dårlig nytt, selv om lite av det kom på telefonen. Mail er faktisk også litt sånn, om det plinger inn en mail når jeg sitter og jobber blir jeg litt engstelig og vil helst ikke lese. Uansett, i går var det mamma, og jeg tar telefonen og hun sier, Silje, det passer ikke at dere kommer. Og jeg tenker med en gang at Knut er død, og jeg blir helt kald og rolig og klar og bare venter på at hun skal fortelle meg det, men så sier hun hahaha neidaæ tøyse. 

He re guhd. 

Mamma syntes det var kjempegøy, jeg syntes ikke det var artig på en flekk, og jeg kjenner at pulsen stiger bare jeg skriver om det. Jeg fortalte det til søstra mi, hun lo også. 




Nå skal jeg jobbe med å få pulsen ned. Og fortsette arbeidet med to soloutstillinger, en gruppeutstilling i hovedstaden, en interversjon i en større samisk jubileumsutstilling, to verk til to forskjellige gallerier i New York, et juryeringsoppdrag for fagforeningen, en tur til et magasin i Leipzig-Dresden, pakke ned atelieret mitt og pakke utstillinger til forsendelser, forberde møtet med en kukdårlig snekker i rettssystemet, orge en frakt Bergen-Oslo-Kirkenes, avslutte et vevekurs, men: en tur til Oslo først.

Og ikke glemme at barnet har bursdag i morgen og selv om turen til Oslo er gaven må man forberede en slags setteprispåing til morgenen også. Her er jeg litt dårlig forberedt, kjenner jeg. He re guhd. Og solbrillene i lomma mi og uten penger på fotballcup. Godt jobba.

Ingen kommentarer:

10/10

Akkurat nå er det veldig bra. Jeg skal ingensteder med fly i dag, jeg jobber på et sted jeg har jobbet før og alle er veldig trivelig samtid...