Jeg må skrive en tydelig mail.
Det finnes tydelige mailer, strenge mailer, og sure mailer. Jeg har bare skrevet en sur mail en gang i hele mitt liv. I jobbsammenheng altså. Eller jeg har nok skrevet noen dritstrenge som heller over mot sur. I jobbsammenhengaltså. Privatlivet går nå som det går det da, har mindre oversikt der.
Det er viktig at tydelige mailer ikke blir sure mailer, men de har jo en tendens til å helle litt over i strenge mailer. Det er egentlig ikke ønskelig i dette tilfellet.
Jeg skal stille ut på et galleri i New York i august, jeg kommer ikke til å dra over selv, for jeg har verken tid eller lyst, og i såfall hadde jeg måttet søke om penger til det selv og da har jeg en tendens til å ikke gidde, om det skal ligge på meg liksom. Diva. Vel, såpass mye diva unner jeg meg.
Men nå er det endel materialrestriksjoner når man skal sende ting inn til USA, og det vil jeg at galleristen, ELLER hennes assistent skal ta rede på, og nå har jeg spurt tre ganger uten at de har tatt tak i det og nå ber de om bilde av verket. De sier også at de er klar over at de må samle materialer til meg på stedet, her vet jeg ikke hva de tenker på, jeg kommer jo ikke, skal de lage noe selv?
Her er det mye som er uklart og det ligger ikke på meg.
Jeg har ikke engang særlig lyst å stille ut på det galleriet i New York.
Nå må jeg skrive en mail der det både står HALLO?!? og Skjerp dere litt da!, på en tydelig men ikke streng måte. Kunne jo vært streng også men hva skulle ha kommet utav det?
Da var det artigere i går for i går hadde jeg jebbursdag! Da var jeg hjemme. Jeg leste en bok. Siste bindet i The Three Body Problem. Og så gikk jeg og the Stig ut og spiste lunsj. Og så hadde jeg ønsket meg i bursdagsgave at han skulle hjelpe meg å redde blomsterkassen som har ramlet sammen i løpet av vinteren, for fire armer osv. Jeg hadde tenkt at siden det er frosset enda, alt, så kanskje det kunne gått å løfte opp jorden som om det var isflak, snekre sammen kassen, og legge jorden tilbake. Det er høstsådd, nemlig. Men jorden var for tung. Jeg vet ikke helt hva jeg gjør. Pallekasser kanskje, og rive kjempekassen, det er den eneste løsningen jeg ser, men da kommer haren.
Så det ble ikke fix, men det ble både lunsj på byen og voksentaco (altså ikke kjøttdeig) til middag, og frokost på sengen (nå kom det i feil rekkefølge her) og telefoner fra fjern og nær. Eller bare fjern egentlig. Og bøker i presang.
Og i dag er det ikke bursdag mer og jeg må skrive strenge mailer og i natt drømte jeg at jeg jobbet på Tsjernobylverket og hadde kjøpt en så jævlig teit og dyr el-sykkel og gjett om det var lett å flykte på den, og det er adskillige ting å ta tak i på jobb og i livet, men om man ser for seg at jorden og hele universet kan bli borte i et poff så er det ikke så ille, så takk til science fiction og de perspektivene det gir. Nå tenker jeg på the Three Body Problem og ikke Tsjernobyl, (som er virkelig, jeg er klar over det, selv om jeg har sett serien.) Men det kunne jeg gjort for å få litt perspektiv på ting. Skjønt det var tross alt mer av et lokalt problem.
Det gjelder å holde på tanken om at universet kan ta livet av deg på utenkelige måter og deretter knekken på seg selv. Da holder man på livsgleden samtidig. Perspektiv, underlige greier.
Nå: mail.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar